mandag 31. desember 2012

2012

Nok et år har gått og i den anledning tenkte jeg å skrive litt om de tingene jeg mener utmerket seg i løpet av 2012. 

Nyhetsbildet: 

1 - Barack Obama ble gjenvalgt og Mitt Romney, sammen med USAs religiøse høyrefløy, tapte så det sang. En gledelig nyhet. 
2 - Skolemassakrer i USA. Det har vært mange skolemassakre, den verste en skolemassakre i Newport hvor 30 små barn ble brutalt slaktet ned. Gidder USA å gjøre noe med det, eller skylder de på at de ikke har tvungen bønn i skolen? Selvsagt sistnevnte. 
3 - Arbeiderpartiets grenseløse korrupsjon har blitt eksponert. Særlig Gahr Støre og Giske har måttet svare for seg, noe de selvsagt ikke har klart. Men blir det mistillit? Neida. Makten rår. 
4 - Anders Behring Breivk ble dømt til 21 års forvaring. Endelig kan vi komme oss videre etter et helt år med daglige 'nyheter' angående terrorhandlingene hans i 2011. 
5 - NASAs siste Marsrover, Curiosity, landet trygt på Mars og hele verden kan glede seg over stadig flottere bilder og nyheter fra vår nærmeste planetære nabo. 

Musikk:

1 - Seigmen holder episk nostalgisk konsert på Rockefeller i november.
2 - Susanne Sundfør leverer omtrent det eneste av anstendig norsk popmusikk i 2012
3 - Oslo Ess gir ut Verden på nakken, venner i ryggen. 
4 - Radio Rox går på lufta april 2012, eneste radiostasjonen i Norge dedikert til rock. 
5 - Kaizers ferdigstiller sin Violeta Violeta trilogi, noe de aldri burde ha gjort. Elendig popish-søppel. 

Film: 

1 - The Hobbit gis ut. Klarer å pisse på J.R.R. Tolkiens minne samtidig som den bæsjer på den episke LOTR trilogien. 
2 - Prometheus gis ut. Verste filmen i manns minne. Så jævlig at det er vanskelig å beskrive uten å slå i stykker møblement. 
3 - Kon Tiki, spillefilmen, gis ut. Beste norske filmen noensinne. Bedre enn Max Manus. 
4 - Den mest hypede filmen i verdenshistorien, Beasts of the Southern Wild, gis ut. 'Alle' gir den strålende kritikker og hyller den som årets film. Verste filmen laget på mange, mange år; nest etter Promotheus selvfølgelig.
5 - Argo gis ut. En solid thriller satt til slutten av 70- tallet. Bra regi, bra skuespill, spennende handling. Ingenting episk, men deilig å se godt filmhåndverk i et filmår preget av elendighet av episke proposjoner. 

Thomas:

1 - Gått ned 25 kilo :)
2 - Jogget over 600 km :)
3 - Ble kjent med Mia :)
4 - Har eskalert kunstmalerhobbyen :)
5 - Vært med på mye moro: Konserter i Oslo med Heidi, Bryllup til Katherine & Geir Harald, Bryllup til Jen & Rob i London, Festing i Stavanger og fine reiser til Riga og Barcelona :)



torsdag 8. november 2012

Portfolio

Jeg har bestemt meg for å satse litt mer strukturelt på malingen min ettersom jeg liker mine egne malerier og finner stor glede av å male. Første skritt på veien er, tror jeg, å ha en litt skikkelig portfolio lett tilgjengelig som viser maleriene jeg har mest fornøyd med på ett sted.

Denne portfolio er nå å finne her:

http://wiborgthune.carbonmade.com/

mandag 24. september 2012

Seigmen

Min gode venninde Heidi var på besøk i helgen og vi så Seigmen sin tredje reunionkonsert (en i 2006, en i 2008 og en turné i år) på lørdag. Jeg var en total idiot på 90- tallet, når Seigmen hadde sin storhetstid, og kjente til dem; men mente at 'norsk musikk ikke var bra'. Først de siste par årene har jeg fått øynene opp for Seigmen og hvor ekstremt bra musikk de lagde: Dvelende, mørk rock med industrielle undertoner er kanskje en måte å definere dem på. Konserten var episk. Sentrum scene var fullstappet, gutta var ekstremt motiverte (og holder seg skammelig godt) og låtene var en parade av de aller, aller feteste. Jeg klarte å glemme å lade mobilen, så jeg fikk ikke tatt noen bilder; men Heidi tok et par meget kule bilder som jeg skamløst stjeler og publiserer på bloggen min.

Seigmen1

Seigmen2

Seigmen4

Seigmen3

lørdag 11. august 2012

Drikke

Sitter her en fredagskveld og har kjøpt inn en del alkohol til konsumpsjon. Det er kaldt ute, så det å nyte all den gode drikken i en varm sommernatt (vi er fortsatt midt i august folkens!) er uaktuelt. Tenkte derfor å more meg selv ved å loggføre alkoholinntaket utover natten.

10. august 23:37
Har benket meg foran skrivebordet og datamaskinen. Nettopp spist ostesmørbrød med smeltet ost, åpnet den første flasken med 'Black Death' islandsk øl og laget meg kveldens første absinth (hadde ikke sukkerbiter, så kun kaldt vann og absinth). Teksten på den islandske ølflasken er rimelig episk: "Black Death - BEER - Drink in Peace". Smaksmessig er ølen helt ok, men ikke noe å rope ut sin evige kjærlighetserklæring til. Minner meget om mørkt, sterkt juleøl. Absinthen smaker, vel, absinth. Masse anis, fin grønnfarve, sterkt. Kontemplerer om jeg skal bruke litt tid, og dermed tjene litt ekstra penger, på min nylig anskaffede oversetterjobb; eller om jeg skal gi faen å bare se en haug YouTube videoer og bli fullere først. Legger merke til at Google- søkefeltet øverst til høyre i mitt Firefox browservindu har tatt vare på det siste jeg søkte opp på Google. Dette viser seg altså å ha vært 'assmuscle' (rumpemuskel). Jaja.

10. august 23:59
Chatter med en kompis som forteller meg om fusking. Fusking er visstnok en teknikk som gjør at folk kan hente ut bilder fra private online- fotoalbum og dermed publisere disse private bildene til det brede lag på internett. Kompisen jeg chatter med minner meg på hvilken HBO serie jeg lenge har ment å laste ned: The Newsroom. Strålende kritikker rund baut. Jeg gleder meg til en liten maratonvisning. Forhåpentligvis er det episke saker, hvis ikke blir jeg nødt til å leie noen horer og snorte mengder med kokain. Eller drikke litt mer vin og glo mer på YouTube og Reddit. Choices, choices.

11. august 00:48
Åpner den første vinflasken. 'La Chablisienne 2010, Petit Chablis, produce of France'. Skrukork. Jeg skjønner faen ikke hvorfor så mange vinprodusenter har sluttet med skikkelig vinkork. Ja, de sparer kanskje noen lusne Euro, men de taper sin sjel. Vinen lukter himmelsk. Sjelden jeg legger spesielt merke til hvordan vin lukter, men her grep aromaen nesen min med et mineralgrep. Nesten litt champagne- lukt. Nydelig, lett, frisk og tørr smak. Hvetegul farve. 'The Newsroom' kjører samtidig som jeg skriver dette. Innledningen var ok, litt klisjéaktig. Men likevel lovende.

