søndag 25. mars 2012

Bedre sent enn aldri: Cuba!

Jeg dro til Cuba julen 2011, men fordi det var såpass overveldende har jeg ventet til nå med å skrive om opplevelsen. Cuba er den eneste kommunistiske staten i Karibien, kanskje den eneste rendyrkede kommunistiske staten i Nord- og Syd-Amerika. Venezuela er sosialistisk, men ikke fullverdig kommunistisk; de har tross alt fremdeles demokratiske valg. Hovedgrunnen til at jeg ville dra til Cuba er alle mytene som finnes om denne lille tropiske øya, kombinert med at jeg har begynt å mislike den tradisjonelle norske julen og ville prøve noe fundamentalt annerledes.

1. Havana

Jeg hadde planlagt reisen slik at jeg skulle tilbringe 3 netter (fire dager) i Havana, etterfulgt av 4 netter (5 dager) i Varadero. Havana er en fantastisk by og lever opp til alle mytene man har blitt presentert for i film og litteratur. Byen er delt opp, hovedsaklig, i tre deler: La Habana Vieja (gamlebyen) og Vedado (den nye delen av byen). Mellom de to finner man Centro Habana (sentrum). Gamlebyen er definert som en del av verdensarven (UNESCO World Heritage Site), noe man forstår rimelig kjapt når man vandrer gatelangs der. Arkitekturen i gamlebyen er den vakreste jeg har sett i en by noensinne, samtidig er det noe grunnleggende vemodig ved den ettersom man ser hvor forfallent alt er.

Gaten hotellet mitt lå på, Paseo de Martí (oppkalt etter frihetskjemperen Jose de Martí):

Habana- Paseo de Martí

Hotellet mitt; Hotel Islazul Caribbean (den blå bygningen, rommet mitt er bak vinduet til høyre bak verandaen):

Habana- Hotel Caribbean

Malecón, havnepromenaden som går fra gamlebyen til "nye" Havana:

Habana sunset

Habana-Malecón

Utsikt utover Havana fra stedet der Che Guevara hadde kontor mens han hadde stilling i Fidels revolusjonsregjering:

Habana

Habana og Thomas

Den verdensberømte veggdekorasjonen med siluetten til Che Guevara og hans slagord: Hasta la victoria siempre! (For alltid fremover mot seier!)

Habana- Hasta la victoria siempre

Cathedral de Habana:

Habana-Cathedral de Habana

En av mytene turister gjerne blir fortalt før avreise til Cuba er at maten er elendig. Flere av mine bekjente som har vært på Cuba prøvde å overgå hverandre i skrekkhistorien om hvor forferdelig maten var og hvordan det nesten var umulig å oppdrive noe å spise i det hele tatt. Min erfaring er stikk motsatt: Maten på Cuba var utmerket. Særlig er de flinke til å lage sjømat, for eksempel Languster (halen til en liten hummer) og kongereker. Jeg hadde også fått høre at god vin ikke var mulig å oppdrive, men heller ikke det stemte. Det var flust med gode viner å få kjøpt på restaurant, men hovedsaklig vin fra Syd-Amerika (chilensk vin var vanligst). Det eneste jeg har å utsette hva gjelder mat er cubanernes fullstendige inkompetanse til å lage frokost. Av en eller annen grunn våkner jeg meget tidligere når jeg er i varmere strøk enn jeg gjør i Norge, så det var ikke uvanlig at jeg spaserte gatelangs i Havana klokken 08:30 om morgenen. Jeg var naturlig nok sulten, men det å finne steder som serverte frokost var ikke lett. De stedene jeg fant serverte noe som best kan beskrives som en matrett laget av noen som har hørt om frokost; men som aldri har spist det selv. Kalde egg, slapp bacon, to skiver tørr ananas og en skive tørt brød (ikke toasted) var vanligvis det jeg fikk. Jeg spurte gjentatte ganger om jeg kunne få brødet som toast, men dette ble alltid møtt med forvirrede blikk og "no comprende".

