torsdag 12. januar 2012

Popkulturell oppsummering av 2011

Mitt forrige innlegg tok for seg nyhetene og verdens gang i 2011, men for ikke å ha innlegg på størrelse med Tolstojs Krig og fred ønsket jeg å ha et eget innlegg som tok for seg film og musikk i året som har gått. Film og musikk definerer livet mitt i stor grad og uten disse to tingene er det bare å gå ut i skogen med et tykt rep.

Film: 

Filmåret 2011 var ok, men ikke noe å onanere over samtidig som man spyr opp litervis av champagne og sigarrester. Særlig har Hollywood mistet meget av sin evne til å tenke nytt ettersom 2011 var året da flest oppfølgere ble lansert i forhold til noe annet år i historien. Sammenlignet med toppåret 2007 (There will be blood og No country for old men) kan 2011 ikke gjøre annet enn å kastrere seg selv i skam. Men noen höjdare så vi da (men man må til hjemmemarkedet for å få en liste på 5 titler) og for deg, kjære leser, har jeg oppsummert dem nedenfor i en hendig liten liste.

5. Pushwagner: Denne dokumentaren er i seg selv ikke fantastisk, men temaet er så interessant at det for meg genererte en helt ny lidenskap for den sprø og herlige kunsten til Hariton Pushwagner. Det alene er verdt en plass på min svært prestisjetunge liste.
4.  Horrible bosses: Jeg har alltid synes det er trist at topplister sjelden eller aldri inneholder komedier. Denne filmen har en rollesammensetning fullspekket med dyktige skuespillere, for eksempel Kevin Spacey, Jennifer Aniston (fremdeles sinnsykt hått og jævlig morsom), Michael Day (fra It's always sunny in Philadelphia) og Colin Farrell, en kul historie og ikke noe klissete kjærlighetsdramatikk.
3. Drive: Denne filmen så jeg ganske nylig og Ryan Gosling gir en fremragende rolletolkning av den tankefulle og melankolske stuntmannen som også er sjåfør for kriminelle tjuvradder. Hvis jeg skal utsette noe med filmen blir det som vanlig at filmskaperne på død og liv vil ha kvinner inn i kinosalen og tror at den eneste måten å få til dét på er ved å inkorporere en kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistorien i Drive er platt, forutsigbar og fullstendig malplassert i en film som utmerket hadde stått på egne ben som noe så sjeldent som en melankolsk actionfilm.
2. Melancholia: Lars von Trier gjør det igjen og lager et filmatisk mesterverk som samtidig er en apokalyptisk fremtidsvisjon og samfunnskritikk. For min egen del blir von Trier noen ganger så fullstendig surrealistisk at det ødelegger litt for filmopplevelsen. Det er en scene i filmen hvor protagonisten i ti minutter vandrer, iført brudekjole, i en have med masse hvit tang hengende rundt benene sine. Er det helt sikkert en fantastisk, genial og modernistisk illustrasjon på et eller annet signifikant? Ja. Bryr jeg meg? Nei.
1. Oslo 31. august: Denne filmen er det nærmeste en perfekt film, laget i Norge, jeg har sett. Jeg mistenker at man helst bør være i aldersgruppen 25-35 for å virkelig sette pris på den og det skyldes at det i stor grad er en generasjonsbeskrivelse av de av oss født mellom 1976 og 1986. Jeg skal ikke bruke opp meget med plass her for å gi en fullstendig anmeldelse av filmen, for det ville ikke være å gi filmen dens rettmessige anerkjennelse, men kort fortalt er dette en sommerfilm som tar seg tid til å dvele ved livets bestanddeler. Og dét gjør den uten å bli pretensiøs.

Photobucket

Musikk: 

Musikkåret 2011 var begredelig, men det er ikke noe nytt ettersom de siste 5 årene stort sett har bydd på ultrapretensiøs og lavmælt singer/songwriter pop, elendig hip-hop og RnB (all RnB er elendig), forglemmelig elektronisk musikk og emo- rock. Det er heldigvis noen få lysglimt, men man må lete veldig for å finne dem ettersom media har sluttet å spille god musikk. På radio får man enten 80- talls schlägere eller møkkamusikken nevnt ovenfor og på MTV får man realityshows. Her er det jeg har klart å grave frem verdt å lytte til det siste året:

Honorary mention: Red Hot Chili Peppers- I'm With You. Det gjør godt å se at RHCP fortsatt klarer å lage litt magik trass i deres påstand om at dopbruket er slutt. The adventures of rain dance maggie er catchy, men alt for popete. De andre sangene jeg har hørt (Monarchy of Roses, I'm with You og Did I Let You Know) virker tilgjort og er ikke bra nok til Red Hot Chili Peppers å være. Men selvfølgelig; meget bedre enn det meste annet der ute. 
5. Kanye West/Jay-Z- Watch the Throne. Jeg liker vanligvis ikke rap, men Watch the Throne er et album som man ikke kan si annet enn at rocker. Kanye West lager faktisk noenlunde god musikk og sammen med veteranen Jay-Z blir det faktisk veldig god musikk. Verdt pengene.
4. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta vol. I & II. Jeg er blodfan av Kaizers og deres to album er naturligvis blant årets beste norske utgivelser. Men selv om de rangerer høyt blant årets utgivelser så er dette dobbeltalbumet Kaizers svakeste verk hvis man ser vekk fra makkverket Maskineri.
2. Tom Waits- Bad as Me. Tom Waits på sitt beste. En stemme som rustne spiker i et rustent metallrør fylt av god, gammel skotsk whisky kombinert med vilt fete tekster og jævlig kul drikkemusikk gjør albumet til årets nest beste.
1. Lou Reed & Metallica- Lulu. Dette albumet kom ut i 2011, men jeg kjøpte det i dag. Fy faen så fett det er. Jeg har allerede diskutert albumet med en del folk og det ser ut til at dette er et album man elsker eller hater. Lou Reed snakke-synger sine egne forskrudde dikt mens Metallica herjer i bakgrunnen slik bare Metallica kan. Resultatet? Årets beste album. Her er et utdrag fra låten Brandenburg Gate:

I would cut my legs and tits off
When I think of Boris Karloff and Kinsky
In the dark of the moon

It made me dream of Nosferatu
Trapped on the Isle of Doctor Moreau
Oh wouldn't it be lovely

Lyrikken til dette albumet er det beste jeg har lest (og hørt). Sett opp mot dritten alle popmusikere lirer av seg gjør det godt å se at noen faktisk gir en liten faen i å faktisk si noe i tillegg til å rocke fletta av tenåringsgroupiene.

Photobucket