11. august 01:08
'The Newsroom' har utviklet seg i en stygg retning. Bare minutter inn i den første episoden er det presentert en enorm kjærlighetshistorie som innlysende nok kommer til å definere store deler av hele serien. Serien har en hovedperson (mann) og de har tydeligvis fått det for seg at de må ha en kvinnelig hovedperson også. Hun er ekstremt pen (klisjé, jeg hater pene skuespillere) og (ugh) har en overdreven britisk aksent. Hvorfor kan ikke noen lage noen gode historier lengre? Hvorfor kan ikke noen lage en plotline som ikke går som følger: "Gutt møter jente. De liker hverandre. Problemer oppstår. Masse krangling og drama. Gutt og jente puler og er lykkelige. The fuckings end." ??

11. august 01:30
"The Newsroom" fortsetter med klisjeene sine. Amerika har en greie for tiden med ekstrempatriotisme. Her er uttrekk fra en monolog i 1. episode i serien: "We're coming to a tipping point, I know you know that. There's gonna a be a huge conversation. Is government an instrument for good or is it every man for himself? Is there something bigger we want to reach for, or is self interest our basic resting pulse?" Slik svart/hvit propaganda gjør veldig for meg. Særlig når den er akkompagnert av sentimental pianomusikk. Jeg mener, seriøst? Prøver virkelig serien å overbevise folk om at valget er mellom kollektivisme og anarki? Er Hollywood blitt så jævlig ødelagt? Spiser også en pakke med tortellini. Smaker utmerket med pastasaus.

11. august 01:39
Jeg åpner opp ølflaske numero dos. Denne gang en sikker vinner, 'Nøgne Ø - India Pale Ale'. Det viser seg at "The Newsroom" handler om en fiktiv nyhetskanal som dekker kontemporære historiske hendelser. Episode 1 handler om oljesølet i Mexico- gulfen i 2010. India Pale Ale (IPA) er jævlig digg.

11. august 02:06
Godt over halvveis i flasken med Petis-Chablis. Jeg kjenner at depresjoner og alt det andre jeg sliter med kommer snikende; men jeg skal prøve å holde det unna. "The Newsroom" er underholdende nok til å ha i bakgrunnen, men ikke engasjerende nok til å passivt la seg underholde av over lang tid. Kontemplerer å male litt.

11. august 02:34
Okay, hva faen er greia med amerikanske serier hvor alle snakker idiotisk raskt? Ingen snakker slik. Ingen. I arbeidslivet snakker folk med hverandre akkurat som ellers; ideen er ikke å overdøve den du snakker med (slik politikere gjerne gjør), men å formidle det du faktisk har å si på en måte som gjør at den du sier det til får det med seg. Jeg skjønner at produsentene ønsker å formidle at de som jobber i en landsdekkende nyhetskanal er stressede, men det å få alle til å snakke ekstremt raskt for å oppnå dette er billig, kjedelig og gjør at jeg ikke har lyst å se mer av serien.

11. august 03:03
Den siste dråpen av flasken med Petit-Chablis er helt oppi vinglasset. Det gjenstår en flaske øl og en flaske rødvin. Jeg er ikke på langt nær full nok til å forsvare hva alkoholen har kostet pengemessig. Kanskje når jeg et kritisk punkt hvor jeg bikker over fra lettere brisen til dritings, men jeg tviler. Heldigvis har jeg en liter med tequila og noen desiliter Riga Balzam hvis alt skulle skjære seg.

11. august 03:54
Jeg beklager, eller, jeg beklager jo ikke, men det er slik man uttaler seg om sine meninger i engelsktalende land. Og "The Newsroom" er en amerikansk serie, en engelsktalende serie. Jeg har nå forsøkt å se på tre fulle episoder av denne siste HBO serien som så mange kritikere har lovpriset. Det er umulig å komme til en annen konklusjon, slik jeg ser det, enn at denne serien er elendig. Hver eneste dialog, hver eneste lille minidrama og selve hovedplottet er farvet av politisk propaganda, av idétørke, av billige TV- triks og rett og slett en grunnleggende følelse av tristhet over at det Amerikanske Århundret er over.

11. august 04:17
Det jeg trenger er litt god musikk. Skulle gjerne hatt litt godt selskap også, men det finnes faen ikke, så det får være greit med gode tunes og god drikke. Drikker 7,5 % Mikkeller dansk mikrobryggeri øl. Smaker sterkt, ikke noe ultrafantastisk slik de gir uttrykk for på merkelappen. Ølen heter "Beer Geek Breakfast", det passer jo bra ettersom klokken faen meg snart når halv fem. Jeg laster ned 'Oslo Ess' sitt album "Uleste bøker og utgåtte sko". Jeg liker å støtte artister jeg virkelig liker ved å laste ned eller kjøpe CD- ene deres. Alle vet at jeg kunne fått begge deler helt gratis takket være The Pirate Bay. Idet jeg skrev 'Bay' drakk jeg opp siste slumpen av 'Mikkeller' ølen. Igjen, veldig juleøl- smak. God, men ikke  noe som passer til noe særlig annet enn, vel, jul.

11. august: 05:18

Legger meg til å sove. Ikke på langt nær  ferdig.

Prolog:

Jaja, det ble ikke noe hardfyll, men en koselig liten drikkekveld likevel :-)

Fig.2













fredag 27. juli 2012

Review: The Dark Knight Rises

This review is written in English to accommodate my vast international readership (and the film is American, so I find it easier to write the review in the film's original language).

I just got back from the cinema after having seen the latest Batman film in Christopher Nolan's modern take on the Batman franchise; The Dark Knight Rises (DKR). I'll try and break my review of this approximately 3 hour long film into what I find to be the film's pros and cons.

Being a nice guy, I'll start with the fluff.
  • DKR wraps up the Batman mythos
I'll not post any spoilers here, but I will say that unlike the gushing rivers of broken vaginas we have seen so far in 2012 (especially Prometheus); the audience mostly get the answers they want and the film actually fucking ends. Also, plotlines not completely sorted out in the previous two films are wrapped up in a nice, coherent bow-tie of no gaping plotholes the size of Kim Kardashian's battered and chapped pussy (and thus differs massively from "films" such as Prometheus).
  • DKR introduces us to a cool Catwoman
None of the many (many) Batman films made over the last 40 years have ever managed to create a believable, entertaining and cool Catwoman. Michelle Pfeiffer did the best she could in Batman Returns, but with shit-stained quotes like "I am Catwoman. Hear me roar" and "Meow"; the BR- Catwoman is still pathetic and laughable. In DKR, however, Anne Hathaway does a decent job portraying the dexterous and desperate catburglar that Catwoman always was meant to be. Yes, she has silly little cat- ears on her costume (and evening wear); but you get the feeling she puts them there as a joke; not in all seriousness. That being said, it is not a fantastic Catwoman we're introduced to; but she's pretty cool. And I guess you really can't expect more from, let's face it, a ridiculous idea to begin with.
  • Bane is the second coolest villain ever
Only the Joker, portrayed by Heath Ledger in the masterpiece The Dark Knight, is a cooler Batman- villain than Bane. Bane is actually the best character in the whole of DKR, certainly better than Batman himself. The largely unknown actor Tom Hardy (yes, I know he played a role in Inception) does a masterful job of portraying a villain who is both thuggish and (extremely) brutal while at the same time appearing educated and Dr No-ish (yes, the 007 villain). You believe the story behind Bane and, as all good villains should do, you quickly end up rooting for the guy (well, at least I tend to root for mass murdering serial killer terrorists if they do their deeds in a spectacular and cool manner).
  • DKR is an entertaining film
I know this could be seen as a rather weak point, but it is one of the most important pros of this film. The film is long, ca 3 hours, but I wasn't bored once (except during one of the "obligatory" love scenes). The script is tight and you get the the classic action-flick rollercoaster feeling watching this film. A lot of productions the last couple of years (such as Prometheus) doesn't have any cohesion in their script and a lot of time is often wasted away on messy and pointless dialogue, extended transport- and/or chase-scenes and a general feeling that the film isn't going anywhere. Not so with DKR.