Languster og en filet av fisk jeg ikke husker navnet på:

Habana-Languster

Jeg var forberedt på at den cubanske befolkningen er fattig, så jeg regnet med at mange ville forsøke å lure fra meg penger, intimidere meg, selge meg dritt og generelt være innpåslitne. Ja, i Havana er det svært mange gateselgere og som en tydeligvis vestlig person (ikke nødvendigvis bare fordi man er hvit, ca 30 % av cubas befolkning er hvite) blir man oppsøkt av disse kontinuerlig når man vandrer gatelangs. Dette er irriterende, men fullstendig forståelig når man vet hvor fattige folk faktisk er. I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere denne konstante pågangen av innpåslitne selgere, så jeg ble irritert. Men jeg var heldig å bli litt kjent med en lokal fyr og han fortalte meg at det er viktig å ytre frasen: "Por favor, no moleste" (vær så snill, ikke plag meg). Men det var viktig å ikke utelate "por favor", hvis ikke kunne selgeren bli aggressiv. Høflighet blir satt pris på på Cuba, noe jeg merket godt når jeg la vekt på å være høflig og smile. Servicen blir umiddelbart bedre, gateselgerne lar deg være i fred og særlig på hotellet får man den hjelpen man trenger. I Norge spiller det som kjent ingen rolle hvordan man opptrer, man blir behandlet som dritt uansett. Slik det er ikke på Cuba. Et tips jeg fikk allerede den første dagen gjaldt den verdensberømte sigarfabrikken Partagas: Det er ikke mulig å få en guidet tur etter klokken 09:00 om morgenen, da er fabrikken stengt for turister. Partagas opererer nøyaktig likt i dag som de gjorde for 50 år siden. Alt er håndlaget, fra sorteringen av tobakkbladene til stablingen av sigarene i esker. Sigarmerket "Monte Cristo" lages her. De av dere som leser dette og som kjenner meg vet at jeg ikke røker. Men det å være i Havana uten å røke en ekte Monte Cristo sigar er som å banne i kirken. Jeg røkte et par sigarer mens jeg var på Cuba, og de smakte faktisk godt. Masse smak av sjokolade, lakris og lukten av en Partagas sigar er unik.

Meg i vestibylen til Partagas fabrikken (det var forbudt å ta bilder inne på produksjonsområdet):

Habana- Che and Thomas

Monte Cristo sigar:

Montecristo cigar

2. Hemingway

En annen av grunnene til at jeg ville besøke Cuba var Ernest Hemigways sterke tilknytning til landet. Han bodde der i mange år, var kompis med Fidel Castro og eide et flott hus rett utenfor Havana. Huset tilhører i dag staten og fungerer som museum. Alt er bevart akkurat slik det var den dagen Hemingway forlot huset for siste gang (han skjøt seg selv med en hagle da han kom hjem til USA, så han returnerte aldri) og dette var selvfølgelig noe jeg måtte få med meg. Jeg beundrer Hemingway, både for livet han levde og for hans forfatterskap. "Den gamle mannen og havet" er en av de beste historiene jeg vet om og måten han skriver på er det mange som har forsøkt å etterligne; men ingen som har klart å mestre. De første to dagene jeg var i Havana slet jeg med å finne en guide som kunne engelsk. Mange drosjesjåfører kan nok engelsk til å si "Hello my friend, where do you need to go?", men når man setter seg inn i drosjen og forsøker å få noe mer ut av ham viser det seg raskt at engelskkunnskapene er svært mangelfulle. Jeg var derfor svært glad når jeg møtte en fyr ved navn Nelson som hadde vært engelsklærer på universitetet. Han var turistguide og brukte en nydelig 1956 modell rød Buick Roadmaster til å kjøre turister rundt i Havana. Jeg endte opp med å leie hans tjenester i fire timer, hvorav to gikk med til en utmerket guidet tur rundt Hemingways hus.

Meg og Roadmasteren:

Buick Roadmaster 1956 and Thomas

Båten til Hemingway, Pilar (her er en artikkel om Pilar, hvis du er interessert: http://www.yachtingmagazine.com/cruising-chartering/yachting-life/saving-pilar-and-hemingway):

Hemingway's yacht Pilar

Meg oppi badebassenget til Hemingway:

Hemingway's pool and Thomas

Hemingway var veldig opptatt av sin egen helse, særlig mot slutten av livet. Han noterte ned sin egen vekt når han gikk på do (han hadde en badevekt ved siden av toilettet) og han målte hvor høy han var på veggen utenfor stuen. Dette første bildet viser meg stående foran høydemarkeringen hans (jeg er like høy som han var!) og det andre bildet viser Hemingways noteringer om sin egen vekt på baderomsveggen:

Hemingway and me

Hemingway's writing on the wall

Hemingway var svært glad i alkohol og tomflaskene han etterlot seg står fremdeles i stuen:

Hemingway's booze

Hemingway skrev mange av bøkene sine på Cuba og han skrev dem oppreist p.g.a. en skade han pådro seg i 1. verdenskrig. Dette er skrivemaskinen han benyttet:

Hemingway's typewriter

Til slutt angående Hemingway: Jeg måtte jo besøke hans yndlingsbar, La Bodeguita del Medio. Her fikk han servert den beste Mojitoen han visste om og her er meg drikkende en mojito ved baren i La Bodeguita del Medio:

Habana-Bodeguita del Medio bar

La Bodeguita del Medio restaurant

3. Kort om revolusjonen.

Man kan ikke besøke Cuba uten å få med seg historien om den cubanske revolusjon 1953-1959. Fidel Castro og hans 26. juli bevegelse (Movimiento 26 de Julio; M-26-7), hvorav Camilo Cienfuegos og Ernesto "Che" Guevara var sentrale skikkelser, seiret som kjent over diktatoren Fulgencio Batista og etablerte den revolusjonære regjeringen som Fidel Castro ledet helt frem til april 2011. I Havana finner man revolusjonsmuseet, som består av det gamle presidentpalasset til Batista. Jeg var litt skuffet over museet ettersom det ikke var så meget med autentiske ting å finne der, mest fotografier og propagandatekst. Men noe bra var det jo, her er en liten videosnutt (jeg sier i videoen at det var Fidel & Co som angrep palasset, men det er feil. Det var en gruppe revolusjonære studenter som står bak kulehullene jeg filmer):



Dette er det gamle presidentkontoret til Batista. Det var her Ernesto "Che" Guevara ble sverget inn som cubansk statsborger etter at de hadde styrtet regimet til Batista (Guevara var som kjent opprinnelig argentinsk statsborger):

Habana- President's office

Den siste natten jeg tilbragte i Havana besøkte jeg den verdenskjente nattklubben Tropicana. Denne nattklubben var kanskje det fremste symbolet på dekadensen som herjet når den amerikanske mafiaen styrte mesteparten av Havana fra slutten av tredvetallet til begynnelsen på revolusjonen. I dag er klubben en typisk turistfelle, noe jeg var forberedt på. Men jeg var ikke forberedet på prisnivået. Frem til mitt besøk til Tropicana hadde jeg vært på mange restauranter til frokost, lunsj og middag; men aldri opplevd at regningen oversteg 25 dollar. På Cuba har de to valutaer; Pesos convertibles og ordinære pesos. Turister får bare bruke Pesos convertibles og 1 CUC følger (iht. planøkonomien på Cuba) kursen til US Dollar. Det var på den måten ganske enkelt å beregne hva ting kostet. Når jeg ankom til Tropicana måtte jeg først betale adagangsbillett. Dette var 80 dollar. Deretter fikk jeg et eget bord og jeg bestilte mat og en whisky med is. Drinkene kostet 5 dollar per stykk. Maten kostet 50 dollar. Det jeg ikke visste var at det inkludert i adgangsbilletten var en halvflaske rom og ett glass champagne. Jeg klarte derfor å bli god og full nok til å sette pris på danseshowet som varte i nærmere 2 1/2 time.

Tropicana:

Tropicana 1939-2011

Tropicana dancer

4. Varadero

Fyllesyk og jævlig etter natten som startet på Tropicana og sluttet på en bar utenfor hotellet mitt reiste jeg til busstasjonen for å ta bussen til mitt hotell på Varadero; Cubas mest besøkte turistområde. Varadero er en smal halvøy som har en nydelig og lang strand ut mot atlanterhavet. Langs stranden er det mange hoteller og restauranter, og det er vel det. Det er ikke noen historiske steder der, men hvis man er ute etter å slappe av i tropiske omgivelser, ja da har man kommet til rett plass. Jeg var rimelig utkjørt etter tre harde fyllenetter i Havana, så jeg så frem til å slappe av på stranden. Mitt hotell, Hotell Puntarena, var all- inclusive så jeg slapp høye kostnader for barbesøk. Rommet mitt var helt fantastisk med en utsikt som rett og slett tok pusten fra meg når jeg åpnet døren for første gang. Maten på hotellet var ikke spesielt god (typisk for all- inclusive steder), så lille julaften endte jeg opp på en svært god restaurant i den lille landsbyen (Varadero) som stedet tar sitt navn fra. Når jeg kom tilbake til hotellet kom jeg i prat med noen kanadiere som var svært hyggelige. Vi drakk oss dritings og det siste jeg husker er at jeg dansker med en jente jeg ikke husker ansiktet til på nattklubben til hotellet. Dagen etter, altså julaften, badet jeg med delfiner. Det var, som det heter på nynorsk; all it's cracked up to be.

Hotell Puntarena:

Varadero- hotel Puntarena

Kokosnøttpalme:

Varadero- coconut palmtree

På vei til stranden:

Varadero- path to beach

Utsikt fra hotellrommet:

Varadero- view from room

Delfinkos:

Delfinkos

Delfinkyss

Kort oppsummert: Cuba anbefales!

søndag 18. mars 2012

Små politiske betraktninger en søndagskveld

Bare en kort oppdatering, mer som en ettertanke jeg gjør meg selv enn noe av betydning for omverdenen.

Norge er gjentatte ganger målt til "verdens beste land" å bo i av UN Development Index (UNDI), men det er mange (jeg er blant dem) som stiller spørsmål ved FNs politiske objektivitet her. Vi nordmenn blir fortalt at vi ikke har noe å klage over ettersom FN sier at vi bor i "verdens beste land". Vel, jeg er uenig. Norges rikdom brukes til å finansiere verdens mest omfattende "velferdssystem", altså trygd og stønad til alle mulige "trengende". Ja, mange nordmenn trenger støtte fra Staten for å overleve, men ettersom det til enhver til er 25 % av arbeidsfør befolkning er det fullstendig urealistisk at alle som mottar stønad ikke fullstendig fint hadde klart seg på egenhånd hvis trygden ble tatt fra dem. Hverken jeg eller noen andre har oppskriften på det perfekte samfunn, men det er noe galt når 65 % av lønnen til arbeidere går til skatter og avgifter og mesteparten av dette går til å finansiere trygd. Helsevesenet i Norge er elendig og vi kan vise til den lengste helsekøen i Norges historie. Utdanningsvesenet vårt er elendig og i internasjonale kåringer havner vi gjennomgående på samme nivå som utviklingsland.

Så hva mener jeg bør gjøres? Hovedsaklig mener jeg Norge må våge å se utover sine egne grenser. Det er ikke, som Gro H. Brundtland sa i sin tid, "typisk norsk å være god". Dog ikke en perfekt løsning, så mener jeg at en god begynnelse kan være følgende:

- Adopter utdannelsessystemet til Finland. Finland skårer gjennomgående blant verdens tre beste land når det gjelder utdannelse. Sør-Korea og Indonesia er de to andre landene som tar pallplass, men de har et utdannelsessystem som minner mer om slaveri og terror enn skolegang. Finland legger vekt på god lærerlønn slik at det er attraktivt å bli lærer, høy grad av valgfrihet hos elevene slik at enhver elev er fri til å utforske sine egenskaper og kvalitet i realfagsundervisningen.

