Ari Behn

Jeg har lenge hatt et ambivalent forhold til en av Norges få superkjendiser; Ari Behn. Superkjendis fordi han er ukebladmateriale ikke bare i Norge; men også i Europa (særlig Tyskland og Spania). Han er kjent fordi han er gift med datteren til HM Harald Rex; Märtha Louise, men opprinnelig gjorde han sitt inntog i det offentlige rom som frontfigur for "den nye vinen" på nittitallet. Han fikk gode kritikker for sin debutroman "Trist som faen", men etter at han ble gift har hans forfatterskap ikke akkurat blomstret. Selv syntes jeg oppfølgerromanen hans, Bakgård, var en fabelaktig hyllest til beat-generasjonens store helter (Burroughs, Bowles, Keruac, m.f.), men hans tredje bok, "Entusiasme og raseri", var stusselige saker. Boken han skrev sammen med konen sin, "Fra hjerte til hjerte", kan ikke regnes som annet enn et verk laget i tung kjærlighetsrus og bør forbigås i stillhet. Hans siste bok, "Vivian Seving, etc.", har jeg ikke lest og ønsker derfor heller ikke kommentere.

Så hvorfor skriver jeg "ambivalent"? Fordi jeg ikke liker alle bøkene hans? Nei, jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg liker Ari Behn (som en offentlige person, naturligvis, jeg kjenner jo ikke fyren og kan derfor ikke uttale meg om hans personlighet) eller ikke fordi han i det ene øyeblikket gjør ting som er så hårreisende forferdelige; mens han i det neste skaper stor underholdning og fremstår som et forbilde for alle som liker det burleske.

1999: Ari Behn skriver Trist som faen, en fantastisk novellesamling som selv i dag fremstår som dagsaktuell og banebrytende. Rett etter at han har gitt ut romanen til strålende kritikker tatoverer han VGs terningkast 6 på skulderen og dagspressen skriver om utkastelse fra Theatercafeen og andre spektakulære Jægerske opptredener. Disse tingene gjør at jeg, på den tiden bare 18-19 år, blir en stor fan av fyren. Jeg har alltid elsket bohemene som levde i Christiania på slutten av 1800- tallet og for meg fremstod Ari som den moderne Hans Jæger.

Men så: Våren 2002 reiser Ari Behn og Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Märtha Louise av Norge på en "pilgrimsferd" til Trondhjem som forberedelse til deres påfølgende bryllup. Underveis skriver de en bok sammen og annonserer for verden at de føler seg som "Guds budbringere". Under bryllupsmiddagen holder han en bryllupstale som er så full av blødmer og pinligheter at ingen som så på kunne gjøre annet enn synes synd på prinsessen som tappert forsøkte å fremstå som rørt. Borte var den unge og lovende skandinaviske bohem og i stedet ble vi presentert for en dust som nærmest desperat forsøkte å fremstå som svigermors drøm. Den ene idiotiske uttalelsen fulgte den andre og en av min ungdoms store forbilder var blitt sønderskutt.

I to år forkaster jeg Ari, jeg forkynner for mine venner min avsky og er faktisk lettere deprimert over hele fadesen. I mellomtiden oppdager jeg Charles Bukowski og nesten samtidig gir Ari Behn ut boken "Bakgård". Ambivalensen er et faktum siden nevnte bok er fremragende. Ikke et mesterverk, men bevis på at Ari er en dyktig og kompetent forfatter. Hans uttalelser blir mindre flåsete, men han fremstår dessverre mer som en besteborgerlig Knut Faldbakken enn den moderne Jens Bjørneboe jeg i så lang tid har ventet på. Han får barn etter barn og fremstår sjelden i media med mindre det er som armpynt for sin stadig mer eksentriske prinsessekone. Ettersom fyren rett og slett ikke interesserer meg mer, hverken positivt eller negativt, kjøper jeg ikke hans siste bok "Vivian seving, etc." og har ikke herr Behn i tankene før jeg over noen utepils med gode kamerater blir anbefalt NRK- satsningen "Ari og Per". Ari Behn og hans bestevenn Per Heimly har visstnok laget en serie minidokumentarer sammen hvor de besøker rare og spennende mennesker fra forskjellige deler av verden. Heller tvilsom til et slikt prosjekt, Ari har en tendens til å overdramatisere og hans tidligere opptredener på skjermen har stort sett alltid vært pinlige, venter jeg noen dager før jeg i dag kjeder meg såpass at jeg besøker NRK.no og begynner å se på episodene av "Ari og Per" som er tilgjengelige der.

Det er nå to timer siden jeg begynte å se på første episode og jeg er sulten på mer. For en gangs skyld er gode gamle Ari tilbake. Borte er den selvopptatte og besteborgerlige sosialdemokraten og i stedet får vi servert en avmålt livsnyter som sammen med sin kompis besøker alle mulige fremragende mennesker. Fra aldrende transvestitter i Barcelona til villedede åndemanere i USA reiser denne (klarer ikke dy meg!) dynamiske duoen og hverken Ari eller Per tar førersetet. Begge fremstår som genuint interessert i menneskene de besøker og begge fremstår som interessante, tolerante og (ikke minst) genuint hyggelige personer.

Ari forsvarer fremdeles det grenseløse våset til konen sin, men man kan nesten ikke forvente annet siden de er gift. Men hans heller usympatiske personangrep på stakkarslige pensjonister som våger å offentlige kritisere ham og hans kone er nærmest utilgivelige, og de svært så offentlige feidene mellom ham og ulike konservative aktører som tidligere soussjef Carl-Erik Grimstad og riksmålsmann Finn- Erik Vinje fremstår som intet annet enn sutring. Men likevel klarer jeg ikke å avfeie fyren. For når vi ser på saken litt på avstand så må man jo spørre seg; hvem andre underholder så mange over så mange år? Og koster han den norske skattebetaler noe? Er han en belastning? Nei, Ari Behn mottar ikke gasje og lever av sitt yrke som forfatter og TV- personlighet; ved siden av det husholdningen han og Märtha deler mottar som følge av Märthas ulike virker (engleskole, opptredener, sponsorer, osv.) selvfølgelig. Han underholder millioner av nordmenn og fremstår i dag som en mer moden versjon av hans unge, burleske nittitalls-selv; men uten å føye seg for konformiteten.

Ambivalensen er der altså fremdeles, men jeg skal likevel kjøpe Vivian seving, etc. når jeg får anledning.