torsdag 30. september 2010

De har funnet en planet i den levedyktige sonen

De har funnet den. Planeten utenfor vårt solsystem som kan opprettholde liv. Som forskerne i videoen (se lenke nedenfor) sier; "it's right smack bam in the middle of the habitable zone".

Som en gammel astronomi-nerd synes jeg dette er helt vilt fantastisk kult. Planeten heter foreløpig Gliese 581 g, men har fått det uoffisielle navnet Zarmina. Planeten går i bane rundt sin stjerne på samme måte som månen går i bane rundt jorden. Dette betyr at den ene siden av planeten alltid ligger i solskinn, mens den andre siden (the dark side) ligger i konstant mørke. Gjennomsnittstemperaturen er beregnet til å være mellom minus 31 og minus 12 grader Celsius; men da er den mørke sidens temperatur tatt med. Solsiden vil naturligvis ha en høyere gjennomsnittstemperatur. Ifølge forskerne er den mest komfortable, og svært stabile, levelige sonen rundt grensen mellom lys og mørke. Der vil det alltid være "soloppgang" (eller solnedgang, hvis du er en pessimist) og temperaturen vil være svært levelig.

Her er videoen som forklarer det meste om denne fantastiske nyheten:

http://video.ap.org/?t=By%20Section/Sci-Tech&p=&f=ILMOL&g=0929dv_habitable_planet

New Earths

tirsdag 28. september 2010

En hektisk uke

Mandag: Stå opp klokken syv for deretter å kjøre en time til Losby Gods (www.losbygods.no) for å ha "Ledergruppeutviklingseminar" med de andre mellomlederne og avdelingsdirektøren der jeg jobber. Dagen går med til å a) sjekke inn på hotellrommet og b) ha et ordinært driftsmøte som vi fint kunne hatt på kontoret. Jeg får tilslag på mitt bud (1 550 000kr) på ny leilighet (51kvm), og fastsetter overtagelsesdato til 1. desember. Etter at den ordinære arbeidsdagen er over får vi en halv time på å dusje og skifte til pent tøy før vi møter til vorspiel hos avdelingsdirektøren (60 år gammel dame) med påfølgende fire retters middag. Med andre ord: Mandag var en god dag.

Tirsdag (i dag): Møtes til ledergruppeutviklingseminar klokken halv ni og tilbringer fire timer med å ha møte om hvordan vi skal ha møter (ja, dette er helt sant) fremover. Vi blir enige, tror vi, og går deretter og spiser lunsj. Etter en times lunsj (nam!) er det tid for mer møtevirksomhet og da finner kursleder ut av vi ikke var enige likevel. Vi tilbringer derfor en time til med å ha møte om hvordan vi skal avholde møter i fremtiden. Etter dette tilbringer vi en time med å prate om noe jeg helt seriøst ikke husker hva var, fordi det var så usannsynlig kjedelig og unødvendig. Deretter tilbringer vi den siste timen med å gjennomføre en svært overflatisk personlighetstest for å slå fast at de fleste av oss i ledergruppen er enten "håndtverkere" (blant annet undertegnede), "produsenter", "idéskapere", "venner" eller "administratorer". Gjennomgangstema er at med unntak av "venner" ser alle på andre menneskers følelser som mindre viktige for driften av en organisasjon. Etter en oppsummering der alle enige om at ingen er særlig fornøyd drar vi hjem. Jeg må støvsuge og rydde leiligheten, samt lage kyllingmiddag fordi min mor kommer på besøk klokken 19:00.

Onsdag: Jobbe som en gal (fravær fra kontoret i to dager gir tre dagers arbeid den dagen man kommer tilbake) hele dagen, holde kurs i politisk ideologi klokken 18:00 til 20:30, kjøre til Porsgrunn (4 timers kjøretur), besvime på hotellet.

Torsdag: Holde meningsløst kurs i noe som heter Datavarehus for seks stykker, hvorav fem av dem ikke har de nødvendige datatilganger for å bruke Datavarehus, i Porsgrunn. Kjøre hjem til Asker (fire timer).

Fredag: Drikke meg veldig, veldig, veldig full. Alternativt sove i 30 timer.

drunk businessman.

fredag 24. september 2010

1.215 grunner til å være forbannet

I USA har de i natt henrettet en kvinne med en IQ på 70 for å ha bestilt drapet på sin ektemann og stebarn. Mennene som faktisk utførte drapene fikk ikke dødsstraff, men livstid. Det er ingen i USA som kan forklare hvorfor kvinnen fortjente å bli myrdet, mens mennene slapp. Siden dødsstraff ble gjeninnført i USA i 1976 har 1 215 mennesker blitt myrdet av den amerikanske Stat. Når Staten dreper er det folket som dreper. Det amerikanske folket er derfor massemordere hele gjengen, og jeg tror ikke alle amerikanere er komfortable med dette.