Okay, that was the fluff. On to the fun bits. The cons. 
  • Batman is boring
Even though the film as a whole isn't boring, the main character and the reason people actually go to see these fucking things (i.e. the Batman franchise) certainly is. Christian Bale does a decent enough job with what he is given, but I couldn't shake the feeling that he was somewhat bored doing the same role for the third time. That being said, Bale wasn't the main problem; the script was. Without revealing any spoilers I think it is safe to say that Batman gets to play second- violin in this film. All the side- kicks and villains are given way too much screen time and when Batman actually shows up you never get the "holy fucktard, this guy is so goddamn badass I just pissed myself" feeling you got from Batman Begins and The Dark Knight.  It may be that I am weird, but when I go to a Batman film, I want to see Batman being awesome. You know, being a fucking superhero and whatnot. Ah well.
  • Pointless fucking love story (minor spoiler- alert!)
Okay, this section has a little bit of a spoiler in it; so skip to the next if the love story plot is what gets you to go see a fucking Batman film.

As we all know the brilliant The Dark Knight ended with Bruce Wayne's love interest Rachel Dawes being murdered. DKR starts with Bruce Wayne having gone all Howard Hughes on everybody living as a recluse and not seeing the point of life anymore as his one true love is all dead and shit. Which is fine, but then Bruce ends up making out with a totally new woman (some chick he barely gets to know via her business connection to Wayne Enterprises) and does so after a pretty short time into the film. But that is not all, he naturally has to fall in love with Catwoman as well; about 30 minutes after he's fucked his businesswoman chick in front of his fireplace for several hours. Any of this making any sense? Remember; Bruce has a stated death wish due to Rachel being dead. Does it then make sense that he starts fucking around with every single female character he meets as soon as he emerges from his isolation? No, internet, it does not.
  • Poorly veiled political propaganda
DKR is the last instalment in a trilogy and neither Batman Begins nor The Dark Knight had overly political agendas; but for some (I guess money- making) reason DKR does. In abundance. One thing I really didn't want going into the cinema to watch this film was for the director to try and impose his personal beliefs onto me (you know, like Ridley Scott did in Prometheus). But lo and behold, not only are we introduced to the perils of global warming and the world's energy crisis; but apparently Mr Nolan has a huge hard-on for financial institutions as well. That doesn't stop him from warning the audience of the increasing gap between the rich and the poor in America though, which makes me think Nolan really haven't put too much thought into his political proselytizing. 
  • Senseless criminals
While Bane's persona is awesome, his evil plans doesn't seem to make any fucking sense. I hate that. Evildoers should always have a proper motive, not just do evil because evil is so devilishly delightful. Lex Luthor hates Superman and his greed fuels his evil plans. The Joker is an anarchist who wants to create chaos. Voldemort wants to live forever and turn muggles into the wizard's slaves. And so on. But Bane doesn't seem to have a proper motive. Even when we find out why he does what he does towards the end, it really doesn't make any sense (not going to spoil the film by telling what it is). I guess apologists could blabber about "creating balance" and whatnot, but I don't buy it. It's mushy and it shouldn't have been. Also, Bane's small army of followers doesn't make any fucking sense either. They are willing to die for the guy, but all we see him do is treat them all like utter garbage. Why follow such an asshole? And if you follow him because you see how awesomely badass he is; it certainly doesn't justify being willing to die in agony for the guy.

The Dark Knight Rises is, in short, an entertaining film worth the ticket price; but unfortunately little more. On a scale from 1 to 10, I give it a solid 6.




søndag 8. juli 2012

Konsert, fyll og bilder

Min gode venninde Heidi (sjekk ut hennes blogg her: http://heidimuffin.blogspot.com) var på besøk denne uken i anledning Children of Bodom og Ministry konsertene. Dessverre ble en av bandmedlemmene i Children of Bodom akutt syk, så det var kun Ministry konserten det ble noe av. Men til gjengjeld var konserten episk. Det norske metal-bandet Djerv varmet opp og jeg syntes de gjorde en jævlig god jobb. Den kvinnelige vokalisten sparket godt fra seg og låtene satt godt, selv om et par kanskje lignet litt vel meget på hverandre. Ca litt over 22:00 kom Al Jourgensen (vokalist) på scenen og rocket assen av det meste og det i en alder av 53 år. Det synes forøvrig godt på utseendet hans; årevis med heavy narkotika- og alkohol(mis?)bruk har satt sine spor. Ministry spilte ikke noe særlig fra sine gamle album, men mest fra de fire siste: Rio Grande Blood, Houses Of The Mole, The Last Sucker og Relapse. Gamle favoritter kom først ved ekstranumre: Psalm 69, Just One Fix, N.W.O., Thieves og So What. Al Jourgensen kom midt under konserten ned fra scenen for å håndhilse på fansen, noe jeg syntes var fett. Er ikke hver dag jeg kan si at jeg har håndhilset med vokalisten i en av verdens beste metal-band. Forøvrig var det ustyrtelig morsomt når Al over lengre tid forsøkte å signalisere til publikum at han ville ha en joint med hasj/pot; men det eneste publikum kastet opp på scenen var vanlige sigaretter. Sånn er det når man besøker Norge, Al.

Ellers har denne uken vært svært hyggelig med gjentatte fyllebesøk til Oslos rockebule numero uno, Rock In og jeg fikk faen meg skviset inn halvannen fridag også slik at jeg kunne sove til langt utpå ettermiddagen og spist frokost klokken fire. Heidi har introdusert meg til masse god veggismat, noe jeg setter pris på. Jeg jobber hele tiden med å forbedre kostholdet mitt og litt mer grønt inn i kostholdet er nok gudd njus for mavemålet. Vi rakk også å dra på sightseeing i Oslo og fikk tatt litt bilder i Vigelandsparken, Holmenkollanlegget og Operahuset. Her er noen av mine bilder:

Skummel, skummel mann:

Vigelandsparken - Man

Vismann:

Vigelandsparken - Old Man

Utsikt:

Vigelandsparken - Utsikt

Monolitten:

Vigelandsparken - Monolitten

Nok en skummel mann:

Vigelandsparken - Kick the Baby

Giddyup, Bitch!

Vigelandsparken - Giddyup!

Sinnataggen liker ikke å bli pillet på nesen av Heidi!

Heidi og Sinnataggen

Damien lever, i Vigelandsparken!

Vigelandsparken - Angry Kid

Ingen slipper unna Heidis nesepilling, selv ikke Holmenkolltrollet!

Heidi og Holmenkolltrollet

Jeg liker det nye Holmenkollanlegget:

Holmenkollen

søndag 1. juli 2012

Barcelona

Årets sommerferie tok meg til Barcelona, hovedstaden i Catalonia og Spanias nest største by. Jeg var der i 8 netter og det var deilig å oppleve hvordan sommer skal føles ut i hvert fall én uke av årets 52. Barcelona er en veldig vakker by og hadde det ikke vært for at jeg brukte såpass lang tid som jeg gjorde på Barcelonas ekstremt lange og fine sandstrand hadde jeg nok hatt flere bilder å vise til fra all den flotte arkitekturen som finnes der. Hotellet mitt var lokalisert i en sidegate til Barcelonas paradegate, La Ramblas, midt i en del av byen kalt El Raval. Tidligere har El Raval hatt et dårlig rykte som et sted med mye kriminalitet og fattigdom, men i dag er området revitalisert og har mye av det flotteste Barcelona har å by på (MACBA- museet for samtidskunst, drøss med restauranter, barer og butikker). Hvis jeg skal ha noe å utsette på med Barcelona, så er det prisnivået. Det var mye dyrere enn jeg trodde der; både det å bo, spise og drikke har et prisnivå ikke så langt unna Norge. Noen eksempler: En whisky på nattklubb (merk; ikke bar) koster 80-90kr, en øl på uterestaurant koster 30kr, en hovedrett på en gjennomsnittlig restaurant koster mellom 120 og 200kr. Alkohol i butikken koster heldigvis langt mindre (en helflaske champagne kostet ca 50kr, øl koster 6kr flasken), så jeg kjøpte gjerne med meg drikkevarer til å ha på stranden. Jeg var i Barcelona fra onsdag til torsdag, og på lørdagen tok jeg meg en dagstur til den nydelige lille landsbyen Sitges rett syd for Barcelona. Dette anbefaler jeg på det sterkeste ettersom det er svært billig å komme seg dit (direktetog som tar ca 20 minutter koster 25 kr) og Sitges er en veldig vakker middelhavsby med krystallklart vann.

Her er noen bilder fra turen min:

Sitges:
Sitges

Sagrada família, den mest kjente bygningen av arkitekten Gaudí:
Sagrada Família

MACBA:
MACBA

Jeg var på vandretur i Raval en dag og så to gutter som vandret gatelangs på den andre siden av veien. Rent på impuls tok jeg frem kameraet og akkurat i det jeg knipset hoppet den ene gutten opp mot en blomstergren. Jeg synes bildet ble vakkert.
Jumping boy

Casa Míla, Gaudís andre berømte bygning. I dag huser bygningen et museum og flere leiligheter.
Casa Míla (Gaudi)

Jeg benyttet anledningen en dag til å ta en busstur rundt hele Barcelona etter mørkets frembrudd (sånn turistbussak) og vi passerte et veldig øde område som jeg syntes hadde en fin stemning ved seg. Særlig denne tomme, belyste parkplassen under en av motorveiene var vakker på en litt særegen måte:
Barcelona- Under the bridge

Barcelona er en veldig gammel by, og for arkitekturgeeks som meg er det små skatter å finne overalt:
Barcelona- Street detail

Midt i byen er det sjelden at det er folketomt, men etter min nattlige bussutflukt befant jeg meg plutselig i et område som var ganske forlatt (du kan se en skyggeaktig skikkelse helt i enden av gaten). Slikt må dokumenteres:
Barcelona street by night

Det er en fontene rett utenfor det største museet i byen og hver natt blir denne opplyst akkompagnert av klassisk musikk:
Barcelona by night

En av de mest kontroversielle bygningene i Barcelona er energiverkets hovedkvarter. Denne ser ut som en diger fallusfigur, dog opplyst av et vakkert lysshow hver natt:
Barcelona at night

Jeg liker å vandre gatelangs i europeiske byer, særlig innimellom små smug med dusinvis av små verandaer oppover på hver side:
Barcelona apartments

Barcelona alley

torsdag 7. juni 2012

Morgenandakt i en religionsnøytral stat?

(Følgende innlegg ble publisert i Dagbladets papirutgave 6. juni, 2012)

Det gledet meg stort den 21. mai å lese i dagspressen at Norge nå har opphørt å være en stat med en statsreligion. Den evangelisk-lutherske tro er nå en privatsak, noe den selvfølgelig skulle ha vært fra 1814 av. Grunnloven skal altså endres. Og selv om endringen vil medføre at det står om Norge at ”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv” er alle trosretninger likestilt. Det skuffet meg dog stort at kristensvermerne på Stortinget fikk tvunget igjennom at ”Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten”. Det er selvsagt svært uklart hva som legges i ”Norges Folkekirke” ettersom det ikke står hva som skiller en ”folkekirke” fra andre typer kirker. Skal hele folket være medlem av denne kirken? Mot sin vilje? Er ”folkekirke” et orwellisk nyord for ”statskirke”? Jeg frykter sistnevnte.
Videre forundret det meg derfor stort da jeg satt på kontoret i dag tidlig og lyttet til NRK P1 og en hyggelig stemme forkynte at nå skulle det bli andakt. Andakt? På selveste statskanalen? Daglig?! Hva skjedde med alle de fagre ord om religionsnøytral stat? Og hvordan blir fremtiden hvis grunnlovens ordlyd om likebehandling av trosretninger skal følges; vil vi etter hvert få muslimsk bønn på fredager, åsatru- blot på lørdager og foredrag av Richard Dawkins og Christopher Hitchens på søndag? Dessverre er nok motargumentene til kristensvermerne allerede nå lette å forutse. Vi kommer nok tilbake til nyordet ”folkekirke” og at denne skal ”understøttes af Staten”. Benevnelsen ”Folkekirke” kan fort komme til å bety statskanalene, kirkebyggene og ikke minst skolen. Når tilhengerne av en religionsnøytral stat, og derfor en 100 % sekulær statskanal, påpeker at statlig forkynnelse av den evangelisk- lutherske tro hver eneste dag i radio ikke hører noe sted hjemme; ja da blir vi møtt med at det står i grunnloven at ”folkekirken” skal understøttes av Staten.
De modige politikere som vedtok grunnlovsendringen bør øyeblikkelig sørge for at den daglige kristne andakten på NRK P1 fjernes med øyeblikkelig virkning.  Hvis folk ønsker å dyrke sin religion står de fritt til det, men de har altså å gjøre så i det private rom; ikke på NRK P1.

 

tirsdag 8. mai 2012

Novelle

(Dette er første utkast til del 1 av en novelle jeg skriver på med arbeidstittelen "Laken", kommentarer og innspill tas imot med takk!)

