tirsdag 26. oktober 2010

Populærkultur: En anmeldelse av Fallout: New Vegas

Som det står i beskrivelsen av denne bloggen ønsker jeg å ha et variert og dagsaktuelt innhold (for et kresent publikum). Siden de siste essayene har vært av en relativt tørr og faglig karakter ønsker jeg i dag å tilby en anmeldelse av et TV-spill, nemlig Fallout: New Vegas.

For de av dere som er kjent med Fallout serien så byr spillet på mer av det samme vi så i Fallout 3, dog denne gangen satt til Nevada i steden for Washington D.C. For de av dere som ikke er kjent med Fallout serien så kan jeg kort oppsummere:

Fallout spillene handler om et post-apokalyptisk USA om lag 200 år inn i fremtiden. Verden er i ruiner etter en atomkrig mellom (tror man, det er så lenge siden "Den store krigen" at få husker detaljene) Kina og USA og kun et fåtall av menneskene overlevde. De som overlevde deler seg gjerne inn i tre store grupperinger: De som bodde langt unna de områdene som ble bombet (Nevada er ett av disse), de som hadde kjøpt seg plass i en av Vault-Tec sine bombesikre "velv" (vaults) og som nå har blitt sluppet ut i (forholdsvis) frisk luft; og til slutt de som overlevde atomkrigen med store misdannelser og mutasjoner (Ghouls). I tillegg til disse finnes det er myriade av muterte dyr og monstre. Disse er enten resultat av radioaktivt genererte mutasjoner eller mislykkede vitenskapelige forsøk gjort av Hærens forskere i krigens spede begynnelse. I Fallout 3 spiller man en "vault-dweller", altså en som har sluppet ut av en av de bombesikre velvene; i Fallout: New Vegas får man ikke vite bakgrunnen til karakteren, og man starter spillet levende begravet i motsetning til inne i et bombesikkert velv.

Så til saken: Fallout: New Vegas (FNV) er, som Fallout 3 (F3) et såkalt "sandkassespill" hvor man har fullstendig frihet til å gjøre oppdrag i den rekkefølgen man ønsker, utforske hele landskapet så meget man vil og det er altså nok et First Person Shooter Role Playing Game (FPS-RPG). Karakteren man spiller kan man skreddersy slik man ønsker, både karakterens kjønn, utseende, evner og personlighet velger spilleren selv ved oppstart. Utover i spillet vil man få mulighet til å utvikle sin karakter gjennom å drepe fiender og utføre oppdrag for ulike grupperinger og personer. Kort sagt er slike spill den type spill jeg liker best å spille, i stor grad på bakgrunn av den friheten man som spiller blir tildelt og i stor grad fordi rollespill tilbyr svært engasjerende spilling. F3 gjorde jobben bedre enn noe spill tidligere hadde klart, og med over 100 timer spilletid var F3 det beste spillet jeg noen gang hadde spilt. De av dere som kjenner meg vet at jeg spiller til øynene blør, og jeg er svært kresen når det gjelder TV- og dataspill.

Forventningene mine til FNV var derfor skyhøye og jeg hadde satt av tre fulle dager til å skikkelig kose meg med nok et eventyr i postapokalyptiske Amerika. Fra første øyeblikk merket jeg at spillet manglet det lille ekstra jeg var vant med fra F3. Grafikken var nøyaktig den samme som i F3 (de kunne ha pyntet litt på den syntes jeg, virker billig å bare kjøre nøyaktig likt) og selv om jeg spiller på konsoll (xbox360) opplevde jeg faktisk at spillet hakket. Dataspill "lagger" (henger) og hakker, noe som forklares ved at nyere dataspill krever enormt sterke grafikkmotorer for å spilles skikkelig, og det er ikke alle som har råd til PCer med 8-16 gig RAM og NVIDIAs siste skjermkort. Hele poenget med konsollspill er at man skal slippe slike irritasjonsmoment, mot at man nøyer seg med en håndkontroll i steden for det ultimate WASD + mus konfigurasjonen man har ved spill på PC/Mac. I tillegg til den sporadiske hakkingen, la jeg raskt merke til flere såkalte "glitches" og "bugs". For eksempel hadde fiendtlige monstre en tendens til ofte å sette seg fast halvveis nede i bakken, NPCs (non player characters) hadde dårlig leppesynkronisering med det de sa og meget mer. Alt dette var jeg villig til å se vekk ifra da det ikke er grafikken jeg spiller for, men selve opplevelsen og historiefortellingen. Her fant jeg også fort ut at noe var galt. I F3 var det hundrevis av "side-quests" (oppdrag utenfor hovedfortellingen), men alle var på et eller annet vis knyttet til den sentrale plottlinjen. Kort sagt var F3 svært stramt bygd opp hvor svært lite virket tilfeldig eller lite gjennomtenkt.

I FNV har de kastet erfaringene fra F3 på bålet og har i stedet gitt spilleren en pletora av mulige sideoppdrag som overhodet ikke har noe med det sentrale plottet å gjøre. Faktisk er det sentrale plottet svært vagt. Man skal finne personen som prøvde å drepe deg helt i begynnelsen av spillet (og begraver deg levende), og denne personen har en platina-chip som man skal få tilbake. I forbindelse med dette kommer man i kontakt med en mengde ulike grupperinger, hvorav mange overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre. Oppdragene man får er også ofte lite gjennomtenkt og hvis man velger "feil" kan det faktisk ende opp med at man ødelegger drastisk for fremtidige oppdrag. Dette er lite heldig da det er utrolig irriterende å tro at man er ferdig med et oppdrag for så 6 timer senere oppdage at man ikke kan fullføre et fullstendig annet oppdrag fordi man ikke fullførte oppdraget slik produsentene forventet at spillerne skulle. Særlig er dette ofte tilfelle hvis man prøver å spille en "ond" karakter i motsetning til det langt enklere "goody-two-shoes" alternativet. Alle vet at Satan er 10 000 ganger kulere enn Jesus, og derfor er det kjipt at produsentene i realiteten ikke gir en mulighet til å spille en skikkelig psykopat.

Men ser man vekk ifra disse ankepunktene virket FNV som nok et FPS-RPG som jeg virkelig kunne dykke ned i og bent frem kose meg med. Helt til hele skjermen låste seg. For det er nemlig det som skjedde om lag 13 timer inne i spillet; min karakter vandret avgårde glad og lykkelig og i neste øyeblikk er skjermen låst og ingenting skjer. Etter å ha rebootet xbox360-en fire ganger og opplevd det samme fire ganger på rad var jeg på randen av raseri. Slike feil skal rett og slett ikke forekomme på et konsollspill. Som en siste utvei tenkte jeg at kanskje dette var noe som var fikset i en "patch", og etter å ha koblet til internettkabelen til xbox360-en fant jeg heldigvis ut at så var tilfelle. Men tro ikke at dette var den eneste alvorlige "glitch/bug"- ene jeg har opplevd. Etter å ha spilt spillet i om lag 27 timer har slike feil vært svært normale. En gang måtte jeg spille om igjen 4 timer fordi et oppdrag hadde en bug som gjorde at jeg ikke fikk fullført det. Den eneste løsningen var å laste et lagringspunkt i spillet fra før jeg begynte på oppdraget og det var altså 4 timer før. Slikt er rett og slett ikke akseptabelt. På nettet kan man lese at jeg overhodet ikke er den eneste som opplever slike problemer. På det offisielle Fallout- forumet er det en egen seksjon som heter "Fallout: New Vegas xbox 360 issues", og her kan man lese om hundrevis av slike "glitches/bugs".

Konsollspill skal ikke være beta-versjoner av et fullverdig produkt. Produsentene av FNV, Bethesda og Obsidian, har gått langt i å innrømme at grunnen til de mange feilene er at de var nødt til å lansere spillet i tide til julehandelen. De innrømmer altså at de har lansert et produkt som ikke er fullverdig. Hadde dette ikke vært et spill, men for eksempel en bil, da hadde produsentene blitt saksøkt for svindel. Man selger som kjent ikke biler uten bremser og sidespeil.

Som en konklusjon kan jeg si at FNV har potensiale til å være årets spill 2010, men takket være de mange halvveisløsningene produsentene har valgt, samt de massive tekniske problemene spillet har per i dag; så faller spillet langt ned på listen. På fredag kommer Fable III, og hvis ikke en skikkelig "patch" er på plass innen da blir det nok fort til at jeg ikke spiller FNV før jeg har spilt igjennom hele det.