- Adopter helsesystemet til Tyskland. Tyskland har gjennomført full stykkprisfinansiering i helsesektoren, dvs. at private og offentlige sykehus er likestilt; men Staten står for regningen. Det er altså ikke mulig å kjøpe seg ut av helsekøen slik det er i Norge, men ettersom den private kapasiteten blir utnyttet har de heller ingen helsekø å snakke om.

- Adopter avgiftspolitikken til Danmark. Danmark skårer gjennomgående høyest i internasjonale undersøkelser som måler ulike befolkningers grad av lykke, og jeg mener at en stor grunn til dette er staten Danmarks tiltro til sin egen befolknings evne til å bestemme selv hva de ønsker å bruke penger på. Med andre ord: Lave avgifter.

- Adopter Nederlands sex- og narkotikapolitikk. I Nederland har det svært lenge vært fullt lovlig for folk over 18 år å kjøpe og selge seksuelle tjenester. Det at dette skulle være ulovlig er jo idiotisk i seg selv og vi ser jo at i de landene hvor prostitusjon er ulovlig (som Norge og USA) har de prostituerte det jævligst; mens de har det best i de landene hvor kjøp og salg av seksuelle tjenester ikke reguleres av Staten (som Nederland og Danmark). I Nederland er det også fullt lovlig (det var det ihvertfall frem til 2011) å kjøpe og selge hasj/marijuana og Nederland er fremdeles et av verdens aller rikeste land (noe som jo slår hull på myten om at legalisering vil medføre enorme sosiale problemer).

- Adopter Sveits' system med folkeavstemninger. I Norge styres vi nærmest diktatorisk i 4 år av gangen, og da gjerne av partier 95 % ikke vil ha på Stortinget engang (les: SV og SP). Folket bør ha en langt sterkere stemme i viktige saker av nasjonal betydning og den beste måten å gi dem den stemmen er ved å innføre bindende folkeavstemninger.

- Innfør borgerlønn: Det burde være to typer offentlig trygd, ikke en myriade slik det er i dag. Den første bør være alderspensjon og den andre bør være borgerlønn. Det er ikke alle som passer til Norges ekstremt trange 8-16 mentalitet, det er en god del som sliter pga. helseproblemer og det er en løgn at "arbeid edler mannen". Borgerlønn vil gi livsopphold (en lav sats til å dekke mat/klær/div. samt husleie/strøm), men heller ikke noe mer. Dette vil medføre at en god del uføretrygdede vil få kuttet sin trygd med en del, men svært mange på sosialstønad vil få bedret sin hverdag. Det vil også gjøre byråkratiet langt enklere og kreve langt færre NAV ansatte (som jo sparer Staten enormt med penger). Borgerlønn bør ikke være behovsprøvd, men være en ytelse som erstatter dagens sosialstøtte, dagpenger, bostøtte, forsørgertillegg, uføretrygd, etc. Kravene for å få borgerlønn bør være mer liberale enn dagens system (hvor det kreves ekstremt med dokumentasjon og svært tungrodde søknadsprosesser), men det bør kreves statsborgerskap for å få den. Hvorfor Norge skal betale trygd til utenlandske borgere er noe jeg aldri kommer til å fortstå og alltid kommer til å kjempe imot.

Åja, også fant jeg dette bildet som gjør meg så jævlig glad hver gang jeg ser på det:

Photobucket

søndag 4. mars 2012

Absinth og maleri

Fredag hadde jeg en perfekt kveld hjemme: To flasker meget god rødvin og to glass med Absinth. Mens jeg drakk dette og hørte på god musikk malte jeg et nytt oljemaleri. Det var et helvete å ta bilde av maleriet ettersom jeg malte det i lyse farver (turkis, blå, grønn, lys gul, hvitt) siden jeg ønsket å gjengi arktisk natur. Men det gikk sånn noenlunde til slutt. Maleriet heter Fjell:

Arktiske fjell