Halvt tildekket av et skittent laken som svaier i vinden lyder skriften på skiltet ”ranbilservice Oslo”. Trym satt inne i sin 1987 modell Ford Polo og var veldig lei av at ingen gadd å fjerne lakenet. Det hadde faen meg hengt der siden 2001 og den møkkete parkeringsplassen hadde ikke sett en eneste kranbil siden forrige århundre. Men Trym satt der. Han frøs og var feit og hadde det ikke vært for at han trengte penger ville han sittet hjemme med pepperkakedeig og tevespill. Han hadde fått en åpenbaring for noen måneder siden og var endelig overbevist om hva han ville med livet sitt. I Norge er utdannelse tilgjengelig, ja nærmest påbudt, for alle og Trym hadde grinda seg igjennom sine ørten studiepoeng. Men likevel hadde han ikke mer penger enn til et vrak av en Polo og hadde han levd for 40 år siden ville han blitt klassifisert som arbeiderklasse. Det bekymret ikke Trym. Klassetilhørighet ga han faen i. Han ville bare kunne lukke gardinene, spille tevespill, se på nettporno og spise pepperkakedeig. Og for å få til det måtte han sitte i bilen han hatet på en råtten parkeringsplass han også hatet. To timer hadde han sittet stille og var det ikke for toliterstermosen med espresso hadde han lagt seg til å sove i påvente av noen hissige bank på sidevinduet. To liter med espresso gjør dog sitt til å holde en 150kg tung mann våken og heldigvis hadde han vært lur nok til å kjøpe et manneblad å lese i. Likevel forbannet han seg selv, ikke for første gang denne dagen, for å ha glemt å ta med boken han leser på om dagen.

Like før hånden hans gjennomførte en rask liten runk banket det på vinduet og Trym skvatt til, litt skuffet over å måtte vente med forløsning, men mest glad for at sjefen ikke så ham med kølla i hånden.

- Trym! Bra du er her. Jeg ble litt forsinket på grunn av kona. Hun ville på død og liv ha input på det nye salongbordet og slikt tar jo tid som du vet. Eller kanskje du ikke vet. Samme det. Er du klar?
- Altså, klar? Faen, sjef, jeg har ventet her i to fuckings timer; tror du jeg hadde gjort det hvis jeg ikke var klar?
- Nei, men du er feit som to hvalrosser i forfall og jeg vet jo aldri om du er i stand til å bevege deg lengre. Men ok. Let’s go.

Sjefen, også kjent som Henrik Goldenhjem, var ikke feit. Å kalle ham feit ville være som å kalle Grete Waitz for ”frodig”, noe han heller ikke var. Ikke var han sprudlende heller. Men han var rik og hensynsløs og han likte ikke kaffe. Å stå opp klokken 6 hver dag var for ham noe alle burde gjøre og hvis man ikke klarte det uten kaffe kunne man da for faen bare skyte seg selv i hodet med en hagle slik faren hans hadde gjort. Planen for i dag var svært lik operasjonen for to dager siden og denne nedlagte parkeringsplassen, som egentlig burde kunne kalles en søppeldynge, var ypperlig som base for Goldenhjems operasjoner. I dag skulle de, eller rettere sagt Trym, skyte en veddeløpshest for en squashkamerat. Det var gode penger i slikt og Goldenhjem var lovet 20 % av gevinsten samt en bonus på 10 lapper hvis de tok med seg hestekuken. Squashkameraten ønsket å stoppe den ut og få modellkonen sin til å bruke den som dildo. Goldenhjem vurderte sterkt å høre med squashkameraten om han kunne filme seansen som en del av oppgjøret for vel utført arbeid, men først ville han sikre seg at Trym klarte jobben slik han pleide.

Trym og sjefen hans ble begge skitne på benene etter å ha trasket over det nedlagte kranbilselskapets parkeringsplass. Bilen, en BMW SUV av den ordinære motbydelige sorten, var parkert like ved inngangen og Goldenhjem bannet hele veien. Trym ga som vanlig en lang tallerken i om klærne hans var rene eller ikke og nynnet lett på en Mötorhead sang inntil han fikk beskjed om å holde den feite kjeften sin lukket. Sjefen liker ikke rock. Egentlig liker han ikke musikk, men hvis han må høre på slikt er svensk trancepop definitivt å foretrekke for Goldenhjem.

- Ok, Trym, du kjenner detaljene?
- Drepe en hest, kappe av kuken. Ikke bli sett. Jo da, fryktelig komplisert.
- Ikke bli frekk i kjeften nå. Det holder at du er feit og stygg. Du kan ikke bli sett og med din størrelse er ikke det akkurat ukomplisert. Vi er dritheldige som fikk oppdraget i november. Det er jo mørkt som i ræva di, så hvis du gjør som du skal går nok dette smooth.
- Hvor mange vakter tror du han fienden til kompisen din har?
- Fy faen. Du er faen meg det tetteste mennesket jeg vet om. Takk og lov for at kriminalitet er fitte enkelt, hvis ikke måtte jeg faktisk ha brukt krefter på å finne dugelige folk. Tror du vi lever i en James Bond verden? Tror du det er festningen til doktor fuckings No vi skal vedlegge et besøk? Det er en jævla stall. Etter 5 finnes det ikke folk der. Er faen ikke kameraer engang.
- Åja. Kan vi stoppe på Shell? Jeg er sulten.
- Big fuckings surprise.

Trym likte selvfølgelig ikke å bli behandlet som en skitten og ulydig thailandsk prostituert, men som så meget annet brydde han seg ikke lenger. Han hadde en drøm og ikke helvete om litt hån skulle få ham ut av kurs. Arbeidslivet hadde gitt ham en drittgammel Polo, depresjoner og tap av alt håp. Livet som kriminell så i alle fall ut til å betale for seg og livet utenfor loven bød også på en variert arbeidsdag. Hester var for øvrig noen jævla arrogante dyr slik han så det. Ble jo behandlet som kongelige og fikk kjenne på mer fitte enn han hadde gjort på 3 år. Hvis det ikke var hestefitte å få, og hingsten var fullblods, fikk faen meg dyret happy ending av veterinæren regelmessig i tillegg. Fullblods var det siste man kunne kalle Trym og etter forbudet mot sexkjøp kunne han ikke risikere å bli tatt mer og hadde måttet nøye seg med porno, en diger buttplug og høyrehånden. Hesten måtte rett og slett dø og han var ikke lei seg.

mandag 9. april 2012

Latvia 2012

Påsken tilbragte jeg i Riga, Latvia, og det var en svært lærerik opplevelse. Som nordmann har jeg vokst opp med et samlet mediekorps som indoktrinerer alle med ideen om at tidligere østblokkland er grå ingenmannsland: Moderne helveter fulle av kriminalitet, alvorlig fattigdom, nedslitte byer og sovjetiske boligblokker i forfall. Min idé om å reise til Riga i påsken sprang ut av min heller trange økonomi, og siden jeg trodde Riga var lutfattig måtte det jo være drittbillig. Jeg hadde også hørt at det var bra uteliv i Riga, mye takket være de lave prisene. Det jeg kom til å oppdage var at selv om utelivet i Riga er strålende, så er hovedattraksjonen ved byen dens fantastiske arkitektur, følelsen av trygghet, hvor velstående den er og friheten dens innbyggere og besøkende nyter godt av.

Å reise til Riga er billig. Jeg betalte 2800kr inkludert direktefly Gardermoen-Riga tur-retur, samt trestjerners hotellopphold midt i bykjernen fra tirsdag til fredag (3 netter). Jeg hadde trodd at levekostnadene i Riga skulle være billigere, særlig ølprisen var jeg overrasket over. Kort fortalt koster alt i Riga 1/3 av hva det gjør i Norge. En halvliter øl koster stort sett 20kr (noen ganger litt mer, noen ganger litt mindre), en drink koster stort sett det samme som en øl og en treretters middag på en ok restaurant koster ca 250kr (inkl. drikke). Det er altså billig for oss nordmenn, men ikke drittbillig slik jeg hadde trodd. Ser man på prisnivået på land i resten av EU er ikke Latvia spesielt billig. Det er bare det at vi i Norge er så vant til et prisnivå som er hinsides all fornuft at det å besøke hvilket som helst annet land i verden blir en billigferie. Sveits og Luxembourg er ærlige unntak.

Riga er en nydelig by, en av de vakreste jeg har sett. Bybildet som møtte meg kan oppsummeres som følgende: En ren og velstående by. Gatene var rene og ble rengjort flere ganger om dagen, jeg så kanskje én tigger i løpet av de fire dagene jeg var der, de aller fleste bygningene var nyrenoverte og velholdte, arkitekturen er fantastisk og tradisjonsrik og tilbudet av ting man kan finne på er svært omfattende. For å sammenligne med Oslo: Det første man møter når man trer ut av Oslo Sentralbanestasjon er hijab- og niqabkledde kvinner, afrikanske menn som roper til deg om billig dop, dusinvis av junkier som også roper ut om billig dop og/eller tigger om penger og selvfølgelig masse søppel og skitt strødd overalt. Oslos arkitektur er grusom, ingen sammenhengende trend noen steder, kun gamle nedslitte bygårder innimellom digre glass/betongbygninger fulle av stygge reklameskilt. Oslo er, med andre ord, et høl. Det første som møtte meg i Riga var pene velstående mennesker, et svært synlig gatepatruljerende politi (som gjør at man føler seg trygg), rene gater, flott arkitektur og en gjestmild og hyggelig lokalbefolkning. Jeg tenkte at det jo godt kan hende Rigas myndigheter bevisst har gjort Riga sentrum ren og pen for å tekkes turister som meg, men hvorfor i helvete kan ikke Oslo gjøre det samme? Hvorfor skal vi godta at Norges hovedstad totalt ødelegges av kriminalitet? Det er en skam at vi tillater Oslos ødeleggelse slik vi gjør. Forøvrig reiste jeg flere steder i Riga som var langt utenfor sentrumskjernen, og følelsen av optimisme og fremskritt var gjennomtrengende der også. Nye universiteter springer frem, nye bydeler bygges og hele Riga er full av internasjonale selskaper (særlig fra Skandinavia) som bidrar til å investere i Latvias fremtid. Hvorfor gjør de det? Fordi Latvia fører en politikk som er næringsvennlig. For eksempel har Latvia flat skatt på 26 % for all inntekt. Hver gang noen sosialister hevder at ingen land suksessfullt har gjennomført flat skatt; vis til Latvia. Latvias Human Development Index rangerer Latvia som "very high" og Latvia kan, etter finanskrisen i 08-10, vise til svært høy økonomisk vekst de siste to årene. Frem til finanskrisen hadde Latvia Europas høyeste økonomiske vekst. God, liberal økonomisk politikk fungerer; trass i sosialistenes advarsler om det motsatte. De landene som ikke har klart seg gjennom finanskrisen er nettopp sosialistiske land: Spania, Portugal og Hellas. Italia er et unntak, men de har vært styrt av en fascist; så deres undergang er ikke overraskende.

Gamlebyen er naturligvis hovedattraksjonen i Riga. Denne bydelen er svært godt ivaretatt og kan vise til svært lik arkitektur som under middelalderen. En ting som imponerte meg var at Latvia har restaurert gamle bygg som ble bombet under andre verdenskrig slik at de igjen ser ut slik de gjorde før bombingen. Hva gjorde man i Oslo? Man rev alt som var pent og bygget sovjetstilaktige gråbeingårder. Det er masse å se i Gamlebyen, men det er også her man finner flest barer og utesteder om kvelden. Jeg anbefaler alle å bruke 200 kroner på en guidet vandretur rundt i gamlebyen ettersom nesten hvert gatehjørne har en interessant historisk verdi. Jeg vandret generelt svært langt under mitt opphold i Riga, totalt ca 3,5 mil.

Maten i Latvia er ikke noe å rope hurra for. De lokale mattradisjoner imponerte ikke, for eksempel forsøkte jeg "hunter's plate" som bestod av spekemat og mørkt brød. Spekematen inkluderte griseører. Griseører smakte ikke godt, det var veldig seigt. Brødet lignet på pompernikkelbrød og var ikke særlig godt. Øl, derimot, det kan Latvierne. Det jeg endte opp med å gjøre var å spise utenlandske matretter på restaurant, særlig Tex-Mex fikk jeg billig og det var svært godt.

Utelivsmessig er Riga et eldorado. Det er flust av barer over hele byen og de har åpent stort sett fra 10 om morgenen til tidlig morgen. Alkoholservering får du stort sett døgnet rundt og kelneren så rart på meg når jeg spurte om det var mulig å få en halvliter øl og et shot Rigabalsam til frokosten min ("of course you can" var svaret hennes) klokken 08:30 om morgenen. I Norge får man som kjent ikke kjøpt sprit før etter klokken 13:00. Det er mange strippeklubber i byen, men her må man være litt forsiktig. Det er en forholdsvis vanlig svindel å bli utsatt for som man bør være klar over: Hvis man sitter ved baren alene er det fort gjort at det kommer en pen jente og spør om du vil spandere en drink på henne. Hvis du er dum gjør du det og regningen du da får samtidig er gjerne på rundt 1500 kroner. Jeg hadde heldigvis lest meg opp på dette før jeg dro så jeg unngikk problemet. Det er også å anbefale å ikke dra på nattklubber hvor det er få gjester ettersom innehaverne kan (jeg opplevde ikke dette) prøve å svindle de få gjestene som er der for å dekke opp for den lave omsetningen. Selv frekventerte jeg stort sett restauranter og små barer, så jeg hadde ingen problemer og opplevde kun å bli behandlet som en ønsket gjest overalt. Latviere var, slik jeg opplevde det, svært trivelige folk; men det er en god del russere i Latvia og russere er, som alle vet, noen jævla bråkete svin.

Det er svært mange museer i Riga, selv besøkte jeg kun ett; okkupasjonsmuseet. I motsetning til mange av de øvrige tidligere østblokklandene omtaler ikke Latviske myndigheter perioden som sovjetrepublikk som en frivillig union, men som regelrett okkupasjon. Dette er også anerkjent av EU og FN og i Riga finner man Okkupasjonsmuseet. Her får man grundig innføring i hvordan Latvia ble voldtatt først av russerne, så nazistene, før russerne (Sovjet) igjen tok over landet og voldtok dens befolkning. 1/3 av Latvias befolkning ble ila. okkupasjonen fra 1941-1990 drept eller døde som følge av sovjetisk fengsling eller tvungen relokalisering til Sibir. I tiden under Sovjet hadde ingen ytringsfrihet, tilfeldige fengslinger var svært vanlig og fattigdommen stor. Svært mange latviere mistet også sine hjem og eiendom til fordel for russiske offiserer eller andre nær til makten i Moskva. Russland hevder fremdeles at Latvia frivllig gikk inn i Sovjetunionen.

Latvia har selvfølgelig sine problemer som alle andre land, men det virker for meg som om de gjør svært meget riktig og kan vise til svært positive resultater.

Noen bilder må jo selvfølgelig til.

Utsikt over Riga, med en av de få resterende Stalinistiske bygninger til venstre:

Riga

Samme utsikten, men i et annet lys og med Europas høyeste TV- tårn på den andre siden av elven:

Riga2

Det restaurerte arkitektoniske mesterverket "The Blackheads", det gamle kjøpmannslauget for enslige (no joke) kjøpmenn. Bombet under 2. verdenskrig, bygd opp igjen i 1999:

Riga Old Town- Blackheads Detail

En fin statue midt i gamlebyen. Den skal visstnok representere et tysk folkeeventyr om en gruppe omreisende dyr som gjør sirkusopptredener, her brytende gjennom Berlinmuren fra øst mot vest:

Riga Old Town- Animal Troupé

En typisk gate i gamlebyen. Denne gaten ble visstnok brukt svært ofte av sovjetiske filmregissører som bakgrunn for diverse filmer (blant annet Sherlock Holmes):

Riga Old Town- Soviet Hollywood

Utsikt over Gamlebyen fra klokketårnet til St. Peterskirken (anbefales):

Riga Old Town

søndag 1. april 2012

Begravelsen

Begravelsen

Det er jo en ny måned, så da må jeg jo spamme litt oljemaling.

søndag 25. mars 2012

Bedre sent enn aldri: Cuba!

Jeg dro til Cuba julen 2011, men fordi det var såpass overveldende har jeg ventet til nå med å skrive om opplevelsen. Cuba er den eneste kommunistiske staten i Karibien, kanskje den eneste rendyrkede kommunistiske staten i Nord- og Syd-Amerika. Venezuela er sosialistisk, men ikke fullverdig kommunistisk; de har tross alt fremdeles demokratiske valg. Hovedgrunnen til at jeg ville dra til Cuba er alle mytene som finnes om denne lille tropiske øya, kombinert med at jeg har begynt å mislike den tradisjonelle norske julen og ville prøve noe fundamentalt annerledes.

1. Havana

Jeg hadde planlagt reisen slik at jeg skulle tilbringe 3 netter (fire dager) i Havana, etterfulgt av 4 netter (5 dager) i Varadero. Havana er en fantastisk by og lever opp til alle mytene man har blitt presentert for i film og litteratur. Byen er delt opp, hovedsaklig, i tre deler: La Habana Vieja (gamlebyen) og Vedado (den nye delen av byen). Mellom de to finner man Centro Habana (sentrum). Gamlebyen er definert som en del av verdensarven (UNESCO World Heritage Site), noe man forstår rimelig kjapt når man vandrer gatelangs der. Arkitekturen i gamlebyen er den vakreste jeg har sett i en by noensinne, samtidig er det noe grunnleggende vemodig ved den ettersom man ser hvor forfallent alt er.

Gaten hotellet mitt lå på, Paseo de Martí (oppkalt etter frihetskjemperen Jose de Martí):

Habana- Paseo de Martí

Hotellet mitt; Hotel Islazul Caribbean (den blå bygningen, rommet mitt er bak vinduet til høyre bak verandaen):

Habana- Hotel Caribbean

Malecón, havnepromenaden som går fra gamlebyen til "nye" Havana:

Habana sunset

Habana-Malecón

Utsikt utover Havana fra stedet der Che Guevara hadde kontor mens han hadde stilling i Fidels revolusjonsregjering:

Habana

Habana og Thomas

Den verdensberømte veggdekorasjonen med siluetten til Che Guevara og hans slagord: Hasta la victoria siempre! (For alltid fremover mot seier!)

Habana- Hasta la victoria siempre

Cathedral de Habana:

Habana-Cathedral de Habana

En av mytene turister gjerne blir fortalt før avreise til Cuba er at maten er elendig. Flere av mine bekjente som har vært på Cuba prøvde å overgå hverandre i skrekkhistorien om hvor forferdelig maten var og hvordan det nesten var umulig å oppdrive noe å spise i det hele tatt. Min erfaring er stikk motsatt: Maten på Cuba var utmerket. Særlig er de flinke til å lage sjømat, for eksempel Languster (halen til en liten hummer) og kongereker. Jeg hadde også fått høre at god vin ikke var mulig å oppdrive, men heller ikke det stemte. Det var flust med gode viner å få kjøpt på restaurant, men hovedsaklig vin fra Syd-Amerika (chilensk vin var vanligst). Det eneste jeg har å utsette hva gjelder mat er cubanernes fullstendige inkompetanse til å lage frokost. Av en eller annen grunn våkner jeg meget tidligere når jeg er i varmere strøk enn jeg gjør i Norge, så det var ikke uvanlig at jeg spaserte gatelangs i Havana klokken 08:30 om morgenen. Jeg var naturlig nok sulten, men det å finne steder som serverte frokost var ikke lett. De stedene jeg fant serverte noe som best kan beskrives som en matrett laget av noen som har hørt om frokost; men som aldri har spist det selv. Kalde egg, slapp bacon, to skiver tørr ananas og en skive tørt brød (ikke toasted) var vanligvis det jeg fikk. Jeg spurte gjentatte ganger om jeg kunne få brødet som toast, men dette ble alltid møtt med forvirrede blikk og "no comprende".

Languster og en filet av fisk jeg ikke husker navnet på:

Habana-Languster

Jeg var forberedt på at den cubanske befolkningen er fattig, så jeg regnet med at mange ville forsøke å lure fra meg penger, intimidere meg, selge meg dritt og generelt være innpåslitne. Ja, i Havana er det svært mange gateselgere og som en tydeligvis vestlig person (ikke nødvendigvis bare fordi man er hvit, ca 30 % av cubas befolkning er hvite) blir man oppsøkt av disse kontinuerlig når man vandrer gatelangs. Dette er irriterende, men fullstendig forståelig når man vet hvor fattige folk faktisk er. I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere denne konstante pågangen av innpåslitne selgere, så jeg ble irritert. Men jeg var heldig å bli litt kjent med en lokal fyr og han fortalte meg at det er viktig å ytre frasen: "Por favor, no moleste" (vær så snill, ikke plag meg). Men det var viktig å ikke utelate "por favor", hvis ikke kunne selgeren bli aggressiv. Høflighet blir satt pris på på Cuba, noe jeg merket godt når jeg la vekt på å være høflig og smile. Servicen blir umiddelbart bedre, gateselgerne lar deg være i fred og særlig på hotellet får man den hjelpen man trenger. I Norge spiller det som kjent ingen rolle hvordan man opptrer, man blir behandlet som dritt uansett. Slik det er ikke på Cuba. Et tips jeg fikk allerede den første dagen gjaldt den verdensberømte sigarfabrikken Partagas: Det er ikke mulig å få en guidet tur etter klokken 09:00 om morgenen, da er fabrikken stengt for turister. Partagas opererer nøyaktig likt i dag som de gjorde for 50 år siden. Alt er håndlaget, fra sorteringen av tobakkbladene til stablingen av sigarene i esker. Sigarmerket "Monte Cristo" lages her. De av dere som leser dette og som kjenner meg vet at jeg ikke røker. Men det å være i Havana uten å røke en ekte Monte Cristo sigar er som å banne i kirken. Jeg røkte et par sigarer mens jeg var på Cuba, og de smakte faktisk godt. Masse smak av sjokolade, lakris og lukten av en Partagas sigar er unik.

Meg i vestibylen til Partagas fabrikken (det var forbudt å ta bilder inne på produksjonsområdet):

Habana- Che and Thomas

Monte Cristo sigar:

Montecristo cigar

2. Hemingway

En annen av grunnene til at jeg ville besøke Cuba var Ernest Hemigways sterke tilknytning til landet. Han bodde der i mange år, var kompis med Fidel Castro og eide et flott hus rett utenfor Havana. Huset tilhører i dag staten og fungerer som museum. Alt er bevart akkurat slik det var den dagen Hemingway forlot huset for siste gang (han skjøt seg selv med en hagle da han kom hjem til USA, så han returnerte aldri) og dette var selvfølgelig noe jeg måtte få med meg. Jeg beundrer Hemingway, både for livet han levde og for hans forfatterskap. "Den gamle mannen og havet" er en av de beste historiene jeg vet om og måten han skriver på er det mange som har forsøkt å etterligne; men ingen som har klart å mestre. De første to dagene jeg var i Havana slet jeg med å finne en guide som kunne engelsk. Mange drosjesjåfører kan nok engelsk til å si "Hello my friend, where do you need to go?", men når man setter seg inn i drosjen og forsøker å få noe mer ut av ham viser det seg raskt at engelskkunnskapene er svært mangelfulle. Jeg var derfor svært glad når jeg møtte en fyr ved navn Nelson som hadde vært engelsklærer på universitetet. Han var turistguide og brukte en nydelig 1956 modell rød Buick Roadmaster til å kjøre turister rundt i Havana. Jeg endte opp med å leie hans tjenester i fire timer, hvorav to gikk med til en utmerket guidet tur rundt Hemingways hus.

Meg og Roadmasteren:

Buick Roadmaster 1956 and Thomas

Båten til Hemingway, Pilar (her er en artikkel om Pilar, hvis du er interessert: http://www.yachtingmagazine.com/cruising-chartering/yachting-life/saving-pilar-and-hemingway):

Hemingway's yacht Pilar

Meg oppi badebassenget til Hemingway:

Hemingway's pool and Thomas

Hemingway var veldig opptatt av sin egen helse, særlig mot slutten av livet. Han noterte ned sin egen vekt når han gikk på do (han hadde en badevekt ved siden av toilettet) og han målte hvor høy han var på veggen utenfor stuen. Dette første bildet viser meg stående foran høydemarkeringen hans (jeg er like høy som han var!) og det andre bildet viser Hemingways noteringer om sin egen vekt på baderomsveggen:

Hemingway and me

Hemingway's writing on the wall

Hemingway var svært glad i alkohol og tomflaskene han etterlot seg står fremdeles i stuen:

Hemingway's booze

Hemingway skrev mange av bøkene sine på Cuba og han skrev dem oppreist p.g.a. en skade han pådro seg i 1. verdenskrig. Dette er skrivemaskinen han benyttet:

Hemingway's typewriter

Til slutt angående Hemingway: Jeg måtte jo besøke hans yndlingsbar, La Bodeguita del Medio. Her fikk han servert den beste Mojitoen han visste om og her er meg drikkende en mojito ved baren i La Bodeguita del Medio:

Habana-Bodeguita del Medio bar

La Bodeguita del Medio restaurant

3. Kort om revolusjonen.

Man kan ikke besøke Cuba uten å få med seg historien om den cubanske revolusjon 1953-1959. Fidel Castro og hans 26. juli bevegelse (Movimiento 26 de Julio; M-26-7), hvorav Camilo Cienfuegos og Ernesto "Che" Guevara var sentrale skikkelser, seiret som kjent over diktatoren Fulgencio Batista og etablerte den revolusjonære regjeringen som Fidel Castro ledet helt frem til april 2011. I Havana finner man revolusjonsmuseet, som består av det gamle presidentpalasset til Batista. Jeg var litt skuffet over museet ettersom det ikke var så meget med autentiske ting å finne der, mest fotografier og propagandatekst. Men noe bra var det jo, her er en liten videosnutt (jeg sier i videoen at det var Fidel & Co som angrep palasset, men det er feil. Det var en gruppe revolusjonære studenter som står bak kulehullene jeg filmer):



Dette er det gamle presidentkontoret til Batista. Det var her Ernesto "Che" Guevara ble sverget inn som cubansk statsborger etter at de hadde styrtet regimet til Batista (Guevara var som kjent opprinnelig argentinsk statsborger):

Habana- President's office

Den siste natten jeg tilbragte i Havana besøkte jeg den verdenskjente nattklubben Tropicana. Denne nattklubben var kanskje det fremste symbolet på dekadensen som herjet når den amerikanske mafiaen styrte mesteparten av Havana fra slutten av tredvetallet til begynnelsen på revolusjonen. I dag er klubben en typisk turistfelle, noe jeg var forberedt på. Men jeg var ikke forberedet på prisnivået. Frem til mitt besøk til Tropicana hadde jeg vært på mange restauranter til frokost, lunsj og middag; men aldri opplevd at regningen oversteg 25 dollar. På Cuba har de to valutaer; Pesos convertibles og ordinære pesos. Turister får bare bruke Pesos convertibles og 1 CUC følger (iht. planøkonomien på Cuba) kursen til US Dollar. Det var på den måten ganske enkelt å beregne hva ting kostet. Når jeg ankom til Tropicana måtte jeg først betale adagangsbillett. Dette var 80 dollar. Deretter fikk jeg et eget bord og jeg bestilte mat og en whisky med is. Drinkene kostet 5 dollar per stykk. Maten kostet 50 dollar. Det jeg ikke visste var at det inkludert i adgangsbilletten var en halvflaske rom og ett glass champagne. Jeg klarte derfor å bli god og full nok til å sette pris på danseshowet som varte i nærmere 2 1/2 time.

Tropicana:

Tropicana 1939-2011

Tropicana dancer

4. Varadero

Fyllesyk og jævlig etter natten som startet på Tropicana og sluttet på en bar utenfor hotellet mitt reiste jeg til busstasjonen for å ta bussen til mitt hotell på Varadero; Cubas mest besøkte turistområde. Varadero er en smal halvøy som har en nydelig og lang strand ut mot atlanterhavet. Langs stranden er det mange hoteller og restauranter, og det er vel det. Det er ikke noen historiske steder der, men hvis man er ute etter å slappe av i tropiske omgivelser, ja da har man kommet til rett plass. Jeg var rimelig utkjørt etter tre harde fyllenetter i Havana, så jeg så frem til å slappe av på stranden. Mitt hotell, Hotell Puntarena, var all- inclusive så jeg slapp høye kostnader for barbesøk. Rommet mitt var helt fantastisk med en utsikt som rett og slett tok pusten fra meg når jeg åpnet døren for første gang. Maten på hotellet var ikke spesielt god (typisk for all- inclusive steder), så lille julaften endte jeg opp på en svært god restaurant i den lille landsbyen (Varadero) som stedet tar sitt navn fra. Når jeg kom tilbake til hotellet kom jeg i prat med noen kanadiere som var svært hyggelige. Vi drakk oss dritings og det siste jeg husker er at jeg dansker med en jente jeg ikke husker ansiktet til på nattklubben til hotellet. Dagen etter, altså julaften, badet jeg med delfiner. Det var, som det heter på nynorsk; all it's cracked up to be.

Hotell Puntarena:

Varadero- hotel Puntarena

Kokosnøttpalme:

Varadero- coconut palmtree

På vei til stranden:

Varadero- path to beach

Utsikt fra hotellrommet:

Varadero- view from room

Delfinkos:

Delfinkos

Delfinkyss

Kort oppsummert: Cuba anbefales!