torsdag 23. desember 2010

Lille julaften er listetid

I morgen er det julaften og jeg kommer sannsynligvis ikke til å oppdatere denne bloggen på noen dager (ikke at det er noe nytt akkurat). I 2010 ble det ikke satt opp særlig mange virkelig bra filmer, hverken norske eller internasjonale. Jeg har selvfølgelig sett mange svært bra filmer i 2010, men disse ble gjerne lansert i 2009 eller tidligere. Men uansett, lister er noe alle synes er moro, så her er Thomas' topp 5 liste over beste filmer som var på kino i Norge 2010:

5: Crazy Heart (premiere 26. februar)

Crazy Heart, med Jeff Bridges i hovedrollen, er en herlig film. Den minner kanskje litt vel meget om Walk the Line, særlig fordi det handler om en musiker med alkoholproblemer som sliter med å få kvinnen i sitt liv. Likevel er den original nok til å stå godt på egne ben. Filmens protagonist er en falmet country (ikke western, nei) stjerne kalt Bad som for tiden bruker livet sitt til å reise rundt på små barer og spille gamle slagere med innleide musikere som band. Han drikker, han sover, han er gretten og lei. Filmen viser mange av konsertene Bad holder rundt omkring i midtvesten, og de er enormt bra. Jeff Bridges er, på samme måte som Joaquin Pheonix en svært talentfull sanger og det gir filmen merverdi. Selve plottet er, selv om det som sagt bærer preg av litt gjenbruk, godt og man får genuin sympati for sangeren Bad og hans livssituasjon. Filmen har også en svært god og realistisk slutt, og det er alltid et stort pluss for meg når regissører velger å ikke avslutte med den klassiske "Hollywood- ending" de så altfor ofte gjør.

4: Inception (premiere 23. juli)

Inception er uten tvil 2010s mest hypede film. Dette er filmen som skulle revolusjonere måten å tenke historiefortelling på, og det var ikke måte på hvor komplekst og grenseløst filosofisk plottet og dramaet skulle bli. Skuespillerprestasjonene var visstnok grenseløst geniale, regi var feilfri osv. Jeg så filmen rett etter premieren, og kan ikke ærlig si at den svarte til det jeg ble lovet av et tilnærmet samlet kritikerkor. Men filmen er god, for all del. Jeg valgte raskt å ikke legge for meget vekt på den mengde med kvasifilosofisk vås som vi i publikum ble servert på rekke og rad. Hvis man kan ørlite grann om filosofisk teori blir det tullet man får servert i Inception raskt bare en kilde til irritasjon. Det som jeg i stedet valgte å fokusere på, og som gjorde at filmen havner på min topp 5 liste, er regien og det selve filmingen. Regien, altså handlingen og hvordan dette er gjennomført filmatisk, er knallsterk. Filmen er ganske lang, men man føler aldri at det blir langdrygt og man interesserer seg genuint for hva som skal skje i neste scene. Selve filmen er nærmest for et kunstverk å regne visuelt sett, særlig er scenen "dypest i underbevisstheten" (eller "på det dypeste drømmeplanet" eller hva de nå bablet om) ganske spektakulær. Jeg synes filmen raskt kunne blitt et lite mesterverk hvis regissøren i stedet for å fokusere så sterkt på det kvasifilosofiske heller la mer vekt på hvordan "inception" teknikken fungerte. Hvordan, helt konkret, bygde de labyrinter i folks underbevissthet? I filmen får vi se en slange koblet til en arm og vage referanser til arkitektur og kreativitet. Men dette er ikke noe man kan sette tennene i, og hadde de gjort litt mer ut av disse aspektene ved filmen hadde den havnet lengre opp på min liste.
3: Kick- Ass (premiere i Norge 9. april)