mandag 18. oktober 2010

Idiotiens fremmarsj

Jeg leser til min store misnøye hvordan Norges siste adelsfamilie, Herr og Fru Behn (også kjent som Prinsesse Märtha Louise og prinsessegemal Ari Behn), sammen med sin svigerfamilie skaper legitimitet til kvakksalvere som "vannprofeten" Masaru Emoto. Emoto er en av mange kvakksalvere som prøver å overbevise enkle mennesker om at "vann kan huske" og at "positive og negative vibrasjoner" forandrer vannets molekyler. Dette minner veldig om den verdensomfattende pesten kjent som Homøopati; læren om at vann husker og at "jo mer utvannet et stoff er jo kraftigere fungerer det". Altså rent oppspinn og kvakksalveri. Jeg mener, hadde Emoto sitt scene-show et forsøk på satire, performance-art eller en parodi på pengegriske TV- evangelister så hadde jeg ledd med. Men Emoto prøver altså å bli tatt helt seriøst.

http://www.dagbladet.no/2010/10/18/nyheter/prinsesse_mrtha_louise/healing/vann/masaru_emoto/13884083/

Så kan man si, slik apologistene gjerne gjør; hvilken skade gjør det om folk tror på slikt tull? Jo, det skal jeg fortelle dere:

Jacqeline Alderslade: Ble fortalt av sin homøopat at hun skulle gi opp sin "vestlige asthmamedisin" og heller bruke homøopatiske remedier. Hun døde kort tid senere av et asthma-anfall.

Cameron Ayres: Født med en sjelden sykdom som var mulig å behandle, men hans foreldre nektet da de ikke stolte på "konvensjonell" medisin. Homøopaten deres tryglet dem om å ta gutten til en ordentlig lege, men de nektet. Cameron døde.

Sylvie Cousseau: Ble diagnostisert med HIV. I dag er HIV som kjent fullt mulig å behandle, om ikke kurere (slik at man gjerne lever i 20-30 år til), men Sylvie ville behandles med homøopatiske remedier. Hun fikk AIDS kort tid etter og døde.

Isabella Denley: Dette lille barnet ble diagnostisert med epilepsi. En alvorlig sykdom som er fullt mulig å behandle med moderne medisin. Men nok en gang har vi å gjøre med tilbakestående foreldre som nekter å stole på ekte medisin, og i stedet sverger til homøopati/"naturmedisin". Hva skjer? Jo, babyen døde 13 mnd. gammel etter å ha kun blitt behandlet med homøopatiske remedier.

Jeg kunne listet opp hundrevis, ja tusenvis av lignende saker; men det er det ikke plass til. For videre lesning anbefaler jeg  følgende lenker:

http://www.whatstheharm.net/homeopathy.html
http://www.jennymccarthybodycount.com
http://www.randi.org/site/

Så hva er homøopatiske remedier? Dens grunnlegger, Christian Friedrich Samuel Hahnemann (1775- 1843), mente at alle sykdommer utvikler seg fra bare tre kilder: Syfilis, veneriske vorter, og det han kalte "kløen". Mottoet for homøopati er "Similia similibus curantur" ("likt kurerer likt"). Den hevder at doser av stoffer som fremkaller visse symptomer vil lindre disse symptomene, men det er "doser" av ekstremt svekkete løsninger eller blandinger, så utvannet at ikke ett eneste molekyl av det opprinnelige stoffet er igjen. Faktisk er den homøopatiske remedien rent vann, ingenting mer. Teorien er at vibrasjoner eller "effekten" av det utvannete stoffet fortsatt er til stede og helbreder pasienten.

Det er noe som heter svindel og kvakksalveri. Hvis jeg hadde et selskap som annonserte at vi kunne omdanne bly til gull bare med vann, så hadde vi blitt felt av konkurransetilsynet for misvisende og løgnaktig reklame. Men så fort man ikler seg kappen "alternativ medisin" eller "åndelighet", da er liksom alt tillatt. Som vist ovenfor har dette ofte katastrofale følger. Dumhet og latterlig enkle løsninger er meget enklere for enkle folk å forholde seg til enn faktisk vitenskap (som ofte ikke er så enkelt eller svart/hvitt), og det er derfor vi aldri må la svindlere og kvakksalvere som Emoto få aksept i vårt (tross alt) siviliserte samfunn.

Doctor Schnabel von Rom (Doctor Schnabel from Rome)

























































































































lørdag 16. oktober 2010

Verste filmen jeg har sett på lenge (SPOILER ALERT)

"The Lovely Bones"

En forferdelig, forferdelig film. Handlingen er stort sett oppsummert slik:

En ung, pen jente lever i en lykkelig familie. Den unge pene jenten blir myrdet (vi får ikke se noen detaljer). Så følger to timer med hvordan denne unge pene jenten trasker rundt i noe som liksom skal være halvveis mellom jorden og Himmelen, mens vi ser hvordan faren og moren sliter med bunnløs sorg. Morderen blir mistenkt, men slipper unna. Faren og moren får aldri fred om hvem som var morderen eller hvor deres datters lik var. Morderen dør mange år senere i en ulykke. Så slutter filmen.

Verste filmen jeg har sett i år. Fy faen så elendig.

Film Review The Lovely Bones

tirsdag 12. oktober 2010

Det liberale folkepartiet er en enorm bløff

Det liberale folkepartiet (DLF) er, for de som ikke vet dette, et svært ungt parti som for alvor fikk blåst opp sitt medlemstall via dramaet som fant sted på Fremskrittspartiets beryktede årsøte i 1994 på Bolkesjø turisthotell. Fremskrittspartiet har alltid vært et bredt parti med stor takhøyde, og selv om vi alle er godt forankret på høyresiden i norsk politikk er høyresiden mer enn bare skatter og avgifter. På Bolkesjø kom de såkalte ultra-liberalistene for alvor frem i lyset og prøvde å kuppe partiet med sin retorikk om nattvekterstaten og fri innvandring. Norges største, og kanskje viktigste, politiker gjennom tidende; Carl-Ivar Hagen klarte å stoppe fremstøtet og ultra-liberalistene meldte seg ut av partiet en masse.

Etter dette har DLF blitt marginalisert ytterligere og fremstår i dag som en bitte liten ideologisk gruppe av likesinnede. På deres hjemmeside kan man lese om hvordan de mener de er Norges eneste "ekte" liberalistiske parti, og hvordan deres politikk er det Norge trenger for fremtiden. De har til og med et partiprogram med mange punkter, fra innvandringspolitikk til skattepolitikk.

Dessverre er alt bare et skalkeskjul. DLF er, når man går dem etter sømmene, intet annet enn et parti som ønsker å gjeninnføre føydalsamfunnet via nattvekterstaten. Alle punktene i deres partiprogram går ut på følgende:

"Statens eneste oppgave er å sørge for å beskytte befolkningens private eiendomsrett. Altså skal Staten finansiere og stå for rettsvesenet, politi og forsvar. Intet annet."

Dette er definisjonen på nattvekterstaten, og siviliserte mennesker forlot denne tullete ideen for 150 år siden etter at man innså at nattvekterstaten var tilnærmet lik den samfunnsanordningen man hadde i middelalderen med føydalsamfunnet.

Her er hva som i praksis skjer ved å innføre nattvekterstaten:

1. De med store mengder kapital står fritt til å kjøpe opp all offentlig eid eiendom. Allemannsretten forsvinner og det massive flertall av befolkningen uten store mengder kapital vil stå igjen som leilendinger og vasaller for jord-eierne. Eiendom går som kjent i arv, og de med store jord-eiendommer vil derfor videreføre sin eiendom til sine barn. Vips så har man et adelsvesen. De med store jord-eiendommer vil stadig øke sin kapital da de kan kreve inn leie av alle som våger å bevege seg og bo på deres eiendom, og de uten stor jord-eiendom vil stadig få dårligere kår da de alltid må betale det de tjener til adelsher..unnskyld jord-eieren.

2. De som faller utenfor samfunnet, en gruppe som vil vokse eksplosivt grunnet punkt 1, vil få stadig dårligere kår da det offentlige ikke tilbyr hverken helsehjelp, bostøtte, sosialstønad eller utdannelse. NAV, som i dag har nærmere 1,5 millioner brukere, vil avvikles og alle NAVs brukere vil havne på gaten.

Dette er systemet DLF står for, og det har ingenting med moderne liberalisme å gjøre.

Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti som ønsker mest mulig frihet for enkeltmennesket, minst mulig skatter og avgifter og mest mulig fri konkurranse. Dog skal Staten sørge for visse kjerneoppgaver, slik som gratis helsehjelp, gratis (og pliktig) skolegang for alle, samferdsel (veier og sånt vet dere), politi, rettsvesen, sosialt sikkerhetsnett og forsvar. Dette må finansieres av landets innbyggere via skatter og avgifter. I dag har vi dette, men Staten finansierer også mange oppgaver som FrP ikke mener Staten har noe med å finansiere. Statskirken, kultur og direktestøtte til korrupte regimer i den 3. verden er noen gode eksempler. Skattetrykket, inklusive avgifter, er unaturlig høyt for en oljenasjon og FrP mener vi kan redusere flere av skattene og avgiftene. Særlig de avgifter som utelukkende er høye for å begrense forbruk kan gradvis reduseres til et mer rasjonelt nivå.

Fremskrittspartiet - for fornuftige folk flest

Hagen

fredag 8. oktober 2010

De fem beste coverlåtene jeg vet om

Min gode venninde Heidimuffin (besøk hennes engelsksproglige blogg på: http://heidimuffin.blogspot.com/) skrev for en tid tilbake et utmerket innlegg om sine yndlings-coverlåter. Jeg lovte å poste et lignende innlegg, og her er min liste:

5. Satyricon: I got Erection



Satyricon er det eneste black-metal bandet jeg liker. Turboneger pre- Hank von Helvetes edruskap (altså når han satte heroinsprøyter i øyet sitt) er fete saker. Miks, rør, ferdig klassiker.

4: Apocalytica - In the Hall of the Mountain King



Her er jeg enig med Heidi, dette er rett og slett en fantastisk versjon av den allerede fantastiske klassiske komposisjonen av Edvard Grieg. Den fanger det klassiske elementet (hovedsaklig celloer som det spilles på) samtidig som Apocalypticas heavy- metal sjel kommer godt til uttrykk; og slikt må man jo bare elske.


3. HIM: Wicked Game



Jeg er Verdens eldste HIM- fanboy, og HIM (His Infernal Majesty) sin tolkning av Chris Isaacs 80- talls klassiker er enestående. Ville Valos stemme er helt vilt fantastisk digg, og måten de spiller denne balladen ved å bruke gode, gammeldagse rocke-riff er som sjelebalsam for en emo-jævel som meg.


2. Johnny Cash: Hurt





NIN er (tusen takk til Heidi for å introdusere meg for geniet til godeste Herr Reznor) et vilt kult band. Johnny Cash er verdens desidert kuleste menneske gjennom tidende, muligens med unntak av Charles Bukowski og Marquis de Sade. Når man kombinerer de to oppstår det (unnskyld klisjeen) søt musikk.

1. Metallica: Whisky in the Jar



Hvis du ikke liker Metallica, da suger du eselpung. Og hvis du ikke liker irsk folkemusikk om whisky tolket av verdens ledende trash- metal band; ja da suger du råtten eselpung. Whisky in the Jar er uten tvil min absolutte favoritt-coverlåt.

mandag 4. oktober 2010

Kjøp av leilighet

Jeg har i dag underskrevet gjeldsbrevet som finansierer min nye leilighet på Teisen/Helsfyr i Oslo. Prosessen rundt kjøp av leilighet kan ikke beskrives som spesielt enkel, særlig er det blitt svært vanskelig å få lån hvis man ikke har rike foreldre, har arvet stort eller er gift med en velstående person. Jeg tjener i dag om lag 450 000kr i året, noe som er noe høyere enn landsgjennomsnittet; men ikke meget. Studielånet mitt er på 299 800kr og mitt nye boliglån er på 1 550 000kr. Totalt er min gjeldsbyrde derfor 1 849 800kr, eller én million åttehundre og førtini tusen åttehundre kroner. En solid sum, men fullt ut håndterlig med min inntekt. Kort fortalt betaler jeg inn om lag 7000kr til banken hver måned i renter og avdrag; et beløp som kan tenkes å øke noe hvis renten stiger. Dette har jeg også regnet på, og jeg vil ikke ha større problemer med å betjene en økning på renten til 9 % (jeg har 4 % rente i dag).

Tross alt dette var banken usedvanlig vrien å få lån fra, jeg måtte gå til fire forskjellige banker, og først når jeg fremla hytten min som sikkerhet gikk det i havn. Klager jeg? Egentlig ikke. Det er bra at bankene er strenge i sin utlåns praksis, men det blir noe hyklerisk når de samtidig nærmest kaster kredittkort etter folk. Vi må huske på at det var ikke ordinære boliglån som skapte finanskrisen i Norge, det var alle de forskjellige kredittkortene og forbrukslånene som ga Norge finansielle problemer. Jeg mener at bankene i større grad burde se på betjeningsevne, og i mindre grad se på eksisterende sikkerhet. Sparebank 1 var de som ga meg lån, og de gjør dette i større grad enn andre store banker som for eksempel DnBNOR, BNP-Paribas og Handelsbanken.

Leiligheten jeg har kjøpt meg er en to-roms på 51 kvm, har eget bad, kjøkken, soverom og stue og ligger 5 minutters gange fra der jeg arbeider. Alt i alt er jeg godt fornøyd og gleder meg til å flytte inn 1. desember i år.

Leilighet