2010

Takk for det gamle! Klokken 24:00 i natt kan vi ønske hverandre godt nytt år, jeg blir 30 år og den vestlige verden teller totusenogelleve år siden vi begynte vår tidsregning (noen hevder Jesus Kristus ble født da, men det hersker det stor usikkerhet rundt).

I den anledning ønsker jeg å oppsummere året som har gått med noen høydepunkt verdt å merke seg.

- Først og fremst må jeg trekke frem Eyafjällajökulls utbrudd som varte fra julen 2009 til godt ute i mai 2010. Sjelden har den moderne verden blitt tatt så på sengen av et naturfenomen. Flyplasser jorden rundt stengte alle flyvninger, forsinkelser herjet, katastrofeteorier florerte, aksjeprisen på shipping gikk til værs og folk ønsket seg tilbake til dampskibenes tid da man kunne krysse atlanteren uten frykt for å bli askefast.



- Musikalsk sett så Norge metal- bandet Kvelertak sette sine vikingføtter på den offentlige scene og norsk rock kommer ikke til å være den samme siden. Deres debutalbum "Kvelertak" røsker hjerterøttene ut av kroppen via testiklene/eggstokkene dine og har sin egen lille vikingtokt mens alt du kan gjøre er å headbange i frenetisk glede over at noen endelig tør å lage rock'n'roll i dette landet.



- Jordskjelvkatastrofen på Haiti var større, mer grusom og langt mer destruktiv enn den tidligere kjendisen Tsunamien i Sør-øst Asia. Men fordi ingen hvite mennesker var berørt var nyhetsdekningen sporadisk og preget av holdningen "jaja, vi må vel rapportere om dette, men vi har ikke lyst". Men for de som faktisk besøkte Haiti var scenene som utspilte seg der noe de aldri hadde sett utenfor en kinosal. Anarki, hav av lik, rykter om kannibalisme og utpreget sabotasje av vestlige hjelpemannskapers arbeid var normen snarere enn unntaket. Situasjonen på Haiti er langt fra stabil, men fordi det ikke lengre er "nyheter", og fordi det kun angår svarte, hører vi ikke lengre noe om hva som skjer der nede.



- Julian Assange, Wikileaks- grunnlegger og internasjonal provokatør lekket amerikanske militærhemmeligheter til verden og helt tilfeldigvis ble han arrestert for mistanke om voldtekt like etterpå. De som tror Assange er skyldig er håpløst naïve og, ja, de som tror han er utsatt for en vassekte konspirasjon har helt rett (for en gangs skyld). Forøvrig mener jeg at praksisen med å lekke militærhemmeligheter kun kan forsvares hvis nevnte hemmeligheter viser at nasjonen berørt har brutt nasjonalt og/eller internasjonalt regelverk. Wikileaks avsløringene avslørte langt mer enn dette, de avslørte vestlig militærstrategi og troppeforflytninger; og dette setter faktisk soldaters liv i fare. For dette bør Assange arresteres, men påstanden om voldtekt, eller "sex uten kondom" som tiltalen er blitt redusert til, er grunnløs og en skamplett på såvel svensk som britisk rettsvesen.


 
- Filmåret 2010 var begredelig, men noen høydepunkter var det. Som nevnt i en tidligere post mener jeg at årets film uten sidestykke er "Up in the Air", og del 1 av "Harry Potter and the Deathly Hallows" kommer ikke til å endre dette synspunktet.



- 2010 har også vært året hvor media har sluttet å snakke om "global oppvarming", og har nå gått over til å bable om "klimaendringer". Akkurat som om klimaendringer er unormalt eller unaturlig. Det at den nordlige halvkule de to siste årene har hatt de kaldeste vintrene siden andre verdenskrig kan ha noe med at man ikke lengre opprettholder myten om global oppvarming. Jeg gleder meg til den dagen venstresiden finner noe bedre å mase om enn "klimatrusselen", for eksempel de elendige kårene til verdens fattige, Norges bidrag til våpenindustrien, krigen i Irak (er ikke over, nei), krigen i Afghanistan, soyanæringens rasering av regnskogen (takk skal dere ha, veganere) 2 milliarder kvinner som daglig blir undertrykt, osv osv.



- På det personlige plan besøkte jeg Tobago, fikk installert trapp på hytten min, la på meg noen flere kilo, var med på Holmenkollstafetten, flyttet til egen leilighet i Oslo og fortsetter med å trives i jobben.



- Til slutt må jeg nevne at min farmor døde søndag 2. juledag 2010. Hun ble 86 år og sovnet stille inn etter et kort tids sykeleie. Min farmor, som jeg kalte Nammor, tente min interesse for kunst (hun var amatørmaler), hun var naboen min og en trygg havn de første 20 årene jeg bodde i barndomshjemmet mitt, var alltid snill mot meg og jeg kommer til å savne henne. Begravelsen finner sted neste onsdag.

Lille julaften er listetid

I morgen er det julaften og jeg kommer sannsynligvis ikke til å oppdatere denne bloggen på noen dager (ikke at det er noe nytt akkurat). I 2010 ble det ikke satt opp særlig mange virkelig bra filmer, hverken norske eller internasjonale. Jeg har selvfølgelig sett mange svært bra filmer i 2010, men disse ble gjerne lansert i 2009 eller tidligere. Men uansett, lister er noe alle synes er moro, så her er Thomas' topp 5 liste over beste filmer som var på kino i Norge 2010:

5: Crazy Heart (premiere 26. februar)

Crazy Heart, med Jeff Bridges i hovedrollen, er en herlig film. Den minner kanskje litt vel meget om Walk the Line, særlig fordi det handler om en musiker med alkoholproblemer som sliter med å få kvinnen i sitt liv. Likevel er den original nok til å stå godt på egne ben. Filmens protagonist er en falmet country (ikke western, nei) stjerne kalt Bad som for tiden bruker livet sitt til å reise rundt på små barer og spille gamle slagere med innleide musikere som band. Han drikker, han sover, han er gretten og lei. Filmen viser mange av konsertene Bad holder rundt omkring i midtvesten, og de er enormt bra. Jeff Bridges er, på samme måte som Joaquin Pheonix en svært talentfull sanger og det gir filmen merverdi. Selve plottet er, selv om det som sagt bærer preg av litt gjenbruk, godt og man får genuin sympati for sangeren Bad og hans livssituasjon. Filmen har også en svært god og realistisk slutt, og det er alltid et stort pluss for meg når regissører velger å ikke avslutte med den klassiske "Hollywood- ending" de så altfor ofte gjør.

4: Inception (premiere 23. juli)

Inception er uten tvil 2010s mest hypede film. Dette er filmen som skulle revolusjonere måten å tenke historiefortelling på, og det var ikke måte på hvor komplekst og grenseløst filosofisk plottet og dramaet skulle bli. Skuespillerprestasjonene var visstnok grenseløst geniale, regi var feilfri osv. Jeg så filmen rett etter premieren, og kan ikke ærlig si at den svarte til det jeg ble lovet av et tilnærmet samlet kritikerkor. Men filmen er god, for all del. Jeg valgte raskt å ikke legge for meget vekt på den mengde med kvasifilosofisk vås som vi i publikum ble servert på rekke og rad. Hvis man kan ørlite grann om filosofisk teori blir det tullet man får servert i Inception raskt bare en kilde til irritasjon. Det som jeg i stedet valgte å fokusere på, og som gjorde at filmen havner på min topp 5 liste, er regien og det selve filmingen. Regien, altså handlingen og hvordan dette er gjennomført filmatisk, er knallsterk. Filmen er ganske lang, men man føler aldri at det blir langdrygt og man interesserer seg genuint for hva som skal skje i neste scene. Selve filmen er nærmest for et kunstverk å regne visuelt sett, særlig er scenen "dypest i underbevisstheten" (eller "på det dypeste drømmeplanet" eller hva de nå bablet om) ganske spektakulær. Jeg synes filmen raskt kunne blitt et lite mesterverk hvis regissøren i stedet for å fokusere så sterkt på det kvasifilosofiske heller la mer vekt på hvordan "inception" teknikken fungerte. Hvordan, helt konkret, bygde de labyrinter i folks underbevissthet? I filmen får vi se en slange koblet til en arm og vage referanser til arkitektur og kreativitet. Men dette er ikke noe man kan sette tennene i, og hadde de gjort litt mer ut av disse aspektene ved filmen hadde den havnet lengre opp på min liste.
3: Kick- Ass (premiere i Norge 9. april)

Den beste superheltfilmen noensinne heter ikke Batman Begins eller The Dark Knight, nei. Den beste superheltfilmen noensinne heter Kick-Ass og den er rimelig kick-ass. Alle, og da mener jeg alle, karakterene i filmen er sinnsykt engasjerende, morsomme og svært godt spilt. Nicolas Cave gjør en formidabel innsats som Big Daddy og hans datter Hit-Girl (Chloe Moretz) er den kuleste kvinnelige karakteren jeg noengang har sett i en film. Chloe Moretz var bare 12 år når filmen ble laget, men likevel spiller hun skjorta av filmens minst interessante karakter nemlig Kick-Ass selv. Misforstå meg rett, Kick-Ass karakteren er bra og interessant, men jeg klarer aldri helt å få noe særlig sympati for skuespillere med "perfekt" kropp som man har gitt briller; og så skal man liksom tro at de er klassens mobbeoffer. Aaron Johnson har six- pack, blondt hår og har et generelt "chiseled" utseende. Man kan gi ham verdens styggeste briller, men han ser likevel ut som en modell fra GQ. Hvorfor har Hollywodd så fobi mot å plassere mennesker med mer normalt utseende i ledende roller? Vi vet jo at det ikke gjør filmen dårligere, og gjør heller ikke nødvendigvis noe med salgstallene. Bare se på samtlige av Cohen brødrenes filmer; der er skuespillerne nesten alltid "awkward- looking", feite, skallete eller lignende. I No Country for Old Men hadde sjefsskurken en hårsveis fra helvete og en nese så stor som Niagara- fossen; likevel solgte filmen som hakket møkk og fikk Oscar.

2: Valhalla Rising (premiere i Norge 19. mars)

Dette er en film som knapt var å se på kino før den ble tatt av plakaten. Mads Mikkelsen, kanskje mest kjent fra filmen Casino Royale (nest siste James Bond filmen) spiller her en stum slåsskjempe med ett øye. Karakteren kalles bare for One-eye (enøye) og er uovervinnelig i holmgang/tvekamp. Filmen har et sakte tempo og dveler ofte ved den nydelige naturen på Grønland (der filmen finner sted), og regissøren har tydeligvis tatt meget lærdom fra Sergio Leone og det er mange scener hvor kameraet har ekstremt nærbilde av karakterenes ansikter, og dette er gjort svært bra. Hvis man skal utsette noe så er det mangelen på historie. Det er tydelig at regissøren har forsøkt å lage en Arthaus film hvor det symbolske og det visuelle skal være det sentrale, men jeg hadde likevel satt pris på litt mer detaljer. Slik filmen er blitt så er det vanskelig å få noe særlig sympati med noen av karakterene, selv om man naturligvis heier på den enøyde trellen på sin vei mot undergangen. For eksempel er det en del drømmesekvenser i filmen som jeg mener ikke passer inn i filmens ellers høyst spartanske og nøysomme uttrykk, og siden heller ikke disse er forklart på noen som helst måte mister filmen litt av sin verdi og når derfor ikke helt opp.

1: Up in the Air (premiere i Norge 15. januar)
Årets film for meg, selv om den hadde premiere i USA i 2009, er og blir Up in the Air. Dette skyldes i stor grad det faktum at jeg selv jobbet som reisende handelsmann (selger) i nærmere tre år og finner derfor stor glede i å se hvordan Hollywood portretterer livet til en ensom handelsreisende. George Clooney er nærmest perfekt i rollen som Ryan Bingham; mannen som har reist så meget med det samme flyselskapet at han får navnet sitt på et av flyene deres. Filmen foregår stort sett enten på bar, på en eller annen flyplass, på kontoret eller på fest. Det er svært lite landskapsfilming og svært meget med dialog. Dette er noe av det vanskeligste en kan gjøre. Det å se på mennesker snakke sammen blir kjedelig veldig raskt, men jeg kjedet meg ikke ett sekund under hele filmen. Det at filmen overrasker nesten hele tiden, at den overhodet ikke følger et klisjéfyllt handlingsforløp (særlig slutten er god) og at skuespillerprestasjonene er så gjennomført solide gjør at denne filmen når helt opp.



Hva er din topp 5 liste for 2010?

Skisse nr. 3

Farver fungerte dårlig. Fortsetter med kull.

Skisse

Jeg har laget en skisse:

Skriv ditt liv med mindre enn 2000 ord

Lørdag 1. januar 2011 fyller jeg 30 år.

5 filmer jeg gleder meg til å se

5: Battle: Los Angeles

Det er foreløpig kun en teaser ute, men den virker som en svært morsom Science-Fiction film. Handlingen er kort fortalt dette: Los Angeles + sinte aliens = action og moro.

4: Carlos: The Jackal

Jeg er fryktelig fascinert av seriekriminelle. Det er fantastisk interessant å lære om hva som får disse galningene til å gjøre det de gjør, igjen og igjen. "Sjakalen" er en terrorist som opererte på 1970 og 1980- tallet og han sitter i dag i fengsel i Frankrike. Han drepte mange mennesker, planla og gjennomførte mangfoldige terroristaksjoner. En skikkelig drittsekk altså, og jeg vil se spillefilmen om hans liv.

3: Secretariat

John Malkovich som hissig heste- agent (vet ikke den korrekte termen for jobben hans i denne filmen) virker dritfett. Men så er jo alltid John Malkovich dritfet. 

2: Cowboys and aliens

Jeg liker western filmer og jeg liker science fiction filmer. Hvordan kan dette blir dritt? Forøvrig spiller Daniel Craig (James Bond, ja) hovedrollen.

1: Cool It

Jeg er en av dem som ikke kjøper hele "global oppvarming" hysteriet. Jeg er for miljøvern, men slik klimabevegelsen har blitt kuppet av sosialister som kun ønsker å kutte folks forbruk til fordel for en annen (hippie) livsstil byr meg imot. Miljøvern handler om å ikke hogge ned regnskogen, det handler om å ta vare på utrydningstruede dyr, det handler om å ikke dumpe gift i elvene våre, det handler om å ta vare på nasjonalparkene våre. Det handler ikke om å utelukkende fokusere på å kutte CO2 utslipp. Fordi, guess what, CO2 er ikke farlig. Og Cool It er en film som viser befolkningen hva sannheten faktisk er.

Cubehead revisited (copyright me):

Ny bolig

Jeg har nå flyttet inn i ny leilighet (min, bare min, MWAAHAHAHAHAH!) på Teisen i Oslo. Jeg brukte flyttebyrå, noe jeg er svært glad for at jeg gjorde siden det er latterlig mye saker og ting man skaffer seg gjennom et (snart) tredve år langt liv. Tunge ting. Som for eksempel 10 kasser med bøker og 3 kasser med DVDer.

Men nå er altså alt båret inn i den nye leiligheten, og jeg er ganske oppstemt. Jeg har ikke fått pakket ut så meget enda, men jeg måtte jo teste det viktiste først; fungerer internettet? Og som dere ser utifra det faktum at jeg skriver dette så er svaret et herlig og rungende "ja"!

Jeg kommer sikkert til å skrive mer etterhvert, ville bare komme med beskjeden om at jeg nå offisielt er blitt Oslo- borger. Legger også ved et flyfoto fra Google Earth:

Hvorfor hører Norge på Dag Solstad?

Dag Solstad (f.16 July 1941) er nok den forfatteren som i størst grad levendegjør de såkalte "68- erne". Den betegnelsen er en betegnelse på den generasjonen som var ungdom under de mange ungdomsopprørene i 1968, særlig eksemplifisert av opprørene (og forsøk på revolusjon) i Paris mai 1968.

De unge på denne tiden var selvfølgelig ikke alle av samme karakter som Dag Solstad (og hans kumpaner), faktisk var flertallet apolitiske eller sosial-demokratiske, men de venstre- ekstreme som Dag Solstad tilhørte var de mest vokale og de som lagde mest bråk. Ergo er det disse som har fått den tvilsomme æren av å bli det mest kjente kjennetegnet på ungdom i denne perioden. Dag Solstad ga ut sin første bok, Irr! Grønt!, i 1969 og denne ble raskt anerkjent som en av de mest sentrale i den nordiske 60- talls modernismen. Boken var dog ikke spesielt politisk, men dette endret seg raskt ved Solstads utgivelse av Arild Asnes i 1970. Denne boken er for nærmest en revolusjonserklæring å regne, Solstad selv hevder boken er ment å forandre folk politisk (jfr. NRK- intervju i 1970) og handler om en ung venstre- ekstrem som føler ekstrem frustrasjon ved dette å leve i et fritt land hvor sosialistisk opprør er vanskelig.

Dag Solstad var en av Arbeidernes kommunistiske parti- (marxist-leninistene) sine tidligste medlemmer, og hyllet både regimene til Pol Pot og Mao Tse- tung uten å anerkjenne de ekstreme grusomheter og folkemord begge disse regimene stod for. Han har siden gått vekk fra å kalle seg kommunist, men har aldri tatt avstand fra denne støtten selv om det er et ugjendrivelig faktum at hans og hans partifellers støtte bidro til å gi både Pol Pot og Mao internasjonal legitimitet; noe som igjen indirekte har bidratt til millioner av menneskers død og ekstreme lidelse. Solstad forsøkte med romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) å vise at han ikke lengre var kommunist, men siden boken er en ren humoristisk og lettere satirisk beskrivelse av hans AKP-(ml) periode kan den overhodet ikke regnes som noen unnskyldning. Snarere er den et feigt forsøk på å fraskrive seg ansvar og å latterliggjøre noe som i stedet bør fordømmes.

I dag er Dag Solstad kanskje den forfatteren som blir mest hyllet og (av alle ting) respektert i norsk presse og av den intellektuelle (såkalte) elite, noe som for meg virker absurd. Bøkene hans har vunnet flerfoldige litterære priser, inkludert Brage- prisen og Nordisk råds litteraturpris. Vanligvis ville jeg ikke brydd meg noe videre om dette, men etter å ha sett Human Rights Service sin video om hvordan de ble nektet å filme Solstads foredrag om ytringsfrihet (her snakker vi sannelig om paradoks) av Solstad selv; samt det faktum at Solstads nevnte foredrag handler om hvordan han ønsker å innskrenke ytringsfriheten så skjønner jeg virkelig ikke hvorfor denne mannen til stadighet blir tatt "inn i varmen".

Det er innlysende at Solstad fremdeles har en anti-liberal agenda, hvor meningsytring og frihet kun skal gjelde for de som følger Solstads egen politiske overbevisning, eventuelt de som er tilhengere eller medlemmer av fremmede kulturer slik som Islam.

På godt nynorsk hevder jeg derfor følgende:


Fuck Dag Solstad.

Crapea

Dette blir et lite innlegg om Ikea. En liten klagesang fra en sliten mann som snart skal flytte, om dere vil.

For om lag et år siden var jeg dritings etter en lang (lang) natt på byen og når jeg kom hjem klarte jeg å falle på badet. Jeg var som sagt dritings, og når man er så full som jeg var så blir man svimmel og ens koordineringsevner levner meget at begjære. Så jeg falt, og det eneste jeg fikk tak i for å holde meg fast i var mitt dusjforheng. Dusjforhenget hang i en svært spinkel dusj-stang, og sistnevnte ble naturlig nok revet ned. Siden da har jeg ikke hatt dusjforheng, men i morgen kommer min huseier med en potensiell ny leieboer (jeg flytter ut om 8 dager) og for å unngå trekk i depositum måtte jeg derfor gå til innkjøp av nytt dusjforheng m/ dusj-stang.

Hvilket bringer historien til Ikea. Ikea er de eneste som har dette, så jeg måtte traske bort dit etter jobb i dag. Ikea har (stort sett) gode kvalitetsvarer, de er latterlig billig og det er aldri spesielt langt til nærmeste Ikea (sammenlignet med, for eksempel, nærmeste Bolia/Bohus/Skeidar/etc). For å veie opp disse tilsynelatende ekstremt markedsvinnende kvaliteter har Ikea funnet ut at de skal sørge for at hvert besøk på Ikea etser opp en betydelig del av din mentale helse. Jeg starter altså marerittet ved å vandre inn hovedinngangen og opp til møbelavdelingen (hvor det store fine "finn frem" skiltet sa at "baderomsavdelingen" befant seg). Der må jeg vandre igjennom alle møbelavdelingene Ikea har å vise til, inkludert barnerommet, før jeg kommer frem til et bitte lite område som de kaller "baderom". Der er det en hyggelig ung mann som forteller meg at dusjforheng og dusj-stang er i 1. etasje i "tekstilavdelingen". Det var moro. Etter en ny polferd for å finne frem til trappen ned til 1. etasje (jeg måtte gå igjennom en enorm restaurant for å komme frem til den) måtte jeg nå igjennom hele Ikeas "tilbehør" seksjon. Den er enorm, og har alt fra grytekluter til potteplanter. Etter meget med leting finner jeg endelig frem til dusjforhenget m/dusj-stang.

Jeg skynder meg videre for å finne frem til "kassen", noe som også er svært vanskelig siden jeg må igjennom hele varelageret først. Mens jeg vandrer leser jeg på pakningen. Der står det: "skruer medfølger ikke pakningen, hør med din lokale spesialist for å finne ut hvilke skruer som er de korrekte". Jeg spør nærmeste ansatte, og han svarer høflig at han ikke aner noe som helst om skruer. Men de har en seksjon ved siden av kassen hvor man kan kjøpe et skruesett for 78kr.

Jeg klarer å finne dette, betaler og kommer meg hjem. Jeg henger opp faenskapet og ingen av skruene passer (selvfølgelig), men jeg fant to som passer nesten.

Forhåpentligvis legger ikke huseier for godt merke til det skjeve dusjforhenget, for jeg setter ikke min fot på Ikeas gulv igjen med mindre jeg får (godt) betalt for det.

X- Factor

Jeg hater X- factor. Vanligvis hadde jeg bare gitt faen og ikke sett på faenskapen, men problemet er at alle norske aviser bruker X- factor som om det skulle vært nyheter. Det er ikke nyheter.

Men jeg tenkte å skrive én ting: "Mo" (jada, han heter Muhammed) fra X- factor er homo. Jeg syntes det er utrolig hyggelig at en fyr fra en muslimsk familie fra Somalia faktisk gjør det godt som super-camp homofil på TV. Det jeg har større problemer med er at han, stakkars, prøver å late som om han ikke vil røpe sin legning. "Mo", her er et tips hvis du ikke vil røpe din homofile legning: Ikke still opp på riksdekkende TV slik:



Forøvrig mener jeg at X-factor er det moderne Circus og at Folket burde gjort opprør mot denne faenskapen for lenge siden.

Dagbok for en onsdag i november

Hvilke profesjoner syntes jeg virker mest interessante?

Populærkultur: En anmeldelse av Fallout: New Vegas

Som det står i beskrivelsen av denne bloggen ønsker jeg å ha et variert og dagsaktuelt innhold (for et kresent publikum). Siden de siste essayene har vært av en relativt tørr og faglig karakter ønsker jeg i dag å tilby en anmeldelse av et TV-spill, nemlig Fallout: New Vegas.

For de av dere som er kjent med Fallout serien så byr spillet på mer av det samme vi så i Fallout 3, dog denne gangen satt til Nevada i steden for Washington D.C. For de av dere som ikke er kjent med Fallout serien så kan jeg kort oppsummere:

Fallout spillene handler om et post-apokalyptisk USA om lag 200 år inn i fremtiden. Verden er i ruiner etter en atomkrig mellom (tror man, det er så lenge siden "Den store krigen" at få husker detaljene) Kina og USA og kun et fåtall av menneskene overlevde. De som overlevde deler seg gjerne inn i tre store grupperinger: De som bodde langt unna de områdene som ble bombet (Nevada er ett av disse), de som hadde kjøpt seg plass i en av Vault-Tec sine bombesikre "velv" (vaults) og som nå har blitt sluppet ut i (forholdsvis) frisk luft; og til slutt de som overlevde atomkrigen med store misdannelser og mutasjoner (Ghouls). I tillegg til disse finnes det er myriade av muterte dyr og monstre. Disse er enten resultat av radioaktivt genererte mutasjoner eller mislykkede vitenskapelige forsøk gjort av Hærens forskere i krigens spede begynnelse. I Fallout 3 spiller man en "vault-dweller", altså en som har sluppet ut av en av de bombesikre velvene; i Fallout: New Vegas får man ikke vite bakgrunnen til karakteren, og man starter spillet levende begravet i motsetning til inne i et bombesikkert velv.

Så til saken: Fallout: New Vegas (FNV) er, som Fallout 3 (F3) et såkalt "sandkassespill" hvor man har fullstendig frihet til å gjøre oppdrag i den rekkefølgen man ønsker, utforske hele landskapet så meget man vil og det er altså nok et First Person Shooter Role Playing Game (FPS-RPG). Karakteren man spiller kan man skreddersy slik man ønsker, både karakterens kjønn, utseende, evner og personlighet velger spilleren selv ved oppstart. Utover i spillet vil man få mulighet til å utvikle sin karakter gjennom å drepe fiender og utføre oppdrag for ulike grupperinger og personer. Kort sagt er slike spill den type spill jeg liker best å spille, i stor grad på bakgrunn av den friheten man som spiller blir tildelt og i stor grad fordi rollespill tilbyr svært engasjerende spilling. F3 gjorde jobben bedre enn noe spill tidligere hadde klart, og med over 100 timer spilletid var F3 det beste spillet jeg noen gang hadde spilt. De av dere som kjenner meg vet at jeg spiller til øynene blør, og jeg er svært kresen når det gjelder TV- og dataspill.

Forventningene mine til FNV var derfor skyhøye og jeg hadde satt av tre fulle dager til å skikkelig kose meg med nok et eventyr i postapokalyptiske Amerika. Fra første øyeblikk merket jeg at spillet manglet det lille ekstra jeg var vant med fra F3. Grafikken var nøyaktig den samme som i F3 (de kunne ha pyntet litt på den syntes jeg, virker billig å bare kjøre nøyaktig likt) og selv om jeg spiller på konsoll (xbox360) opplevde jeg faktisk at spillet hakket. Dataspill "lagger" (henger) og hakker, noe som forklares ved at nyere dataspill krever enormt sterke grafikkmotorer for å spilles skikkelig, og det er ikke alle som har råd til PCer med 8-16 gig RAM og NVIDIAs siste skjermkort. Hele poenget med konsollspill er at man skal slippe slike irritasjonsmoment, mot at man nøyer seg med en håndkontroll i steden for det ultimate WASD + mus konfigurasjonen man har ved spill på PC/Mac. I tillegg til den sporadiske hakkingen, la jeg raskt merke til flere såkalte "glitches" og "bugs". For eksempel hadde fiendtlige monstre en tendens til ofte å sette seg fast halvveis nede i bakken, NPCs (non player characters) hadde dårlig leppesynkronisering med det de sa og meget mer. Alt dette var jeg villig til å se vekk ifra da det ikke er grafikken jeg spiller for, men selve opplevelsen og historiefortellingen. Her fant jeg også fort ut at noe var galt. I F3 var det hundrevis av "side-quests" (oppdrag utenfor hovedfortellingen), men alle var på et eller annet vis knyttet til den sentrale plottlinjen. Kort sagt var F3 svært stramt bygd opp hvor svært lite virket tilfeldig eller lite gjennomtenkt.

I FNV har de kastet erfaringene fra F3 på bålet og har i stedet gitt spilleren en pletora av mulige sideoppdrag som overhodet ikke har noe med det sentrale plottet å gjøre. Faktisk er det sentrale plottet svært vagt. Man skal finne personen som prøvde å drepe deg helt i begynnelsen av spillet (og begraver deg levende), og denne personen har en platina-chip som man skal få tilbake. I forbindelse med dette kommer man i kontakt med en mengde ulike grupperinger, hvorav mange overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre. Oppdragene man får er også ofte lite gjennomtenkt og hvis man velger "feil" kan det faktisk ende opp med at man ødelegger drastisk for fremtidige oppdrag. Dette er lite heldig da det er utrolig irriterende å tro at man er ferdig med et oppdrag for så 6 timer senere oppdage at man ikke kan fullføre et fullstendig annet oppdrag fordi man ikke fullførte oppdraget slik produsentene forventet at spillerne skulle. Særlig er dette ofte tilfelle hvis man prøver å spille en "ond" karakter i motsetning til det langt enklere "goody-two-shoes" alternativet. Alle vet at Satan er 10 000 ganger kulere enn Jesus, og derfor er det kjipt at produsentene i realiteten ikke gir en mulighet til å spille en skikkelig psykopat.

Men ser man vekk ifra disse ankepunktene virket FNV som nok et FPS-RPG som jeg virkelig kunne dykke ned i og bent frem kose meg med. Helt til hele skjermen låste seg. For det er nemlig det som skjedde om lag 13 timer inne i spillet; min karakter vandret avgårde glad og lykkelig og i neste øyeblikk er skjermen låst og ingenting skjer. Etter å ha rebootet xbox360-en fire ganger og opplevd det samme fire ganger på rad var jeg på randen av raseri. Slike feil skal rett og slett ikke forekomme på et konsollspill. Som en siste utvei tenkte jeg at kanskje dette var noe som var fikset i en "patch", og etter å ha koblet til internettkabelen til xbox360-en fant jeg heldigvis ut at så var tilfelle. Men tro ikke at dette var den eneste alvorlige "glitch/bug"- ene jeg har opplevd. Etter å ha spilt spillet i om lag 27 timer har slike feil vært svært normale. En gang måtte jeg spille om igjen 4 timer fordi et oppdrag hadde en bug som gjorde at jeg ikke fikk fullført det. Den eneste løsningen var å laste et lagringspunkt i spillet fra før jeg begynte på oppdraget og det var altså 4 timer før. Slikt er rett og slett ikke akseptabelt. På nettet kan man lese at jeg overhodet ikke er den eneste som opplever slike problemer. På det offisielle Fallout- forumet er det en egen seksjon som heter "Fallout: New Vegas xbox 360 issues", og her kan man lese om hundrevis av slike "glitches/bugs".

Konsollspill skal ikke være beta-versjoner av et fullverdig produkt. Produsentene av FNV, Bethesda og Obsidian, har gått langt i å innrømme at grunnen til de mange feilene er at de var nødt til å lansere spillet i tide til julehandelen. De innrømmer altså at de har lansert et produkt som ikke er fullverdig. Hadde dette ikke vært et spill, men for eksempel en bil, da hadde produsentene blitt saksøkt for svindel. Man selger som kjent ikke biler uten bremser og sidespeil.