Den beste superheltfilmen noensinne heter ikke Batman Begins eller The Dark Knight, nei. Den beste superheltfilmen noensinne heter Kick-Ass og den er rimelig kick-ass. Alle, og da mener jeg alle, karakterene i filmen er sinnsykt engasjerende, morsomme og svært godt spilt. Nicolas Cave gjør en formidabel innsats som Big Daddy og hans datter Hit-Girl (Chloe Moretz) er den kuleste kvinnelige karakteren jeg noengang har sett i en film. Chloe Moretz var bare 12 år når filmen ble laget, men likevel spiller hun skjorta av filmens minst interessante karakter nemlig Kick-Ass selv. Misforstå meg rett, Kick-Ass karakteren er bra og interessant, men jeg klarer aldri helt å få noe særlig sympati for skuespillere med "perfekt" kropp som man har gitt briller; og så skal man liksom tro at de er klassens mobbeoffer. Aaron Johnson har six- pack, blondt hår og har et generelt "chiseled" utseende. Man kan gi ham verdens styggeste briller, men han ser likevel ut som en modell fra GQ. Hvorfor har Hollywodd så fobi mot å plassere mennesker med mer normalt utseende i ledende roller? Vi vet jo at det ikke gjør filmen dårligere, og gjør heller ikke nødvendigvis noe med salgstallene. Bare se på samtlige av Cohen brødrenes filmer; der er skuespillerne nesten alltid "awkward- looking", feite, skallete eller lignende. I No Country for Old Men hadde sjefsskurken en hårsveis fra helvete og en nese så stor som Niagara- fossen; likevel solgte filmen som hakket møkk og fikk Oscar.

2: Valhalla Rising (premiere i Norge 19. mars)

Dette er en film som knapt var å se på kino før den ble tatt av plakaten. Mads Mikkelsen, kanskje mest kjent fra filmen Casino Royale (nest siste James Bond filmen) spiller her en stum slåsskjempe med ett øye. Karakteren kalles bare for One-eye (enøye) og er uovervinnelig i holmgang/tvekamp. Filmen har et sakte tempo og dveler ofte ved den nydelige naturen på Grønland (der filmen finner sted), og regissøren har tydeligvis tatt meget lærdom fra Sergio Leone og det er mange scener hvor kameraet har ekstremt nærbilde av karakterenes ansikter, og dette er gjort svært bra. Hvis man skal utsette noe så er det mangelen på historie. Det er tydelig at regissøren har forsøkt å lage en Arthaus film hvor det symbolske og det visuelle skal være det sentrale, men jeg hadde likevel satt pris på litt mer detaljer. Slik filmen er blitt så er det vanskelig å få noe særlig sympati med noen av karakterene, selv om man naturligvis heier på den enøyde trellen på sin vei mot undergangen. For eksempel er det en del drømmesekvenser i filmen som jeg mener ikke passer inn i filmens ellers høyst spartanske og nøysomme uttrykk, og siden heller ikke disse er forklart på noen som helst måte mister filmen litt av sin verdi og når derfor ikke helt opp.

1: Up in the Air (premiere i Norge 15. januar)
Årets film for meg, selv om den hadde premiere i USA i 2009, er og blir Up in the Air. Dette skyldes i stor grad det faktum at jeg selv jobbet som reisende handelsmann (selger) i nærmere tre år og finner derfor stor glede i å se hvordan Hollywood portretterer livet til en ensom handelsreisende. George Clooney er nærmest perfekt i rollen som Ryan Bingham; mannen som har reist så meget med det samme flyselskapet at han får navnet sitt på et av flyene deres. Filmen foregår stort sett enten på bar, på en eller annen flyplass, på kontoret eller på fest. Det er svært lite landskapsfilming og svært meget med dialog. Dette er noe av det vanskeligste en kan gjøre. Det å se på mennesker snakke sammen blir kjedelig veldig raskt, men jeg kjedet meg ikke ett sekund under hele filmen. Det at filmen overrasker nesten hele tiden, at den overhodet ikke følger et klisjéfyllt handlingsforløp (særlig slutten er god) og at skuespillerprestasjonene er så gjennomført solide gjør at denne filmen når helt opp.



Hva er din topp 5 liste for 2010?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar