1. Det viktigste før alt annet er at jobben ikke er livet ditt. Jobben er en del av livet ditt, så det å gå på jobben som en zombie uten å engasjere deg er jævlig dumt; men det å la arbeidslivet ta opp all tiden og tankeaktiviteten din er like ille. Derfor burde det være stor takhøyde for å komme med innspill til ledelsen angående forslag til forbedringer, men lite toleranse for folk som syter over at jobben tar så meget av tiden deres. Hvis du ikke klarer å gjøre jobben din og samtidig ha et privatliv så er du ikke i stand til å gjøre jobben din.
2. Det mest irriterende som finnes, og det mest skadelige for arbeidsmiljøet, er kolleger som legger seg opp i hvordan jeg benytter arbeidstiden min. Det er selvfølgelig at sjefen min legger seg opp i det, men kolleger bør holde nesen sin vekk fra ting som ikke angår dem. Det er mange som kommer sent på jobb mange ganger i løpet av uken og det er mange som går tidlig. Jeg legger meg aldri opp i det og tenker ikke videre over saken. Men i et 8-16:00 samfunn som Norge så dannes det en forventning om at det har egenverdi å være på jobb nøyaktig fra 8 til 16; gjerne litt ekstra også. Antall timer på jobb likestilles med det å skape merverdi, noe som selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg mener at det ikke burde vært arbeidstid overhodet. Kontoret burde hatt døgnåpent og de ansatte selv skulle kunne velge når de gikk på jobb; så lenge jobben faktisk ble gjort. Noe av hovedgrunnen til at vi har fått et samfunn hvor arbeidslivet er så strengt regulert i antall arbeidstimer er fagforeningene. Fagforeningenes verste mareritt er et arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker ikke ble målt på hvor mange timer han/hun var "på jobb", men hva han/hun skapte av merverdi. I et slikt samfunn ville slabbedaskene som drakk kaffe og røket hele dagen og gjorde litt småplukk av arbeid på overtid fått fyken; og dessverre er det mange av fagforeningenes medlemmer som er slik. Videre ville et slikt samfunn skapt problemer for den gruppen av mennesker som driver mest med undertrykking (ja, undertrykking!) i dagens Norge; nemlig de såkalte A- menneskene. De som elsker å stå opp når det er mørkt, løpe 10 km, dusje, spise frokost og vaske huset for så å møte til arbeid klokken 07:30 hver dag; dette er menneskene som styrer Norges døgnrytme. Dette driver meg til vanvidd ettersom det er et faktum at kun om lag 20- 30 % av mennesker i Norge er A- mennesker. Resten er solide B- mennesker som liker å være oppe til lengre enn 22:00 om kvelden og som liker å sove til det blir lyst ute. Hvis samfunnet hadde lagt opp til valgfrihet og fleksibilitet i arbeidsmønsteret ville plutselig A- menneskene følt seg marginalisert fordi de ville blitt i massivt mindretall på arbeidsplassen (og alle ville visst hvem de var ettersom de alltid var på jobb før alle andre og gikk hjem før alle andre); mens B- menneskene hadde fått et liv de kunne levd uten å slite seg halvt ihjel. Til slutt angående dette punktet: Rushtrafikken ville vært historie fordi det ikke lengre hadde vært slik at alle begynte på jobb mellom 8 og 9 og dro hjem mellom 16 og 17. A- menneskene ville kanskje kjørt til jobb mellom 6 og 9, mens B- menneskene hadde kanskje hadde kjørt til jobb mellom 10 og 12. En svært miljøskadelig rushtrafikk som tidligere var samlet til to timer om morgenen og to timer om ettermiddagen ville, uten at myndighetene trengte å gjøre noe som helst, bli spredt jevnt utover 6 timer om morgenen og 6 timer om ettermiddag/kvelden. Ja, det ville blitt en viss opphopning rundt klokken 9:30 og klokken 17:00 men ingenting sammenlignet med dagens rushtidshelvete. Personlig hadde jeg gått (jeg kan gå til arbeid) til jobb klokken 11 og dratt hjem når jeg var ferdig med det jeg hadde av arbeidsoppgaver den dagen (jfr. det jeg skrev ovenfor).
3. Møter er noe jævlig dritt. I Norge er vi veldig konsensusdrevne, noe som er en kilde til stabilitet og trygghet; men også et helvete når det kommer til å få ting gjort. Hvis en sjef faktisk bestemmer noe uten å først innkalle til et møte for å diskutere saken blir han/hun møtt med et hylekor av misnøye. Dette medfører at det på dagens kontorarbeidsplass er slik at en ansatt må regne med å bruke om lag en tredjedel av tiden sin på å sitte i møter. Jeg har sittet i møter for å planlegge møter; ikke bare én gang, men mange (mange!) ganger. Norge har meget å lære av mer autoritære kulturer her, for eksempel Tyskland. I Tyskland forhører sjefen seg med sine ansatte mellomledere når han/hun føler hun trenger råd, men aldri ellers. Sjefen skal være sjef og dette med å leke demokrati i en bedrift fører bare til krangling, utsettelser, lite produktivitet og jævlig kjedelige møter.
4. I dag er det fryktelig på moten å ha "åpne landskap". Høres fint ut, ikke sant? Både "åpent" og "landskap" gir positive assosiasjoner og sjefer (som selvfølgelig har svære egne kontorer) tror at det automatisk gir enormt med økt produktivitet og kreativitet ved å tvinge alle ansatte til å dele ett digert kontor uten vegger. Ingen forskning kan vise til at det skaper noe som helst merverdi å gjøre dette, det eneste man kan si som er bra med store felleskontor (som jo er et meget mer treffende navn) er at det sparer bedriften litt i husleieutgifter da man kan presse sammen flere ansatte i de samme (eller mindre) lokalene. For de ansatte som blir tvunget til å sitte i store felleskontor er det et helvete. I Norge lever som kjent janteloven i beste velgående og de som skiller seg ut på det minste vis blir umiddelbart gjort oppmerksom på dette av de andre. Man kan ikke høre på radio da det garantert irriterer en av dine ørten naboer, så det ender gjerne med at det ikke er annen lyd i lokalet enn naboens telefonsamtaler og tasteklikk. Ja, alle har godt av å ha musikk man liker i bakgrunnen når man jobber og det kan man altså ikke når man jobber i store felleskontorer. Det er ikke bevist at man blir mer kreativ av å ha eget kontor, men det er innlysende at man lettere blir forstyrret i tankeprosessen når du har 30- 100 folk inne på samme kontor som deg. Et eget (lite) kontor gir stor merverdi for den enkelte ansatte og det koster bedriften mer i form av dårlig arbeidsmiljø å ikke sørge for dette for alle ansatte enn det gjør å la være. Og det er faen meg skummelt å lese om folk som i fullt alvor skal ha ansatte til å gå på tredemølle mens de jobber. Dette er A- mennesker som tror at alle har et brennende behov for å trene 24 timer om dagen eller så er det ren, skjær sadisme. Og da jeg leste i artikkelen at firmaet som satser på dette gjør det fordi de ønsker at "alle kontoransatte i Norge skal ha mulighet" til å gå på tredemølle på jobb, da ble jeg arg. Fordi det er ikke de ansatte som bestemmer hvordan de utruster sine arbeidsplasser, det er det ledelsen som gjør. Og hvis en bedrift innfører tredemølle på alle kontorplassene kan jeg garantere at de som nekter å benytte seg av jævelskapen kommer til å bli presset ut av bedriften eller forbigått ved lønnsforhandlinger.
5. Til slutt: Det er en styggedom at det ikke lengre er mulig å ha en kontorplass hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ansiktet mot døren/naboen. Alle skal nå enten sitte med ryggen mot døren (helt seriøst!) eller med hodet mot veggen (de færreste har hjørnekontor) slik at man får kronisk kink i nakken av alle som passerer kontorplassen din. Det har blitt slik at fordi man har internett så antar man at folk som sitter med hodet mot døren/naboen (og dermed ikke viser dataskjermen til forbipasserende/naboen) ikke har arbeidsrelatert innhold på skjermen. Dette bringer meg igjen tilbake til mitt poeng angående fast arbeidstid kontra innsats målt utifra faktisk verdiskapning: Det er irrelevant om man bruker 8 timer på å gi bedriften en profitt på 1 million eller om man bruker 1 time og spiller Angry Birds de resterende 7. Så lenge man gjør det man er ansatt for å gjøre, det være seg å selge x- antall støvsugere eller å lage en statistisk analyse som viser produksjonskapasiteten til bedriften basert på sesongsvingninger, så burde det være ledelsen og kollegene fullstendig irrelevant hvor mange timer man var på jobb den dagen.
For å illustrere:
Korrekt kontor (legg merke til at personen blir sittende med ansiktet vendt mot besøkende og ryggen mot vinduet):
Mareritt og snarvei til en tidlig død:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar