onsdag 8. september 2010

Kollektivtransport

Til daglig har jeg den tve- eggede glede av å benytte meg av det norske kollektivsystem. Nærmere bestemt buss, T- bane og tog. Hver morgen kjører jeg opp til min nærmeste togstasjon og venter der i umåtelig spenning på om toget er i rute eller ikke. Når det ikke er snø ute kan man beregne en punktlighet nærmere 60 %, hvis man derimot er uheldig og det plutselig er vinter (slik det har for vane å bli i Norge) kan man ikke regne med at toget er punktlig mer enn 10 % av avgangene. Og mens man står, for det er faktisk det man gjør, bruker man gjerne tiden til å fantasere om hvilke plager man skal utsette den arkitekten som syntes det var en god idé å investere hele stasjons-budsjettet på svinedyr marmor og eksklusivt utformede tak for. Flott perrong og flott tak over perrongen er sikkert vel og bra, men som passasjer bryr man seg faktisk ganske langt oppover ryggen hvor flott perrongen er så lenge det er avsatt akkurat 0,01 % midler til å plassere noen sittebenker på den hersens stasjonen. Hvis man er så heldig at man befinner seg på en togstasjon hvor det er plassert en sittebenk (det er aldri fler enn en), da er denne gjerne kunstferdig utformet på en slik måte at det er plass til akkurat 2,5 personer på den. Og de 2,5 personene kan se frem til langsom tortur da benkene gjerne er utformet på en slik måte at enhver kroppsdel i nærheten av baken blir mørnet godt opp innen toget omsider gjør sin entré.

Når man omsider kommer seg inn på toget, etter å ha presset seg igjennom massen av desperate pendlere, kan man se frem til et kappløp om å få sitteplass. Noen ganger forstår NSB at 90 % av pendlerne faktisk tar tog om morgenen, og ikke klokken ett om dagen, og setter derfor inn flere enn to vogner per togsett. Når dette skjer hender det faktisk at man finner en ledig plass å hvile sin ømme bakende på. Men dessverre virker det som om disse Norges Statsbaner finner en eller annen pervers glede i å pine de som prøver å redusere sitt bilbruk, og derfor settes det som oftest inn togsett med to vogner; gjerne fra tidlig 80- tall slik at gleden ved sitteplass (skulle man være umåtelig heldig å tilkjempe seg en) også blir forringet av et totalt fravær av komfort.

Jeg startet innlegget ved å vise til at det å ta tog er en tve- egget glede. Det er, som nevnt ovenfor, svært meget som gjør reise med kollektivt til et sant mareritt, men gleden ved å reise kollektivt finnes i å se ut på motorveien på vei inn til byen. Der sitter nemlig omtrent 400 000 personbiler presset sammen i et mareritt av en metallblekksprut, også kalt bilkø. Og fra personlig erfaring vet jeg at lidelsen disse stakkarene blir utsatt for (med hilsen fra Veidirektoratet) er minst like grufull som den vi pendlere lider oss igjennom mandag til fredag. År ut og år inn.

If the path ahead is strewn with banana peels, bring a monkey wrench

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar