(Dette er første utkast til del 1 av en novelle jeg skriver på med arbeidstittelen "Laken", kommentarer og innspill tas imot med takk!)
Halvt tildekket av et skittent laken som svaier i vinden lyder skriften på skiltet ”ranbilservice Oslo”. Trym satt inne i sin 1987 modell Ford Polo og var veldig lei av at ingen gadd å fjerne lakenet. Det hadde faen meg hengt der siden 2001 og den møkkete parkeringsplassen hadde ikke sett en eneste kranbil siden forrige århundre. Men Trym satt der. Han frøs og var feit og hadde det ikke vært for at han trengte penger ville han sittet hjemme med pepperkakedeig og tevespill. Han hadde fått en åpenbaring for noen måneder siden og var endelig overbevist om hva han ville med livet sitt. I Norge er utdannelse tilgjengelig, ja nærmest påbudt, for alle og Trym hadde grinda seg igjennom sine ørten studiepoeng. Men likevel hadde han ikke mer penger enn til et vrak av en Polo og hadde han levd for 40 år siden ville han blitt klassifisert som arbeiderklasse. Det bekymret ikke Trym. Klassetilhørighet ga han faen i. Han ville bare kunne lukke gardinene, spille tevespill, se på nettporno og spise pepperkakedeig. Og for å få til det måtte han sitte i bilen han hatet på en råtten parkeringsplass han også hatet. To timer hadde han sittet stille og var det ikke for toliterstermosen med espresso hadde han lagt seg til å sove i påvente av noen hissige bank på sidevinduet. To liter med espresso gjør dog sitt til å holde en 150kg tung mann våken og heldigvis hadde han vært lur nok til å kjøpe et manneblad å lese i. Likevel forbannet han seg selv, ikke for første gang denne dagen, for å ha glemt å ta med boken han leser på om dagen.
Like før hånden hans gjennomførte en rask liten runk banket det på vinduet og Trym skvatt til, litt skuffet over å måtte vente med forløsning, men mest glad for at sjefen ikke så ham med kølla i hånden.
- Trym! Bra du er her. Jeg ble litt forsinket på grunn av kona. Hun ville på død og liv ha input på det nye salongbordet og slikt tar jo tid som du vet. Eller kanskje du ikke vet. Samme det. Er du klar?
- Altså, klar? Faen, sjef, jeg har ventet her i to fuckings timer; tror du jeg hadde gjort det hvis jeg ikke var klar?
- Nei, men du er feit som to hvalrosser i forfall og jeg vet jo aldri om du er i stand til å bevege deg lengre. Men ok. Let’s go.
Sjefen, også kjent som Henrik Goldenhjem, var ikke feit. Å kalle ham feit ville være som å kalle Grete Waitz for ”frodig”, noe han heller ikke var. Ikke var han sprudlende heller. Men han var rik og hensynsløs og han likte ikke kaffe. Å stå opp klokken 6 hver dag var for ham noe alle burde gjøre og hvis man ikke klarte det uten kaffe kunne man da for faen bare skyte seg selv i hodet med en hagle slik faren hans hadde gjort. Planen for i dag var svært lik operasjonen for to dager siden og denne nedlagte parkeringsplassen, som egentlig burde kunne kalles en søppeldynge, var ypperlig som base for Goldenhjems operasjoner. I dag skulle de, eller rettere sagt Trym, skyte en veddeløpshest for en squashkamerat. Det var gode penger i slikt og Goldenhjem var lovet 20 % av gevinsten samt en bonus på 10 lapper hvis de tok med seg hestekuken. Squashkameraten ønsket å stoppe den ut og få modellkonen sin til å bruke den som dildo. Goldenhjem vurderte sterkt å høre med squashkameraten om han kunne filme seansen som en del av oppgjøret for vel utført arbeid, men først ville han sikre seg at Trym klarte jobben slik han pleide.
Trym og sjefen hans ble begge skitne på benene etter å ha trasket over det nedlagte kranbilselskapets parkeringsplass. Bilen, en BMW SUV av den ordinære motbydelige sorten, var parkert like ved inngangen og Goldenhjem bannet hele veien. Trym ga som vanlig en lang tallerken i om klærne hans var rene eller ikke og nynnet lett på en Mötorhead sang inntil han fikk beskjed om å holde den feite kjeften sin lukket. Sjefen liker ikke rock. Egentlig liker han ikke musikk, men hvis han må høre på slikt er svensk trancepop definitivt å foretrekke for Goldenhjem.
- Ok, Trym, du kjenner detaljene?
- Drepe en hest, kappe av kuken. Ikke bli sett. Jo da, fryktelig komplisert.
- Ikke bli frekk i kjeften nå. Det holder at du er feit og stygg. Du kan ikke bli sett og med din størrelse er ikke det akkurat ukomplisert. Vi er dritheldige som fikk oppdraget i november. Det er jo mørkt som i ræva di, så hvis du gjør som du skal går nok dette smooth.
- Hvor mange vakter tror du han fienden til kompisen din har?
- Fy faen. Du er faen meg det tetteste mennesket jeg vet om. Takk og lov for at kriminalitet er fitte enkelt, hvis ikke måtte jeg faktisk ha brukt krefter på å finne dugelige folk. Tror du vi lever i en James Bond verden? Tror du det er festningen til doktor fuckings No vi skal vedlegge et besøk? Det er en jævla stall. Etter 5 finnes det ikke folk der. Er faen ikke kameraer engang.
- Åja. Kan vi stoppe på Shell? Jeg er sulten.
- Big fuckings surprise.
Trym likte selvfølgelig ikke å bli behandlet som en skitten og ulydig thailandsk prostituert, men som så meget annet brydde han seg ikke lenger. Han hadde en drøm og ikke helvete om litt hån skulle få ham ut av kurs. Arbeidslivet hadde gitt ham en drittgammel Polo, depresjoner og tap av alt håp. Livet som kriminell så i alle fall ut til å betale for seg og livet utenfor loven bød også på en variert arbeidsdag. Hester var for øvrig noen jævla arrogante dyr slik han så det. Ble jo behandlet som kongelige og fikk kjenne på mer fitte enn han hadde gjort på 3 år. Hvis det ikke var hestefitte å få, og hingsten var fullblods, fikk faen meg dyret happy ending av veterinæren regelmessig i tillegg. Fullblods var det siste man kunne kalle Trym og etter forbudet mot sexkjøp kunne han ikke risikere å bli tatt mer og hadde måttet nøye seg med porno, en diger buttplug og høyrehånden. Hesten måtte rett og slett dø og han var ikke lei seg.