Det er aldri mulig å være 100 % sikker på at noen er skyldig, og jeg mener oppriktig at ett uskyldig menneske myrdet kan aldri unnskyldes med 10 000 skyldige. Men la oss si at alle som ble myrdet av USA (og andre som praktiserer dødsstraff) var skyldige; hvorfor skal de myrdes? Hva løser det? Dødsstraff er ingen straff, man lærer ikke akkurat en lekse når man dør. Rettferdighet blir ofte nevnt som argument, javel, men er Bibelens "øye for øye, tann for tann" egentlig rettferdighet? Nei, selvfølgelig ikke. Det er bronsealder-retorikk som ikke hører hjemme i en moderne rettsstat. Hvis man begår en alvorlig forbrytelse mot samfunnet, noe mord i aller høyeste grad er, så skal man straffes for å respektere folkets rettfølelse. Man skal også prøve å etterstrebe en allmennprevantiv virkning slik at straffen virker avskrekkende på borgerne (slik at folk tenker seg godt om før de myrder noen). Man skal også prøve å rehabilitere morderen, slik at han eller hun lærer å oppføre seg og kanskje får seg en utdannelse og litt folkeskikk. Til slutt må personen fjernes fra samfunnet i lang tid slik at vi ikke har mordere vandrende rundt i gatene. Alt dette oppnår vi med livstidsstraffer, hvor livsstid enten er 21 år (12 mnd) eller forvaring livet ut hvis personen ikke viser bedring.

Norge har dette systemet (bortsett fra at 21 år her som oftest kun er 16 år pga at et fengselsår er 9 mnd) og vi har blant de laveste mordratene i verden. USA har en av verdens høyeste mordrater.

Jeg synes dette sier det meste om hvorfor dødsstraff er en forferdelig, grusom og menneskefiendtlig idé.

lethal injection room 04

lørdag 18. september 2010

Diett

Ja, dette blir ikke akkurat dyptpløyende politisk analyse, men jeg synes mat er rimelig viktig. Tross alt er det mat som holder oss alle i live, og det er mat som dreper oss (som for eksempel meg) som spiser for meget eller spiser feil. Jeg aner ikke nøyaktig om jeg spiser feil, og nei; jeg skal ikke fortelle folk hva de bør spise.

Men, blogging er jo litt som en dagbok; og i motivasjonens navn så tenkte jeg å annonsere en utfordring til meg selv: Thomas sin diett fra mandag til fredag, proteiner galore.

Mandag: Tunfisk med tomatpuré, kyllingvinger, ananas, salat med tunfisk og cottage cheese på jobben.
Tirsdag: Laks med hvitløk, to bokser leverpostei, tunfisk med hvitløksolje og salat med cottage cheese på jobben.
Onsdag: Oksekjøtt med hvitløk, to bokser med makrell i tomat (ja, jeg vet det er sukker i dem), tunfisk med Tabasco og salat med cottage cheese på jobben.
Torsdag: Ytrefilet av svin med Tabasco og hvitløk, to bokser leverpostei, tunfisk med Tabasco og salat med cottage cheese på jobben.
Fredag: Renskåret kyllingfilet med tomatpuré og hvitløk, to bokser med markell i tomat, ananas, grillede kyllingvinger og cottage cheese med salat på jobben.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg tror at det hadde vært bra.

pig meat on the back of a truck in chinatown - dscf0322

fredag 17. september 2010

Musikk! Metall! Kvelertak!

Det er ikke ofte jeg opplever å "oppdage" ny musikk som faktisk ikke får meg til å ønske dypt og inderlig at tredje verdenskrig helst bør initieres sporenstreks. Men noen ganger er man heldig, og denne gangen kan jeg takke den eneste norske radiokanalen det (i alle fall innimellom) går an å høre på; P3. De siste par ukene har de spilt en helt vilt kul låt, "Mjød", men det er først denne uken jeg tok turen innom Platekompaniet og kjøpte det eneste albumet (helt nytt) til den norske gruppen Kvelertak. Debutalbumet heter "Kvelertak" og er stapp full av den ene kongelåten etter den andre. Sjangermessig er Kvelertak godt plassert i metall-genren, men hva slags metall er vanskelig å si. Viking-metall? Speed-metall? Trash-speed-viking-metall? Det er norsk, det er beinhardt, det er stramt som Botox-huden til Sarah Palin. Og vilt bra, naturligvis.

Låter å anbefale: Ulvetid, Mjød, Fossegrim, Sultans of Satan og Uttrydd Dei Svake.

Her er en YouTube video:

onsdag 15. september 2010

Prinsesse på prøve

Prinsesse Märtha Louise er i hardt vær om dagen. I Dagbladet kan vi i dag lese om hvordan hun desperat prøvde å vri seg unna sine egne uttalelser om at hun lett kan kontakte avdøde mennesker. Selvfølgelig var det media som hadde "vridd" på hennes uttalelser. Dette finner jeg underlig, særlig fordi alt media har gjort er å gjengi hva prinsessen har sagt ordrett. Det å angre på uttalelser er helt ok, men å skylde på andre for sin egen dumskap; det er faktisk utrolig frekt og arrogant.

I mitt forrige innlegg oppfordret jeg prinsessen til å frasi seg sin tittel og heller omtale seg som Märtha Louise Behn, alternativt som Märtha Louise Haraldsdatter. Dette må være rett og rimelig da hun tjener enorme summer på sin prinsessetittel og bruker denne skamløst i sin markedsføring av seg selv og kvakksalverskolen Astarte Education. Media stilte prinsessen det samme spørsmålet og fikk dette til svar:

- Det er det kongen som avgjør, og det forholder jeg meg til, sier hun. 

Her driver altså prinsesse Märtha Louise med direkte løgn. Enhver person kan frasi seg offisielle titler hvis man mener man ikke lengre er skikket til å inneha dem. Kongen kan abdisere, prinsessen kan frasi seg tittelen som prinsesse, osv. Er det én ting som er soleklart så er det at Kong Harald overhodet ikke er alene om å bestemme hvorvidt prinsesse Märtha Louise må slutte å kalle seg prinsesse.

Til slutt skulle jeg ønske noen i media stilte det betimelige spørsmål: Mottar prinsesse Märtha Louise gasje for å være prinsesse? For hvis hun gjør det, da er situasjonen svært alvorlig i stedet for bare latterlig.

Eventyrprinsessen Märtha Louise

søndag 12. september 2010

Engler og kongehus

Norges prinsesse Märtha Louise sa i et intervju til Stavanger Aftenblad følgende tidligere denne uken:

"- Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med de døde heller, på samme måte som med englene. Også den kontakten kan vi opprette når som helst, når vi ønsker det."

Det at prinsesse Märtha Louise tror at det flakser engler rundt omkring absolutt alle (jfr. boken "Møt din skytsengel") og at det er lett å ta kontakt med tipp- tippoldemødre og andre avdøde slektninger når det måtte passe seg; det er helt ok hadde det ikke vært for en liten detalj: Man omtaler dette kvinnemennesket med "prinsesse" foran navnet. Hadde denne konen til Ari Behn frasagt seg prinsessetittelen og kun uttalt seg som en privatperson som Märtha Louise Behn (eller Haraldsdatter hvis hun vil) så ville hverken jeg eller andre kritikere sagt noe som helst. Men problemet er at prinsessen blander sine roller og opptrer i det ene øyeblikket som Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Märtha Louise, og i neste øyeblikk som Engleskolen Astartes rektor Märtha Louise. Dette er svært uheldig.

Kongehuset, som en gang var et flott og samlende symbol for hele landet, er i dag blitt degenerert til babling om skytsengler, lysfontener, smisking med kultur- og næringsministre og et altfor tydelig overforbruk av kongepjoltere.

Det er på høy tid at Norge stakk fingeren i jorden og innså at kongehusenes tid er forbi, ga Harald Olavsson og hans kone en solid pensjon og etablerte Norge som republikk.

Som demagogen sier: Nok er nok.

Norway's Coat of Arms

lørdag 11. september 2010

Tur på byen

I går var månedens lønningspils med jobben. Det å feste med en krøplet høyrehånd er interessant, og jeg var heldigvis ikke den fulleste deltakeren. Den rollen tok som vanlig Tov Are med boblende entusiasme. Han krabbet rundt på gulvet cirka klokken ni, og kveldens  nest fulleste, 60 + år gamle Per, hadde ramlet ned hele utestedets inngangstrapp (en etasje) like før det.

Jeg endte opp med å diskutere politikk med den peneste damen på kontoret, og hennes kjæreste, og kort oppsummert var de veldig uenige med meg og mine synspunkter på ting.

Men stort sett var det svært hyggelig. I hvert fall for meg.

Beer

onsdag 8. september 2010

Kollektivtransport

Til daglig har jeg den tve- eggede glede av å benytte meg av det norske kollektivsystem. Nærmere bestemt buss, T- bane og tog. Hver morgen kjører jeg opp til min nærmeste togstasjon og venter der i umåtelig spenning på om toget er i rute eller ikke. Når det ikke er snø ute kan man beregne en punktlighet nærmere 60 %, hvis man derimot er uheldig og det plutselig er vinter (slik det har for vane å bli i Norge) kan man ikke regne med at toget er punktlig mer enn 10 % av avgangene. Og mens man står, for det er faktisk det man gjør, bruker man gjerne tiden til å fantasere om hvilke plager man skal utsette den arkitekten som syntes det var en god idé å investere hele stasjons-budsjettet på svinedyr marmor og eksklusivt utformede tak for. Flott perrong og flott tak over perrongen er sikkert vel og bra, men som passasjer bryr man seg faktisk ganske langt oppover ryggen hvor flott perrongen er så lenge det er avsatt akkurat 0,01 % midler til å plassere noen sittebenker på den hersens stasjonen. Hvis man er så heldig at man befinner seg på en togstasjon hvor det er plassert en sittebenk (det er aldri fler enn en), da er denne gjerne kunstferdig utformet på en slik måte at det er plass til akkurat 2,5 personer på den. Og de 2,5 personene kan se frem til langsom tortur da benkene gjerne er utformet på en slik måte at enhver kroppsdel i nærheten av baken blir mørnet godt opp innen toget omsider gjør sin entré.

Når man omsider kommer seg inn på toget, etter å ha presset seg igjennom massen av desperate pendlere, kan man se frem til et kappløp om å få sitteplass. Noen ganger forstår NSB at 90 % av pendlerne faktisk tar tog om morgenen, og ikke klokken ett om dagen, og setter derfor inn flere enn to vogner per togsett. Når dette skjer hender det faktisk at man finner en ledig plass å hvile sin ømme bakende på. Men dessverre virker det som om disse Norges Statsbaner finner en eller annen pervers glede i å pine de som prøver å redusere sitt bilbruk, og derfor settes det som oftest inn togsett med to vogner; gjerne fra tidlig 80- tall slik at gleden ved sitteplass (skulle man være umåtelig heldig å tilkjempe seg en) også blir forringet av et totalt fravær av komfort.

Jeg startet innlegget ved å vise til at det å ta tog er en tve- egget glede. Det er, som nevnt ovenfor, svært meget som gjør reise med kollektivt til et sant mareritt, men gleden ved å reise kollektivt finnes i å se ut på motorveien på vei inn til byen. Der sitter nemlig omtrent 400 000 personbiler presset sammen i et mareritt av en metallblekksprut, også kalt bilkø. Og fra personlig erfaring vet jeg at lidelsen disse stakkarene blir utsatt for (med hilsen fra Veidirektoratet) er minst like grufull som den vi pendlere lider oss igjennom mandag til fredag. År ut og år inn.

If the path ahead is strewn with banana peels, bring a monkey wrench

fredag 3. september 2010

En ny dag

Ja, så var vi her igjen. For tredje gang går jeg hardt ut og satser på å kunne etablere en levedyktig blogg, denne gang med Blogger.

Som de fleste forhåpentligvis vet er LiveJournal forferdelig: Forferdelig å bruke, forferdelig få brukere, forferdelig utforming og ikke minst forferdelig dyrt. Facebook er intet sted å skrive lengre innlegg, den siden (som det meste annet i vårt blaserte samfunn) satser knallhardt på det tabloide. Så hvor skal en skrive- syk ung herre etablere seg? Google er et fantastisk selskap. Fantastisk visjon, fantastiske produkter og ikke minst en verdierklæring som lyder "Don't be evil". Siden jeg også nå, siden forrige mandag faktisk, sverger til en Android telefon (en Sony Ericsson Xperia X10i for å være nøyaktig) gjør det sitt til at min lojalitet til Google (og da per assosiasjon Blogger) øker betraktelig.

De som kjenner meg vet at jeg er et politisk dyr, og man kan derfor regne med at denne bloggen vil inneholde en overvekt av politiske betraktninger. Jeg er også en iherdig riksmålsmann, og det norske sprog vil derfor få sitt virtuelle kakestykke. Utenom dette skal jeg forsøke i det lengste å krydre innholdet med dagsaktuelt nyhetsstoff fra den store verden, og mine egne kvitringer fra vår alles kjære Twitter oppdateres automatisk øverst på siden til alles (forhåpentligvis) forlystelse. For de av dere som er glad i fotografi har jeg tatt meg den uforskammede frihet i å skamløst promotere mine egne bilder fra den ellers utmerkede siden Flickr (se til høyre i blogg- vinduet).

Så med dette, for å sitere vår mumlende majestet, erklærer jeg herved bloggen for åpnet.  

Norwegian Coast