Som en konklusjon kan jeg si at FNV har potensiale til å være årets spill 2010, men takket være de mange halvveisløsningene produsentene har valgt, samt de massive tekniske problemene spillet har per i dag; så faller spillet langt ned på listen. På fredag kommer Fable III, og hvis ikke en skikkelig "patch" er på plass innen da blir det nok fort til at jeg ikke spiller FNV før jeg har spilt igjennom hele det.

Idiotiens fremmarsj

Jeg leser til min store misnøye hvordan Norges siste adelsfamilie, Herr og Fru Behn (også kjent som Prinsesse Märtha Louise og prinsessegemal Ari Behn), sammen med sin svigerfamilie skaper legitimitet til kvakksalvere som "vannprofeten" Masaru Emoto. Emoto er en av mange kvakksalvere som prøver å overbevise enkle mennesker om at "vann kan huske" og at "positive og negative vibrasjoner" forandrer vannets molekyler. Dette minner veldig om den verdensomfattende pesten kjent som Homøopati; læren om at vann husker og at "jo mer utvannet et stoff er jo kraftigere fungerer det". Altså rent oppspinn og kvakksalveri. Jeg mener, hadde Emoto sitt scene-show et forsøk på satire, performance-art eller en parodi på pengegriske TV- evangelister så hadde jeg ledd med. Men Emoto prøver altså å bli tatt helt seriøst.

http://www.dagbladet.no/2010/10/18/nyheter/prinsesse_mrtha_louise/healing/vann/masaru_emoto/13884083/

Så kan man si, slik apologistene gjerne gjør; hvilken skade gjør det om folk tror på slikt tull? Jo, det skal jeg fortelle dere:

Jacqeline Alderslade: Ble fortalt av sin homøopat at hun skulle gi opp sin "vestlige asthmamedisin" og heller bruke homøopatiske remedier. Hun døde kort tid senere av et asthma-anfall.

Cameron Ayres: Født med en sjelden sykdom som var mulig å behandle, men hans foreldre nektet da de ikke stolte på "konvensjonell" medisin. Homøopaten deres tryglet dem om å ta gutten til en ordentlig lege, men de nektet. Cameron døde.

Sylvie Cousseau: Ble diagnostisert med HIV. I dag er HIV som kjent fullt mulig å behandle, om ikke kurere (slik at man gjerne lever i 20-30 år til), men Sylvie ville behandles med homøopatiske remedier. Hun fikk AIDS kort tid etter og døde.

Isabella Denley: Dette lille barnet ble diagnostisert med epilepsi. En alvorlig sykdom som er fullt mulig å behandle med moderne medisin. Men nok en gang har vi å gjøre med tilbakestående foreldre som nekter å stole på ekte medisin, og i stedet sverger til homøopati/"naturmedisin". Hva skjer? Jo, babyen døde 13 mnd. gammel etter å ha kun blitt behandlet med homøopatiske remedier.

Jeg kunne listet opp hundrevis, ja tusenvis av lignende saker; men det er det ikke plass til. For videre lesning anbefaler jeg  følgende lenker:

http://www.whatstheharm.net/homeopathy.html
http://www.jennymccarthybodycount.com
http://www.randi.org/site/

Så hva er homøopatiske remedier? Dens grunnlegger, Christian Friedrich Samuel Hahnemann (1775- 1843), mente at alle sykdommer utvikler seg fra bare tre kilder: Syfilis, veneriske vorter, og det han kalte "kløen". Mottoet for homøopati er "Similia similibus curantur" ("likt kurerer likt"). Den hevder at doser av stoffer som fremkaller visse symptomer vil lindre disse symptomene, men det er "doser" av ekstremt svekkete løsninger eller blandinger, så utvannet at ikke ett eneste molekyl av det opprinnelige stoffet er igjen. Faktisk er den homøopatiske remedien rent vann, ingenting mer. Teorien er at vibrasjoner eller "effekten" av det utvannete stoffet fortsatt er til stede og helbreder pasienten.

Det er noe som heter svindel og kvakksalveri. Hvis jeg hadde et selskap som annonserte at vi kunne omdanne bly til gull bare med vann, så hadde vi blitt felt av konkurransetilsynet for misvisende og løgnaktig reklame. Men så fort man ikler seg kappen "alternativ medisin" eller "åndelighet", da er liksom alt tillatt. Som vist ovenfor har dette ofte katastrofale følger. Dumhet og latterlig enkle løsninger er meget enklere for enkle folk å forholde seg til enn faktisk vitenskap (som ofte ikke er så enkelt eller svart/hvitt), og det er derfor vi aldri må la svindlere og kvakksalvere som Emoto få aksept i vårt (tross alt) siviliserte samfunn.

Verste filmen jeg har sett på lenge (SPOILER ALERT)

"The Lovely Bones"

En forferdelig, forferdelig film. Handlingen er stort sett oppsummert slik:

En ung, pen jente lever i en lykkelig familie. Den unge pene jenten blir myrdet (vi får ikke se noen detaljer). Så følger to timer med hvordan denne unge pene jenten trasker rundt i noe som liksom skal være halvveis mellom jorden og Himmelen, mens vi ser hvordan faren og moren sliter med bunnløs sorg. Morderen blir mistenkt, men slipper unna. Faren og moren får aldri fred om hvem som var morderen eller hvor deres datters lik var. Morderen dør mange år senere i en ulykke. Så slutter filmen.

Verste filmen jeg har sett i år. Fy faen så elendig.

Det liberale folkepartiet er en enorm bløff

Det liberale folkepartiet (DLF) er, for de som ikke vet dette, et svært ungt parti som for alvor fikk blåst opp sitt medlemstall via dramaet som fant sted på Fremskrittspartiets beryktede årsøte i 1994 på Bolkesjø turisthotell. Fremskrittspartiet har alltid vært et bredt parti med stor takhøyde, og selv om vi alle er godt forankret på høyresiden i norsk politikk er høyresiden mer enn bare skatter og avgifter. På Bolkesjø kom de såkalte ultra-liberalistene for alvor frem i lyset og prøvde å kuppe partiet med sin retorikk om nattvekterstaten og fri innvandring. Norges største, og kanskje viktigste, politiker gjennom tidende; Carl-Ivar Hagen klarte å stoppe fremstøtet og ultra-liberalistene meldte seg ut av partiet en masse.

Etter dette har DLF blitt marginalisert ytterligere og fremstår i dag som en bitte liten ideologisk gruppe av likesinnede. På deres hjemmeside kan man lese om hvordan de mener de er Norges eneste "ekte" liberalistiske parti, og hvordan deres politikk er det Norge trenger for fremtiden. De har til og med et partiprogram med mange punkter, fra innvandringspolitikk til skattepolitikk.

Dessverre er alt bare et skalkeskjul. DLF er, når man går dem etter sømmene, intet annet enn et parti som ønsker å gjeninnføre føydalsamfunnet via nattvekterstaten. Alle punktene i deres partiprogram går ut på følgende:

"Statens eneste oppgave er å sørge for å beskytte befolkningens private eiendomsrett. Altså skal Staten finansiere og stå for rettsvesenet, politi og forsvar. Intet annet."

Dette er definisjonen på nattvekterstaten, og siviliserte mennesker forlot denne tullete ideen for 150 år siden etter at man innså at nattvekterstaten var tilnærmet lik den samfunnsanordningen man hadde i middelalderen med føydalsamfunnet.

Her er hva som i praksis skjer ved å innføre nattvekterstaten:

1. De med store mengder kapital står fritt til å kjøpe opp all offentlig eid eiendom. Allemannsretten forsvinner og det massive flertall av befolkningen uten store mengder kapital vil stå igjen som leilendinger og vasaller for jord-eierne. Eiendom går som kjent i arv, og de med store jord-eiendommer vil derfor videreføre sin eiendom til sine barn. Vips så har man et adelsvesen. De med store jord-eiendommer vil stadig øke sin kapital da de kan kreve inn leie av alle som våger å bevege seg og bo på deres eiendom, og de uten stor jord-eiendom vil stadig få dårligere kår da de alltid må betale det de tjener til adelsher..unnskyld jord-eieren.

2. De som faller utenfor samfunnet, en gruppe som vil vokse eksplosivt grunnet punkt 1, vil få stadig dårligere kår da det offentlige ikke tilbyr hverken helsehjelp, bostøtte, sosialstønad eller utdannelse. NAV, som i dag har nærmere 1,5 millioner brukere, vil avvikles og alle NAVs brukere vil havne på gaten.

Dette er systemet DLF står for, og det har ingenting med moderne liberalisme å gjøre.

Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti som ønsker mest mulig frihet for enkeltmennesket, minst mulig skatter og avgifter og mest mulig fri konkurranse. Dog skal Staten sørge for visse kjerneoppgaver, slik som gratis helsehjelp, gratis (og pliktig) skolegang for alle, samferdsel (veier og sånt vet dere), politi, rettsvesen, sosialt sikkerhetsnett og forsvar. Dette må finansieres av landets innbyggere via skatter og avgifter. I dag har vi dette, men Staten finansierer også mange oppgaver som FrP ikke mener Staten har noe med å finansiere. Statskirken, kultur og direktestøtte til korrupte regimer i den 3. verden er noen gode eksempler. Skattetrykket, inklusive avgifter, er unaturlig høyt for en oljenasjon og FrP mener vi kan redusere flere av skattene og avgiftene. Særlig de avgifter som utelukkende er høye for å begrense forbruk kan gradvis reduseres til et mer rasjonelt nivå.

Fremskrittspartiet - for fornuftige folk flest

De fem beste coverlåtene jeg vet om

Min gode venninde Heidimuffin (besøk hennes engelsksproglige blogg på: http://heidimuffin.blogspot.com/) skrev for en tid tilbake et utmerket innlegg om sine yndlings-coverlåter. Jeg lovte å poste et lignende innlegg, og her er min liste:

5. Satyricon: I got Erection



Satyricon er det eneste black-metal bandet jeg liker. Turboneger pre- Hank von Helvetes edruskap (altså når han satte heroinsprøyter i øyet sitt) er fete saker. Miks, rør, ferdig klassiker.

4: Apocalytica - In the Hall of the Mountain King



Her er jeg enig med Heidi, dette er rett og slett en fantastisk versjon av den allerede fantastiske klassiske komposisjonen av Edvard Grieg. Den fanger det klassiske elementet (hovedsaklig celloer som det spilles på) samtidig som Apocalypticas heavy- metal sjel kommer godt til uttrykk; og slikt må man jo bare elske.


3. HIM: Wicked Game



Jeg er Verdens eldste HIM- fanboy, og HIM (His Infernal Majesty) sin tolkning av Chris Isaacs 80- talls klassiker er enestående. Ville Valos stemme er helt vilt fantastisk digg, og måten de spiller denne balladen ved å bruke gode, gammeldagse rocke-riff er som sjelebalsam for en emo-jævel som meg.


2. Johnny Cash: Hurt





NIN er (tusen takk til Heidi for å introdusere meg for geniet til godeste Herr Reznor) et vilt kult band. Johnny Cash er verdens desidert kuleste menneske gjennom tidende, muligens med unntak av Charles Bukowski og Marquis de Sade. Når man kombinerer de to oppstår det (unnskyld klisjeen) søt musikk.

1. Metallica: Whisky in the Jar



Hvis du ikke liker Metallica, da suger du eselpung. Og hvis du ikke liker irsk folkemusikk om whisky tolket av verdens ledende trash- metal band; ja da suger du råtten eselpung. Whisky in the Jar er uten tvil min absolutte favoritt-coverlåt.

Kjøp av leilighet

Jeg har i dag underskrevet gjeldsbrevet som finansierer min nye leilighet på Teisen/Helsfyr i Oslo. Prosessen rundt kjøp av leilighet kan ikke beskrives som spesielt enkel, særlig er det blitt svært vanskelig å få lån hvis man ikke har rike foreldre, har arvet stort eller er gift med en velstående person. Jeg tjener i dag om lag 450 000kr i året, noe som er noe høyere enn landsgjennomsnittet; men ikke meget. Studielånet mitt er på 299 800kr og mitt nye boliglån er på 1 550 000kr. Totalt er min gjeldsbyrde derfor 1 849 800kr, eller én million åttehundre og førtini tusen åttehundre kroner. En solid sum, men fullt ut håndterlig med min inntekt. Kort fortalt betaler jeg inn om lag 7000kr til banken hver måned i renter og avdrag; et beløp som kan tenkes å øke noe hvis renten stiger. Dette har jeg også regnet på, og jeg vil ikke ha større problemer med å betjene en økning på renten til 9 % (jeg har 4 % rente i dag).

Tross alt dette var banken usedvanlig vrien å få lån fra, jeg måtte gå til fire forskjellige banker, og først når jeg fremla hytten min som sikkerhet gikk det i havn. Klager jeg? Egentlig ikke. Det er bra at bankene er strenge i sin utlåns praksis, men det blir noe hyklerisk når de samtidig nærmest kaster kredittkort etter folk. Vi må huske på at det var ikke ordinære boliglån som skapte finanskrisen i Norge, det var alle de forskjellige kredittkortene og forbrukslånene som ga Norge finansielle problemer. Jeg mener at bankene i større grad burde se på betjeningsevne, og i mindre grad se på eksisterende sikkerhet. Sparebank 1 var de som ga meg lån, og de gjør dette i større grad enn andre store banker som for eksempel DnBNOR, BNP-Paribas og Handelsbanken.

Leiligheten jeg har kjøpt meg er en to-roms på 51 kvm, har eget bad, kjøkken, soverom og stue og ligger 5 minutters gange fra der jeg arbeider. Alt i alt er jeg godt fornøyd og gleder meg til å flytte inn 1. desember i år.

De har funnet en planet i den levedyktige sonen

De har funnet den. Planeten utenfor vårt solsystem som kan opprettholde liv. Som forskerne i videoen (se lenke nedenfor) sier; "it's right smack bam in the middle of the habitable zone".

Som en gammel astronomi-nerd synes jeg dette er helt vilt fantastisk kult. Planeten heter foreløpig Gliese 581 g, men har fått det uoffisielle navnet Zarmina. Planeten går i bane rundt sin stjerne på samme måte som månen går i bane rundt jorden. Dette betyr at den ene siden av planeten alltid ligger i solskinn, mens den andre siden (the dark side) ligger i konstant mørke. Gjennomsnittstemperaturen er beregnet til å være mellom minus 31 og minus 12 grader Celsius; men da er den mørke sidens temperatur tatt med. Solsiden vil naturligvis ha en høyere gjennomsnittstemperatur. Ifølge forskerne er den mest komfortable, og svært stabile, levelige sonen rundt grensen mellom lys og mørke. Der vil det alltid være "soloppgang" (eller solnedgang, hvis du er en pessimist) og temperaturen vil være svært levelig.

Her er videoen som forklarer det meste om denne fantastiske nyheten:

http://video.ap.org/?t=By%20Section/Sci-Tech&p=&f=ILMOL&g=0929dv_habitable_planet

En hektisk uke

Mandag: Stå opp klokken syv for deretter å kjøre en time til Losby Gods (www.losbygods.no) for å ha "Ledergruppeutviklingseminar" med de andre mellomlederne og avdelingsdirektøren der jeg jobber. Dagen går med til å a) sjekke inn på hotellrommet og b) ha et ordinært driftsmøte som vi fint kunne hatt på kontoret. Jeg får tilslag på mitt bud (1 550 000kr) på ny leilighet (51kvm), og fastsetter overtagelsesdato til 1. desember. Etter at den ordinære arbeidsdagen er over får vi en halv time på å dusje og skifte til pent tøy før vi møter til vorspiel hos avdelingsdirektøren (60 år gammel dame) med påfølgende fire retters middag. Med andre ord: Mandag var en god dag.

Tirsdag (i dag): Møtes til ledergruppeutviklingseminar klokken halv ni og tilbringer fire timer med å ha møte om hvordan vi skal ha møter (ja, dette er helt sant) fremover. Vi blir enige, tror vi, og går deretter og spiser lunsj. Etter en times lunsj (nam!) er det tid for mer møtevirksomhet og da finner kursleder ut av vi ikke var enige likevel. Vi tilbringer derfor en time til med å ha møte om hvordan vi skal avholde møter i fremtiden. Etter dette tilbringer vi en time med å prate om noe jeg helt seriøst ikke husker hva var, fordi det var så usannsynlig kjedelig og unødvendig. Deretter tilbringer vi den siste timen med å gjennomføre en svært overflatisk personlighetstest for å slå fast at de fleste av oss i ledergruppen er enten "håndtverkere" (blant annet undertegnede), "produsenter", "idéskapere", "venner" eller "administratorer". Gjennomgangstema er at med unntak av "venner" ser alle på andre menneskers følelser som mindre viktige for driften av en organisasjon. Etter en oppsummering der alle enige om at ingen er særlig fornøyd drar vi hjem. Jeg må støvsuge og rydde leiligheten, samt lage kyllingmiddag fordi min mor kommer på besøk klokken 19:00.

Onsdag: Jobbe som en gal (fravær fra kontoret i to dager gir tre dagers arbeid den dagen man kommer tilbake) hele dagen, holde kurs i politisk ideologi klokken 18:00 til 20:30, kjøre til Porsgrunn (4 timers kjøretur), besvime på hotellet.

Torsdag: Holde meningsløst kurs i noe som heter Datavarehus for seks stykker, hvorav fem av dem ikke har de nødvendige datatilganger for å bruke Datavarehus, i Porsgrunn. Kjøre hjem til Asker (fire timer).

Fredag: Drikke meg veldig, veldig, veldig full. Alternativt sove i 30 timer.

5 yrker jeg har enorm respekt for

1.215 grunner til å være forbannet

I USA har de i natt henrettet en kvinne med en IQ på 70 for å ha bestilt drapet på sin ektemann og stebarn. Mennene som faktisk utførte drapene fikk ikke dødsstraff, men livstid. Det er ingen i USA som kan forklare hvorfor kvinnen fortjente å bli myrdet, mens mennene slapp. Siden dødsstraff ble gjeninnført i USA i 1976 har 1 215 mennesker blitt myrdet av den amerikanske Stat. Når Staten dreper er det folket som dreper. Det amerikanske folket er derfor massemordere hele gjengen, og jeg tror ikke alle amerikanere er komfortable med dette.

Det er aldri mulig å være 100 % sikker på at noen er skyldig, og jeg mener oppriktig at ett uskyldig menneske myrdet kan aldri unnskyldes med 10 000 skyldige. Men la oss si at alle som ble myrdet av USA (og andre som praktiserer dødsstraff) var skyldige; hvorfor skal de myrdes? Hva løser det? Dødsstraff er ingen straff, man lærer ikke akkurat en lekse når man dør. Rettferdighet blir ofte nevnt som argument, javel, men er Bibelens "øye for øye, tann for tann" egentlig rettferdighet? Nei, selvfølgelig ikke. Det er bronsealder-retorikk som ikke hører hjemme i en moderne rettsstat. Hvis man begår en alvorlig forbrytelse mot samfunnet, noe mord i aller høyeste grad er, så skal man straffes for å respektere folkets rettfølelse. Man skal også prøve å etterstrebe en allmennprevantiv virkning slik at straffen virker avskrekkende på borgerne (slik at folk tenker seg godt om før de myrder noen). Man skal også prøve å rehabilitere morderen, slik at han eller hun lærer å oppføre seg og kanskje får seg en utdannelse og litt folkeskikk. Til slutt må personen fjernes fra samfunnet i lang tid slik at vi ikke har mordere vandrende rundt i gatene. Alt dette oppnår vi med livstidsstraffer, hvor livsstid enten er 21 år (12 mnd) eller forvaring livet ut hvis personen ikke viser bedring.

Norge har dette systemet (bortsett fra at 21 år her som oftest kun er 16 år pga at et fengselsår er 9 mnd) og vi har blant de laveste mordratene i verden. USA har en av verdens høyeste mordrater.

Jeg synes dette sier det meste om hvorfor dødsstraff er en forferdelig, grusom og menneskefiendtlig idé.

Diett

Ja, dette blir ikke akkurat dyptpløyende politisk analyse, men jeg synes mat er rimelig viktig. Tross alt er det mat som holder oss alle i live, og det er mat som dreper oss (som for eksempel meg) som spiser for meget eller spiser feil. Jeg aner ikke nøyaktig om jeg spiser feil, og nei; jeg skal ikke fortelle folk hva de bør spise.

Men, blogging er jo litt som en dagbok; og i motivasjonens navn så tenkte jeg å annonsere en utfordring til meg selv: Thomas sin diett fra mandag til fredag, proteiner galore.

Mandag: Tunfisk med tomatpuré, kyllingvinger, ananas, salat med tunfisk og cottage cheese på jobben.
Tirsdag: Laks med hvitløk, to bokser leverpostei, tunfisk med hvitløksolje og salat med cottage cheese på jobben.
Onsdag: Oksekjøtt med hvitløk, to bokser med makrell i tomat (ja, jeg vet det er sukker i dem), tunfisk med Tabasco og salat med cottage cheese på jobben.
Torsdag: Ytrefilet av svin med Tabasco og hvitløk, to bokser leverpostei, tunfisk med Tabasco og salat med cottage cheese på jobben.
Fredag: Renskåret kyllingfilet med tomatpuré og hvitløk, to bokser med markell i tomat, ananas, grillede kyllingvinger og cottage cheese med salat på jobben.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg tror at det hadde vært bra.

Musikk! Metall! Kvelertak!

Det er ikke ofte jeg opplever å "oppdage" ny musikk som faktisk ikke får meg til å ønske dypt og inderlig at tredje verdenskrig helst bør initieres sporenstreks. Men noen ganger er man heldig, og denne gangen kan jeg takke den eneste norske radiokanalen det (i alle fall innimellom) går an å høre på; P3. De siste par ukene har de spilt en helt vilt kul låt, "Mjød", men det er først denne uken jeg tok turen innom Platekompaniet og kjøpte det eneste albumet (helt nytt) til den norske gruppen Kvelertak. Debutalbumet heter "Kvelertak" og er stapp full av den ene kongelåten etter den andre. Sjangermessig er Kvelertak godt plassert i metall-genren, men hva slags metall er vanskelig å si. Viking-metall? Speed-metall? Trash-speed-viking-metall? Det er norsk, det er beinhardt, det er stramt som Botox-huden til Sarah Palin. Og vilt bra, naturligvis.

Låter å anbefale: Ulvetid, Mjød, Fossegrim, Sultans of Satan og Uttrydd Dei Svake.

Her er en YouTube video:

Prinsesse på prøve

Prinsesse Märtha Louise er i hardt vær om dagen. I Dagbladet kan vi i dag lese om hvordan hun desperat prøvde å vri seg unna sine egne uttalelser om at hun lett kan kontakte avdøde mennesker. Selvfølgelig var det media som hadde "vridd" på hennes uttalelser. Dette finner jeg underlig, særlig fordi alt media har gjort er å gjengi hva prinsessen har sagt ordrett. Det å angre på uttalelser er helt ok, men å skylde på andre for sin egen dumskap; det er faktisk utrolig frekt og arrogant.

I mitt forrige innlegg oppfordret jeg prinsessen til å frasi seg sin tittel og heller omtale seg som Märtha Louise Behn, alternativt som Märtha Louise Haraldsdatter. Dette må være rett og rimelig da hun tjener enorme summer på sin prinsessetittel og bruker denne skamløst i sin markedsføring av seg selv og kvakksalverskolen Astarte Education. Media stilte prinsessen det samme spørsmålet og fikk dette til svar:

- Det er det kongen som avgjør, og det forholder jeg meg til, sier hun. 

Her driver altså prinsesse Märtha Louise med direkte løgn. Enhver person kan frasi seg offisielle titler hvis man mener man ikke lengre er skikket til å inneha dem. Kongen kan abdisere, prinsessen kan frasi seg tittelen som prinsesse, osv. Er det én ting som er soleklart så er det at Kong Harald overhodet ikke er alene om å bestemme hvorvidt prinsesse Märtha Louise må slutte å kalle seg prinsesse.

Til slutt skulle jeg ønske noen i media stilte det betimelige spørsmål: Mottar prinsesse Märtha Louise gasje for å være prinsesse? For hvis hun gjør det, da er situasjonen svært alvorlig i stedet for bare latterlig.

Engler og kongehus

Norges prinsesse Märtha Louise sa i et intervju til Stavanger Aftenblad følgende tidligere denne uken:

"- Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med de døde heller, på samme måte som med englene. Også den kontakten kan vi opprette når som helst, når vi ønsker det."

Det at prinsesse Märtha Louise tror at det flakser engler rundt omkring absolutt alle (jfr. boken "Møt din skytsengel") og at det er lett å ta kontakt med tipp- tippoldemødre og andre avdøde slektninger når det måtte passe seg; det er helt ok hadde det ikke vært for en liten detalj: Man omtaler dette kvinnemennesket med "prinsesse" foran navnet. Hadde denne konen til Ari Behn frasagt seg prinsessetittelen og kun uttalt seg som en privatperson som Märtha Louise Behn (eller Haraldsdatter hvis hun vil) så ville hverken jeg eller andre kritikere sagt noe som helst. Men problemet er at prinsessen blander sine roller og opptrer i det ene øyeblikket som Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Märtha Louise, og i neste øyeblikk som Engleskolen Astartes rektor Märtha Louise. Dette er svært uheldig.

Kongehuset, som en gang var et flott og samlende symbol for hele landet, er i dag blitt degenerert til babling om skytsengler, lysfontener, smisking med kultur- og næringsministre og et altfor tydelig overforbruk av kongepjoltere.

Det er på høy tid at Norge stakk fingeren i jorden og innså at kongehusenes tid er forbi, ga Harald Olavsson og hans kone en solid pensjon og etablerte Norge som republikk.

Som demagogen sier: Nok er nok.

Tur på byen

I går var månedens lønningspils med jobben. Det å feste med en krøplet høyrehånd er interessant, og jeg var heldigvis ikke den fulleste deltakeren. Den rollen tok som vanlig Tov Are med boblende entusiasme. Han krabbet rundt på gulvet cirka klokken ni, og kveldens  nest fulleste, 60 + år gamle Per, hadde ramlet ned hele utestedets inngangstrapp (en etasje) like før det.

Jeg endte opp med å diskutere politikk med den peneste damen på kontoret, og hennes kjæreste, og kort oppsummert var de veldig uenige med meg og mine synspunkter på ting.

Men stort sett var det svært hyggelig. I hvert fall for meg.

Kollektivtransport

Til daglig har jeg den tve- eggede glede av å benytte meg av det norske kollektivsystem. Nærmere bestemt buss, T- bane og tog. Hver morgen kjører jeg opp til min nærmeste togstasjon og venter der i umåtelig spenning på om toget er i rute eller ikke. Når det ikke er snø ute kan man beregne en punktlighet nærmere 60 %, hvis man derimot er uheldig og det plutselig er vinter (slik det har for vane å bli i Norge) kan man ikke regne med at toget er punktlig mer enn 10 % av avgangene. Og mens man står, for det er faktisk det man gjør, bruker man gjerne tiden til å fantasere om hvilke plager man skal utsette den arkitekten som syntes det var en god idé å investere hele stasjons-budsjettet på svinedyr marmor og eksklusivt utformede tak for. Flott perrong og flott tak over perrongen er sikkert vel og bra, men som passasjer bryr man seg faktisk ganske langt oppover ryggen hvor flott perrongen er så lenge det er avsatt akkurat 0,01 % midler til å plassere noen sittebenker på den hersens stasjonen. Hvis man er så heldig at man befinner seg på en togstasjon hvor det er plassert en sittebenk (det er aldri fler enn en), da er denne gjerne kunstferdig utformet på en slik måte at det er plass til akkurat 2,5 personer på den. Og de 2,5 personene kan se frem til langsom tortur da benkene gjerne er utformet på en slik måte at enhver kroppsdel i nærheten av baken blir mørnet godt opp innen toget omsider gjør sin entré.

Når man omsider kommer seg inn på toget, etter å ha presset seg igjennom massen av desperate pendlere, kan man se frem til et kappløp om å få sitteplass. Noen ganger forstår NSB at 90 % av pendlerne faktisk tar tog om morgenen, og ikke klokken ett om dagen, og setter derfor inn flere enn to vogner per togsett. Når dette skjer hender det faktisk at man finner en ledig plass å hvile sin ømme bakende på. Men dessverre virker det som om disse Norges Statsbaner finner en eller annen pervers glede i å pine de som prøver å redusere sitt bilbruk, og derfor settes det som oftest inn togsett med to vogner; gjerne fra tidlig 80- tall slik at gleden ved sitteplass (skulle man være umåtelig heldig å tilkjempe seg en) også blir forringet av et totalt fravær av komfort.

Jeg startet innlegget ved å vise til at det å ta tog er en tve- egget glede. Det er, som nevnt ovenfor, svært meget som gjør reise med kollektivt til et sant mareritt, men gleden ved å reise kollektivt finnes i å se ut på motorveien på vei inn til byen. Der sitter nemlig omtrent 400 000 personbiler presset sammen i et mareritt av en metallblekksprut, også kalt bilkø. Og fra personlig erfaring vet jeg at lidelsen disse stakkarene blir utsatt for (med hilsen fra Veidirektoratet) er minst like grufull som den vi pendlere lider oss igjennom mandag til fredag. År ut og år inn.

En ny dag

Ja, så var vi her igjen. For tredje gang går jeg hardt ut og satser på å kunne etablere en levedyktig blogg, denne gang med Blogger.

Som de fleste forhåpentligvis vet er LiveJournal forferdelig: Forferdelig å bruke, forferdelig få brukere, forferdelig utforming og ikke minst forferdelig dyrt. Facebook er intet sted å skrive lengre innlegg, den siden (som det meste annet i vårt blaserte samfunn) satser knallhardt på det tabloide. Så hvor skal en skrive- syk ung herre etablere seg? Google er et fantastisk selskap. Fantastisk visjon, fantastiske produkter og ikke minst en verdierklæring som lyder "Don't be evil". Siden jeg også nå, siden forrige mandag faktisk, sverger til en Android telefon (en Sony Ericsson Xperia X10i for å være nøyaktig) gjør det sitt til at min lojalitet til Google (og da per assosiasjon Blogger) øker betraktelig.

De som kjenner meg vet at jeg er et politisk dyr, og man kan derfor regne med at denne bloggen vil inneholde en overvekt av politiske betraktninger. Jeg er også en iherdig riksmålsmann, og det norske sprog vil derfor få sitt virtuelle kakestykke. Utenom dette skal jeg forsøke i det lengste å krydre innholdet med dagsaktuelt nyhetsstoff fra den store verden, og mine egne kvitringer fra vår alles kjære Twitter oppdateres automatisk øverst på siden til alles (forhåpentligvis) forlystelse. For de av dere som er glad i fotografi har jeg tatt meg den uforskammede frihet i å skamløst promotere mine egne bilder fra den ellers utmerkede siden Flickr (se til høyre i blogg- vinduet).

Så med dette, for å sitere vår mumlende majestet, erklærer jeg herved bloggen for åpnet.