(Dette er første utkast til del 1 av en novelle jeg skriver på med arbeidstittelen "Laken", kommentarer og innspill tas imot med takk!)
Halvt tildekket av et skittent laken som svaier i vinden lyder skriften på skiltet ”ranbilservice Oslo”. Trym satt inne i sin 1987 modell Ford Polo og var veldig lei av at ingen gadd å fjerne lakenet. Det hadde faen meg hengt der siden 2001 og den møkkete parkeringsplassen hadde ikke sett en eneste kranbil siden forrige århundre. Men Trym satt der. Han frøs og var feit og hadde det ikke vært for at han trengte penger ville han sittet hjemme med pepperkakedeig og tevespill. Han hadde fått en åpenbaring for noen måneder siden og var endelig overbevist om hva han ville med livet sitt. I Norge er utdannelse tilgjengelig, ja nærmest påbudt, for alle og Trym hadde grinda seg igjennom sine ørten studiepoeng. Men likevel hadde han ikke mer penger enn til et vrak av en Polo og hadde han levd for 40 år siden ville han blitt klassifisert som arbeiderklasse. Det bekymret ikke Trym. Klassetilhørighet ga han faen i. Han ville bare kunne lukke gardinene, spille tevespill, se på nettporno og spise pepperkakedeig. Og for å få til det måtte han sitte i bilen han hatet på en råtten parkeringsplass han også hatet. To timer hadde han sittet stille og var det ikke for toliterstermosen med espresso hadde han lagt seg til å sove i påvente av noen hissige bank på sidevinduet. To liter med espresso gjør dog sitt til å holde en 150kg tung mann våken og heldigvis hadde han vært lur nok til å kjøpe et manneblad å lese i. Likevel forbannet han seg selv, ikke for første gang denne dagen, for å ha glemt å ta med boken han leser på om dagen.
Like før hånden hans gjennomførte en rask liten runk banket det på vinduet og Trym skvatt til, litt skuffet over å måtte vente med forløsning, men mest glad for at sjefen ikke så ham med kølla i hånden.
- Trym! Bra du er her. Jeg ble litt forsinket på grunn av kona. Hun ville på død og liv ha input på det nye salongbordet og slikt tar jo tid som du vet. Eller kanskje du ikke vet. Samme det. Er du klar?
- Altså, klar? Faen, sjef, jeg har ventet her i to fuckings timer; tror du jeg hadde gjort det hvis jeg ikke var klar?
- Nei, men du er feit som to hvalrosser i forfall og jeg vet jo aldri om du er i stand til å bevege deg lengre. Men ok. Let’s go.
Sjefen, også kjent som Henrik Goldenhjem, var ikke feit. Å kalle ham feit ville være som å kalle Grete Waitz for ”frodig”, noe han heller ikke var. Ikke var han sprudlende heller. Men han var rik og hensynsløs og han likte ikke kaffe. Å stå opp klokken 6 hver dag var for ham noe alle burde gjøre og hvis man ikke klarte det uten kaffe kunne man da for faen bare skyte seg selv i hodet med en hagle slik faren hans hadde gjort. Planen for i dag var svært lik operasjonen for to dager siden og denne nedlagte parkeringsplassen, som egentlig burde kunne kalles en søppeldynge, var ypperlig som base for Goldenhjems operasjoner. I dag skulle de, eller rettere sagt Trym, skyte en veddeløpshest for en squashkamerat. Det var gode penger i slikt og Goldenhjem var lovet 20 % av gevinsten samt en bonus på 10 lapper hvis de tok med seg hestekuken. Squashkameraten ønsket å stoppe den ut og få modellkonen sin til å bruke den som dildo. Goldenhjem vurderte sterkt å høre med squashkameraten om han kunne filme seansen som en del av oppgjøret for vel utført arbeid, men først ville han sikre seg at Trym klarte jobben slik han pleide.
Trym og sjefen hans ble begge skitne på benene etter å ha trasket over det nedlagte kranbilselskapets parkeringsplass. Bilen, en BMW SUV av den ordinære motbydelige sorten, var parkert like ved inngangen og Goldenhjem bannet hele veien. Trym ga som vanlig en lang tallerken i om klærne hans var rene eller ikke og nynnet lett på en Mötorhead sang inntil han fikk beskjed om å holde den feite kjeften sin lukket. Sjefen liker ikke rock. Egentlig liker han ikke musikk, men hvis han må høre på slikt er svensk trancepop definitivt å foretrekke for Goldenhjem.
- Ok, Trym, du kjenner detaljene?
- Drepe en hest, kappe av kuken. Ikke bli sett. Jo da, fryktelig komplisert.
- Ikke bli frekk i kjeften nå. Det holder at du er feit og stygg. Du kan ikke bli sett og med din størrelse er ikke det akkurat ukomplisert. Vi er dritheldige som fikk oppdraget i november. Det er jo mørkt som i ræva di, så hvis du gjør som du skal går nok dette smooth.
- Hvor mange vakter tror du han fienden til kompisen din har?
- Fy faen. Du er faen meg det tetteste mennesket jeg vet om. Takk og lov for at kriminalitet er fitte enkelt, hvis ikke måtte jeg faktisk ha brukt krefter på å finne dugelige folk. Tror du vi lever i en James Bond verden? Tror du det er festningen til doktor fuckings No vi skal vedlegge et besøk? Det er en jævla stall. Etter 5 finnes det ikke folk der. Er faen ikke kameraer engang.
- Åja. Kan vi stoppe på Shell? Jeg er sulten.
- Big fuckings surprise.
Trym likte selvfølgelig ikke å bli behandlet som en skitten og ulydig thailandsk prostituert, men som så meget annet brydde han seg ikke lenger. Han hadde en drøm og ikke helvete om litt hån skulle få ham ut av kurs. Arbeidslivet hadde gitt ham en drittgammel Polo, depresjoner og tap av alt håp. Livet som kriminell så i alle fall ut til å betale for seg og livet utenfor loven bød også på en variert arbeidsdag. Hester var for øvrig noen jævla arrogante dyr slik han så det. Ble jo behandlet som kongelige og fikk kjenne på mer fitte enn han hadde gjort på 3 år. Hvis det ikke var hestefitte å få, og hingsten var fullblods, fikk faen meg dyret happy ending av veterinæren regelmessig i tillegg. Fullblods var det siste man kunne kalle Trym og etter forbudet mot sexkjøp kunne han ikke risikere å bli tatt mer og hadde måttet nøye seg med porno, en diger buttplug og høyrehånden. Hesten måtte rett og slett dø og han var ikke lei seg.
tirsdag 8. mai 2012
mandag 9. april 2012
Latvia 2012
Påsken tilbragte jeg i Riga, Latvia, og det var en svært lærerik opplevelse. Som nordmann har jeg vokst opp med et samlet mediekorps som indoktrinerer alle med ideen om at tidligere østblokkland er grå ingenmannsland: Moderne helveter fulle av kriminalitet, alvorlig fattigdom, nedslitte byer og sovjetiske boligblokker i forfall. Min idé om å reise til Riga i påsken sprang ut av min heller trange økonomi, og siden jeg trodde Riga var lutfattig måtte det jo være drittbillig. Jeg hadde også hørt at det var bra uteliv i Riga, mye takket være de lave prisene. Det jeg kom til å oppdage var at selv om utelivet i Riga er strålende, så er hovedattraksjonen ved byen dens fantastiske arkitektur, følelsen av trygghet, hvor velstående den er og friheten dens innbyggere og besøkende nyter godt av.
Å reise til Riga er billig. Jeg betalte 2800kr inkludert direktefly Gardermoen-Riga tur-retur, samt trestjerners hotellopphold midt i bykjernen fra tirsdag til fredag (3 netter). Jeg hadde trodd at levekostnadene i Riga skulle være billigere, særlig ølprisen var jeg overrasket over. Kort fortalt koster alt i Riga 1/3 av hva det gjør i Norge. En halvliter øl koster stort sett 20kr (noen ganger litt mer, noen ganger litt mindre), en drink koster stort sett det samme som en øl og en treretters middag på en ok restaurant koster ca 250kr (inkl. drikke). Det er altså billig for oss nordmenn, men ikke drittbillig slik jeg hadde trodd. Ser man på prisnivået på land i resten av EU er ikke Latvia spesielt billig. Det er bare det at vi i Norge er så vant til et prisnivå som er hinsides all fornuft at det å besøke hvilket som helst annet land i verden blir en billigferie. Sveits og Luxembourg er ærlige unntak.
Riga er en nydelig by, en av de vakreste jeg har sett. Bybildet som møtte meg kan oppsummeres som følgende: En ren og velstående by. Gatene var rene og ble rengjort flere ganger om dagen, jeg så kanskje én tigger i løpet av de fire dagene jeg var der, de aller fleste bygningene var nyrenoverte og velholdte, arkitekturen er fantastisk og tradisjonsrik og tilbudet av ting man kan finne på er svært omfattende. For å sammenligne med Oslo: Det første man møter når man trer ut av Oslo Sentralbanestasjon er hijab- og niqabkledde kvinner, afrikanske menn som roper til deg om billig dop, dusinvis av junkier som også roper ut om billig dop og/eller tigger om penger og selvfølgelig masse søppel og skitt strødd overalt. Oslos arkitektur er grusom, ingen sammenhengende trend noen steder, kun gamle nedslitte bygårder innimellom digre glass/betongbygninger fulle av stygge reklameskilt. Oslo er, med andre ord, et høl. Det første som møtte meg i Riga var pene velstående mennesker, et svært synlig gatepatruljerende politi (som gjør at man føler seg trygg), rene gater, flott arkitektur og en gjestmild og hyggelig lokalbefolkning. Jeg tenkte at det jo godt kan hende Rigas myndigheter bevisst har gjort Riga sentrum ren og pen for å tekkes turister som meg, men hvorfor i helvete kan ikke Oslo gjøre det samme? Hvorfor skal vi godta at Norges hovedstad totalt ødelegges av kriminalitet? Det er en skam at vi tillater Oslos ødeleggelse slik vi gjør. Forøvrig reiste jeg flere steder i Riga som var langt utenfor sentrumskjernen, og følelsen av optimisme og fremskritt var gjennomtrengende der også. Nye universiteter springer frem, nye bydeler bygges og hele Riga er full av internasjonale selskaper (særlig fra Skandinavia) som bidrar til å investere i Latvias fremtid. Hvorfor gjør de det? Fordi Latvia fører en politikk som er næringsvennlig. For eksempel har Latvia flat skatt på 26 % for all inntekt. Hver gang noen sosialister hevder at ingen land suksessfullt har gjennomført flat skatt; vis til Latvia. Latvias Human Development Index rangerer Latvia som "very high" og Latvia kan, etter finanskrisen i 08-10, vise til svært høy økonomisk vekst de siste to årene. Frem til finanskrisen hadde Latvia Europas høyeste økonomiske vekst. God, liberal økonomisk politikk fungerer; trass i sosialistenes advarsler om det motsatte. De landene som ikke har klart seg gjennom finanskrisen er nettopp sosialistiske land: Spania, Portugal og Hellas. Italia er et unntak, men de har vært styrt av en fascist; så deres undergang er ikke overraskende.
Gamlebyen er naturligvis hovedattraksjonen i Riga. Denne bydelen er svært godt ivaretatt og kan vise til svært lik arkitektur som under middelalderen. En ting som imponerte meg var at Latvia har restaurert gamle bygg som ble bombet under andre verdenskrig slik at de igjen ser ut slik de gjorde før bombingen. Hva gjorde man i Oslo? Man rev alt som var pent og bygget sovjetstilaktige gråbeingårder. Det er masse å se i Gamlebyen, men det er også her man finner flest barer og utesteder om kvelden. Jeg anbefaler alle å bruke 200 kroner på en guidet vandretur rundt i gamlebyen ettersom nesten hvert gatehjørne har en interessant historisk verdi. Jeg vandret generelt svært langt under mitt opphold i Riga, totalt ca 3,5 mil.
Maten i Latvia er ikke noe å rope hurra for. De lokale mattradisjoner imponerte ikke, for eksempel forsøkte jeg "hunter's plate" som bestod av spekemat og mørkt brød. Spekematen inkluderte griseører. Griseører smakte ikke godt, det var veldig seigt. Brødet lignet på pompernikkelbrød og var ikke særlig godt. Øl, derimot, det kan Latvierne. Det jeg endte opp med å gjøre var å spise utenlandske matretter på restaurant, særlig Tex-Mex fikk jeg billig og det var svært godt.
Utelivsmessig er Riga et eldorado. Det er flust av barer over hele byen og de har åpent stort sett fra 10 om morgenen til tidlig morgen. Alkoholservering får du stort sett døgnet rundt og kelneren så rart på meg når jeg spurte om det var mulig å få en halvliter øl og et shot Rigabalsam til frokosten min ("of course you can" var svaret hennes) klokken 08:30 om morgenen. I Norge får man som kjent ikke kjøpt sprit før etter klokken 13:00. Det er mange strippeklubber i byen, men her må man være litt forsiktig. Det er en forholdsvis vanlig svindel å bli utsatt for som man bør være klar over: Hvis man sitter ved baren alene er det fort gjort at det kommer en pen jente og spør om du vil spandere en drink på henne. Hvis du er dum gjør du det og regningen du da får samtidig er gjerne på rundt 1500 kroner. Jeg hadde heldigvis lest meg opp på dette før jeg dro så jeg unngikk problemet. Det er også å anbefale å ikke dra på nattklubber hvor det er få gjester ettersom innehaverne kan (jeg opplevde ikke dette) prøve å svindle de få gjestene som er der for å dekke opp for den lave omsetningen. Selv frekventerte jeg stort sett restauranter og små barer, så jeg hadde ingen problemer og opplevde kun å bli behandlet som en ønsket gjest overalt. Latviere var, slik jeg opplevde det, svært trivelige folk; men det er en god del russere i Latvia og russere er, som alle vet, noen jævla bråkete svin.
Det er svært mange museer i Riga, selv besøkte jeg kun ett; okkupasjonsmuseet. I motsetning til mange av de øvrige tidligere østblokklandene omtaler ikke Latviske myndigheter perioden som sovjetrepublikk som en frivillig union, men som regelrett okkupasjon. Dette er også anerkjent av EU og FN og i Riga finner man Okkupasjonsmuseet. Her får man grundig innføring i hvordan Latvia ble voldtatt først av russerne, så nazistene, før russerne (Sovjet) igjen tok over landet og voldtok dens befolkning. 1/3 av Latvias befolkning ble ila. okkupasjonen fra 1941-1990 drept eller døde som følge av sovjetisk fengsling eller tvungen relokalisering til Sibir. I tiden under Sovjet hadde ingen ytringsfrihet, tilfeldige fengslinger var svært vanlig og fattigdommen stor. Svært mange latviere mistet også sine hjem og eiendom til fordel for russiske offiserer eller andre nær til makten i Moskva. Russland hevder fremdeles at Latvia frivllig gikk inn i Sovjetunionen.
Latvia har selvfølgelig sine problemer som alle andre land, men det virker for meg som om de gjør svært meget riktig og kan vise til svært positive resultater.
Noen bilder må jo selvfølgelig til.
Utsikt over Riga, med en av de få resterende Stalinistiske bygninger til venstre:
Samme utsikten, men i et annet lys og med Europas høyeste TV- tårn på den andre siden av elven:
Det restaurerte arkitektoniske mesterverket "The Blackheads", det gamle kjøpmannslauget for enslige (no joke) kjøpmenn. Bombet under 2. verdenskrig, bygd opp igjen i 1999:
En fin statue midt i gamlebyen. Den skal visstnok representere et tysk folkeeventyr om en gruppe omreisende dyr som gjør sirkusopptredener, her brytende gjennom Berlinmuren fra øst mot vest:
En typisk gate i gamlebyen. Denne gaten ble visstnok brukt svært ofte av sovjetiske filmregissører som bakgrunn for diverse filmer (blant annet Sherlock Holmes):
Utsikt over Gamlebyen fra klokketårnet til St. Peterskirken (anbefales):
Å reise til Riga er billig. Jeg betalte 2800kr inkludert direktefly Gardermoen-Riga tur-retur, samt trestjerners hotellopphold midt i bykjernen fra tirsdag til fredag (3 netter). Jeg hadde trodd at levekostnadene i Riga skulle være billigere, særlig ølprisen var jeg overrasket over. Kort fortalt koster alt i Riga 1/3 av hva det gjør i Norge. En halvliter øl koster stort sett 20kr (noen ganger litt mer, noen ganger litt mindre), en drink koster stort sett det samme som en øl og en treretters middag på en ok restaurant koster ca 250kr (inkl. drikke). Det er altså billig for oss nordmenn, men ikke drittbillig slik jeg hadde trodd. Ser man på prisnivået på land i resten av EU er ikke Latvia spesielt billig. Det er bare det at vi i Norge er så vant til et prisnivå som er hinsides all fornuft at det å besøke hvilket som helst annet land i verden blir en billigferie. Sveits og Luxembourg er ærlige unntak.
Riga er en nydelig by, en av de vakreste jeg har sett. Bybildet som møtte meg kan oppsummeres som følgende: En ren og velstående by. Gatene var rene og ble rengjort flere ganger om dagen, jeg så kanskje én tigger i løpet av de fire dagene jeg var der, de aller fleste bygningene var nyrenoverte og velholdte, arkitekturen er fantastisk og tradisjonsrik og tilbudet av ting man kan finne på er svært omfattende. For å sammenligne med Oslo: Det første man møter når man trer ut av Oslo Sentralbanestasjon er hijab- og niqabkledde kvinner, afrikanske menn som roper til deg om billig dop, dusinvis av junkier som også roper ut om billig dop og/eller tigger om penger og selvfølgelig masse søppel og skitt strødd overalt. Oslos arkitektur er grusom, ingen sammenhengende trend noen steder, kun gamle nedslitte bygårder innimellom digre glass/betongbygninger fulle av stygge reklameskilt. Oslo er, med andre ord, et høl. Det første som møtte meg i Riga var pene velstående mennesker, et svært synlig gatepatruljerende politi (som gjør at man føler seg trygg), rene gater, flott arkitektur og en gjestmild og hyggelig lokalbefolkning. Jeg tenkte at det jo godt kan hende Rigas myndigheter bevisst har gjort Riga sentrum ren og pen for å tekkes turister som meg, men hvorfor i helvete kan ikke Oslo gjøre det samme? Hvorfor skal vi godta at Norges hovedstad totalt ødelegges av kriminalitet? Det er en skam at vi tillater Oslos ødeleggelse slik vi gjør. Forøvrig reiste jeg flere steder i Riga som var langt utenfor sentrumskjernen, og følelsen av optimisme og fremskritt var gjennomtrengende der også. Nye universiteter springer frem, nye bydeler bygges og hele Riga er full av internasjonale selskaper (særlig fra Skandinavia) som bidrar til å investere i Latvias fremtid. Hvorfor gjør de det? Fordi Latvia fører en politikk som er næringsvennlig. For eksempel har Latvia flat skatt på 26 % for all inntekt. Hver gang noen sosialister hevder at ingen land suksessfullt har gjennomført flat skatt; vis til Latvia. Latvias Human Development Index rangerer Latvia som "very high" og Latvia kan, etter finanskrisen i 08-10, vise til svært høy økonomisk vekst de siste to årene. Frem til finanskrisen hadde Latvia Europas høyeste økonomiske vekst. God, liberal økonomisk politikk fungerer; trass i sosialistenes advarsler om det motsatte. De landene som ikke har klart seg gjennom finanskrisen er nettopp sosialistiske land: Spania, Portugal og Hellas. Italia er et unntak, men de har vært styrt av en fascist; så deres undergang er ikke overraskende.
Gamlebyen er naturligvis hovedattraksjonen i Riga. Denne bydelen er svært godt ivaretatt og kan vise til svært lik arkitektur som under middelalderen. En ting som imponerte meg var at Latvia har restaurert gamle bygg som ble bombet under andre verdenskrig slik at de igjen ser ut slik de gjorde før bombingen. Hva gjorde man i Oslo? Man rev alt som var pent og bygget sovjetstilaktige gråbeingårder. Det er masse å se i Gamlebyen, men det er også her man finner flest barer og utesteder om kvelden. Jeg anbefaler alle å bruke 200 kroner på en guidet vandretur rundt i gamlebyen ettersom nesten hvert gatehjørne har en interessant historisk verdi. Jeg vandret generelt svært langt under mitt opphold i Riga, totalt ca 3,5 mil.
Maten i Latvia er ikke noe å rope hurra for. De lokale mattradisjoner imponerte ikke, for eksempel forsøkte jeg "hunter's plate" som bestod av spekemat og mørkt brød. Spekematen inkluderte griseører. Griseører smakte ikke godt, det var veldig seigt. Brødet lignet på pompernikkelbrød og var ikke særlig godt. Øl, derimot, det kan Latvierne. Det jeg endte opp med å gjøre var å spise utenlandske matretter på restaurant, særlig Tex-Mex fikk jeg billig og det var svært godt.
Utelivsmessig er Riga et eldorado. Det er flust av barer over hele byen og de har åpent stort sett fra 10 om morgenen til tidlig morgen. Alkoholservering får du stort sett døgnet rundt og kelneren så rart på meg når jeg spurte om det var mulig å få en halvliter øl og et shot Rigabalsam til frokosten min ("of course you can" var svaret hennes) klokken 08:30 om morgenen. I Norge får man som kjent ikke kjøpt sprit før etter klokken 13:00. Det er mange strippeklubber i byen, men her må man være litt forsiktig. Det er en forholdsvis vanlig svindel å bli utsatt for som man bør være klar over: Hvis man sitter ved baren alene er det fort gjort at det kommer en pen jente og spør om du vil spandere en drink på henne. Hvis du er dum gjør du det og regningen du da får samtidig er gjerne på rundt 1500 kroner. Jeg hadde heldigvis lest meg opp på dette før jeg dro så jeg unngikk problemet. Det er også å anbefale å ikke dra på nattklubber hvor det er få gjester ettersom innehaverne kan (jeg opplevde ikke dette) prøve å svindle de få gjestene som er der for å dekke opp for den lave omsetningen. Selv frekventerte jeg stort sett restauranter og små barer, så jeg hadde ingen problemer og opplevde kun å bli behandlet som en ønsket gjest overalt. Latviere var, slik jeg opplevde det, svært trivelige folk; men det er en god del russere i Latvia og russere er, som alle vet, noen jævla bråkete svin.
Det er svært mange museer i Riga, selv besøkte jeg kun ett; okkupasjonsmuseet. I motsetning til mange av de øvrige tidligere østblokklandene omtaler ikke Latviske myndigheter perioden som sovjetrepublikk som en frivillig union, men som regelrett okkupasjon. Dette er også anerkjent av EU og FN og i Riga finner man Okkupasjonsmuseet. Her får man grundig innføring i hvordan Latvia ble voldtatt først av russerne, så nazistene, før russerne (Sovjet) igjen tok over landet og voldtok dens befolkning. 1/3 av Latvias befolkning ble ila. okkupasjonen fra 1941-1990 drept eller døde som følge av sovjetisk fengsling eller tvungen relokalisering til Sibir. I tiden under Sovjet hadde ingen ytringsfrihet, tilfeldige fengslinger var svært vanlig og fattigdommen stor. Svært mange latviere mistet også sine hjem og eiendom til fordel for russiske offiserer eller andre nær til makten i Moskva. Russland hevder fremdeles at Latvia frivllig gikk inn i Sovjetunionen.
Latvia har selvfølgelig sine problemer som alle andre land, men det virker for meg som om de gjør svært meget riktig og kan vise til svært positive resultater.
Noen bilder må jo selvfølgelig til.
Utsikt over Riga, med en av de få resterende Stalinistiske bygninger til venstre:
Samme utsikten, men i et annet lys og med Europas høyeste TV- tårn på den andre siden av elven:
Det restaurerte arkitektoniske mesterverket "The Blackheads", det gamle kjøpmannslauget for enslige (no joke) kjøpmenn. Bombet under 2. verdenskrig, bygd opp igjen i 1999:
En fin statue midt i gamlebyen. Den skal visstnok representere et tysk folkeeventyr om en gruppe omreisende dyr som gjør sirkusopptredener, her brytende gjennom Berlinmuren fra øst mot vest:
En typisk gate i gamlebyen. Denne gaten ble visstnok brukt svært ofte av sovjetiske filmregissører som bakgrunn for diverse filmer (blant annet Sherlock Holmes):
Utsikt over Gamlebyen fra klokketårnet til St. Peterskirken (anbefales):
søndag 1. april 2012
søndag 25. mars 2012
Bedre sent enn aldri: Cuba!
Jeg dro til Cuba julen 2011, men fordi det var såpass overveldende har jeg ventet til nå med å skrive om opplevelsen. Cuba er den eneste kommunistiske staten i Karibien, kanskje den eneste rendyrkede kommunistiske staten i Nord- og Syd-Amerika. Venezuela er sosialistisk, men ikke fullverdig kommunistisk; de har tross alt fremdeles demokratiske valg. Hovedgrunnen til at jeg ville dra til Cuba er alle mytene som finnes om denne lille tropiske øya, kombinert med at jeg har begynt å mislike den tradisjonelle norske julen og ville prøve noe fundamentalt annerledes.
1. Havana
Jeg hadde planlagt reisen slik at jeg skulle tilbringe 3 netter (fire dager) i Havana, etterfulgt av 4 netter (5 dager) i Varadero. Havana er en fantastisk by og lever opp til alle mytene man har blitt presentert for i film og litteratur. Byen er delt opp, hovedsaklig, i tre deler: La Habana Vieja (gamlebyen) og Vedado (den nye delen av byen). Mellom de to finner man Centro Habana (sentrum). Gamlebyen er definert som en del av verdensarven (UNESCO World Heritage Site), noe man forstår rimelig kjapt når man vandrer gatelangs der. Arkitekturen i gamlebyen er den vakreste jeg har sett i en by noensinne, samtidig er det noe grunnleggende vemodig ved den ettersom man ser hvor forfallent alt er.
Gaten hotellet mitt lå på, Paseo de Martí (oppkalt etter frihetskjemperen Jose de Martí):
Hotellet mitt; Hotel Islazul Caribbean (den blå bygningen, rommet mitt er bak vinduet til høyre bak verandaen):
Malecón, havnepromenaden som går fra gamlebyen til "nye" Havana:
Utsikt utover Havana fra stedet der Che Guevara hadde kontor mens han hadde stilling i Fidels revolusjonsregjering:
Den verdensberømte veggdekorasjonen med siluetten til Che Guevara og hans slagord: Hasta la victoria siempre! (For alltid fremover mot seier!)
Cathedral de Habana:
En av mytene turister gjerne blir fortalt før avreise til Cuba er at maten er elendig. Flere av mine bekjente som har vært på Cuba prøvde å overgå hverandre i skrekkhistorien om hvor forferdelig maten var og hvordan det nesten var umulig å oppdrive noe å spise i det hele tatt. Min erfaring er stikk motsatt: Maten på Cuba var utmerket. Særlig er de flinke til å lage sjømat, for eksempel Languster (halen til en liten hummer) og kongereker. Jeg hadde også fått høre at god vin ikke var mulig å oppdrive, men heller ikke det stemte. Det var flust med gode viner å få kjøpt på restaurant, men hovedsaklig vin fra Syd-Amerika (chilensk vin var vanligst). Det eneste jeg har å utsette hva gjelder mat er cubanernes fullstendige inkompetanse til å lage frokost. Av en eller annen grunn våkner jeg meget tidligere når jeg er i varmere strøk enn jeg gjør i Norge, så det var ikke uvanlig at jeg spaserte gatelangs i Havana klokken 08:30 om morgenen. Jeg var naturlig nok sulten, men det å finne steder som serverte frokost var ikke lett. De stedene jeg fant serverte noe som best kan beskrives som en matrett laget av noen som har hørt om frokost; men som aldri har spist det selv. Kalde egg, slapp bacon, to skiver tørr ananas og en skive tørt brød (ikke toasted) var vanligvis det jeg fikk. Jeg spurte gjentatte ganger om jeg kunne få brødet som toast, men dette ble alltid møtt med forvirrede blikk og "no comprende".
Languster og en filet av fisk jeg ikke husker navnet på:
Jeg var forberedt på at den cubanske befolkningen er fattig, så jeg regnet med at mange ville forsøke å lure fra meg penger, intimidere meg, selge meg dritt og generelt være innpåslitne. Ja, i Havana er det svært mange gateselgere og som en tydeligvis vestlig person (ikke nødvendigvis bare fordi man er hvit, ca 30 % av cubas befolkning er hvite) blir man oppsøkt av disse kontinuerlig når man vandrer gatelangs. Dette er irriterende, men fullstendig forståelig når man vet hvor fattige folk faktisk er. I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere denne konstante pågangen av innpåslitne selgere, så jeg ble irritert. Men jeg var heldig å bli litt kjent med en lokal fyr og han fortalte meg at det er viktig å ytre frasen: "Por favor, no moleste" (vær så snill, ikke plag meg). Men det var viktig å ikke utelate "por favor", hvis ikke kunne selgeren bli aggressiv. Høflighet blir satt pris på på Cuba, noe jeg merket godt når jeg la vekt på å være høflig og smile. Servicen blir umiddelbart bedre, gateselgerne lar deg være i fred og særlig på hotellet får man den hjelpen man trenger. I Norge spiller det som kjent ingen rolle hvordan man opptrer, man blir behandlet som dritt uansett. Slik det er ikke på Cuba. Et tips jeg fikk allerede den første dagen gjaldt den verdensberømte sigarfabrikken Partagas: Det er ikke mulig å få en guidet tur etter klokken 09:00 om morgenen, da er fabrikken stengt for turister. Partagas opererer nøyaktig likt i dag som de gjorde for 50 år siden. Alt er håndlaget, fra sorteringen av tobakkbladene til stablingen av sigarene i esker. Sigarmerket "Monte Cristo" lages her. De av dere som leser dette og som kjenner meg vet at jeg ikke røker. Men det å være i Havana uten å røke en ekte Monte Cristo sigar er som å banne i kirken. Jeg røkte et par sigarer mens jeg var på Cuba, og de smakte faktisk godt. Masse smak av sjokolade, lakris og lukten av en Partagas sigar er unik.
Meg i vestibylen til Partagas fabrikken (det var forbudt å ta bilder inne på produksjonsområdet):
Monte Cristo sigar:
2. Hemingway
En annen av grunnene til at jeg ville besøke Cuba var Ernest Hemigways sterke tilknytning til landet. Han bodde der i mange år, var kompis med Fidel Castro og eide et flott hus rett utenfor Havana. Huset tilhører i dag staten og fungerer som museum. Alt er bevart akkurat slik det var den dagen Hemingway forlot huset for siste gang (han skjøt seg selv med en hagle da han kom hjem til USA, så han returnerte aldri) og dette var selvfølgelig noe jeg måtte få med meg. Jeg beundrer Hemingway, både for livet han levde og for hans forfatterskap. "Den gamle mannen og havet" er en av de beste historiene jeg vet om og måten han skriver på er det mange som har forsøkt å etterligne; men ingen som har klart å mestre. De første to dagene jeg var i Havana slet jeg med å finne en guide som kunne engelsk. Mange drosjesjåfører kan nok engelsk til å si "Hello my friend, where do you need to go?", men når man setter seg inn i drosjen og forsøker å få noe mer ut av ham viser det seg raskt at engelskkunnskapene er svært mangelfulle. Jeg var derfor svært glad når jeg møtte en fyr ved navn Nelson som hadde vært engelsklærer på universitetet. Han var turistguide og brukte en nydelig 1956 modell rød Buick Roadmaster til å kjøre turister rundt i Havana. Jeg endte opp med å leie hans tjenester i fire timer, hvorav to gikk med til en utmerket guidet tur rundt Hemingways hus.
Meg og Roadmasteren:
Båten til Hemingway, Pilar (her er en artikkel om Pilar, hvis du er interessert: http://www.yachtingmagazine.com/cruising-chartering/yachting-life/saving-pilar-and-hemingway):
Meg oppi badebassenget til Hemingway:
Hemingway var veldig opptatt av sin egen helse, særlig mot slutten av livet. Han noterte ned sin egen vekt når han gikk på do (han hadde en badevekt ved siden av toilettet) og han målte hvor høy han var på veggen utenfor stuen. Dette første bildet viser meg stående foran høydemarkeringen hans (jeg er like høy som han var!) og det andre bildet viser Hemingways noteringer om sin egen vekt på baderomsveggen:
Hemingway var svært glad i alkohol og tomflaskene han etterlot seg står fremdeles i stuen:
Hemingway skrev mange av bøkene sine på Cuba og han skrev dem oppreist p.g.a. en skade han pådro seg i 1. verdenskrig. Dette er skrivemaskinen han benyttet:
Til slutt angående Hemingway: Jeg måtte jo besøke hans yndlingsbar, La Bodeguita del Medio. Her fikk han servert den beste Mojitoen han visste om og her er meg drikkende en mojito ved baren i La Bodeguita del Medio:
3. Kort om revolusjonen.
Man kan ikke besøke Cuba uten å få med seg historien om den cubanske revolusjon 1953-1959. Fidel Castro og hans 26. juli bevegelse (Movimiento 26 de Julio; M-26-7), hvorav Camilo Cienfuegos og Ernesto "Che" Guevara var sentrale skikkelser, seiret som kjent over diktatoren Fulgencio Batista og etablerte den revolusjonære regjeringen som Fidel Castro ledet helt frem til april 2011. I Havana finner man revolusjonsmuseet, som består av det gamle presidentpalasset til Batista. Jeg var litt skuffet over museet ettersom det ikke var så meget med autentiske ting å finne der, mest fotografier og propagandatekst. Men noe bra var det jo, her er en liten videosnutt (jeg sier i videoen at det var Fidel & Co som angrep palasset, men det er feil. Det var en gruppe revolusjonære studenter som står bak kulehullene jeg filmer):
Dette er det gamle presidentkontoret til Batista. Det var her Ernesto "Che" Guevara ble sverget inn som cubansk statsborger etter at de hadde styrtet regimet til Batista (Guevara var som kjent opprinnelig argentinsk statsborger):
Den siste natten jeg tilbragte i Havana besøkte jeg den verdenskjente nattklubben Tropicana. Denne nattklubben var kanskje det fremste symbolet på dekadensen som herjet når den amerikanske mafiaen styrte mesteparten av Havana fra slutten av tredvetallet til begynnelsen på revolusjonen. I dag er klubben en typisk turistfelle, noe jeg var forberedt på. Men jeg var ikke forberedet på prisnivået. Frem til mitt besøk til Tropicana hadde jeg vært på mange restauranter til frokost, lunsj og middag; men aldri opplevd at regningen oversteg 25 dollar. På Cuba har de to valutaer; Pesos convertibles og ordinære pesos. Turister får bare bruke Pesos convertibles og 1 CUC følger (iht. planøkonomien på Cuba) kursen til US Dollar. Det var på den måten ganske enkelt å beregne hva ting kostet. Når jeg ankom til Tropicana måtte jeg først betale adagangsbillett. Dette var 80 dollar. Deretter fikk jeg et eget bord og jeg bestilte mat og en whisky med is. Drinkene kostet 5 dollar per stykk. Maten kostet 50 dollar. Det jeg ikke visste var at det inkludert i adgangsbilletten var en halvflaske rom og ett glass champagne. Jeg klarte derfor å bli god og full nok til å sette pris på danseshowet som varte i nærmere 2 1/2 time.
Tropicana:
4. Varadero
Fyllesyk og jævlig etter natten som startet på Tropicana og sluttet på en bar utenfor hotellet mitt reiste jeg til busstasjonen for å ta bussen til mitt hotell på Varadero; Cubas mest besøkte turistområde. Varadero er en smal halvøy som har en nydelig og lang strand ut mot atlanterhavet. Langs stranden er det mange hoteller og restauranter, og det er vel det. Det er ikke noen historiske steder der, men hvis man er ute etter å slappe av i tropiske omgivelser, ja da har man kommet til rett plass. Jeg var rimelig utkjørt etter tre harde fyllenetter i Havana, så jeg så frem til å slappe av på stranden. Mitt hotell, Hotell Puntarena, var all- inclusive så jeg slapp høye kostnader for barbesøk. Rommet mitt var helt fantastisk med en utsikt som rett og slett tok pusten fra meg når jeg åpnet døren for første gang. Maten på hotellet var ikke spesielt god (typisk for all- inclusive steder), så lille julaften endte jeg opp på en svært god restaurant i den lille landsbyen (Varadero) som stedet tar sitt navn fra. Når jeg kom tilbake til hotellet kom jeg i prat med noen kanadiere som var svært hyggelige. Vi drakk oss dritings og det siste jeg husker er at jeg dansker med en jente jeg ikke husker ansiktet til på nattklubben til hotellet. Dagen etter, altså julaften, badet jeg med delfiner. Det var, som det heter på nynorsk; all it's cracked up to be.
Hotell Puntarena:
Kokosnøttpalme:
På vei til stranden:
Utsikt fra hotellrommet:
Delfinkos:
Kort oppsummert: Cuba anbefales!
1. Havana
Jeg hadde planlagt reisen slik at jeg skulle tilbringe 3 netter (fire dager) i Havana, etterfulgt av 4 netter (5 dager) i Varadero. Havana er en fantastisk by og lever opp til alle mytene man har blitt presentert for i film og litteratur. Byen er delt opp, hovedsaklig, i tre deler: La Habana Vieja (gamlebyen) og Vedado (den nye delen av byen). Mellom de to finner man Centro Habana (sentrum). Gamlebyen er definert som en del av verdensarven (UNESCO World Heritage Site), noe man forstår rimelig kjapt når man vandrer gatelangs der. Arkitekturen i gamlebyen er den vakreste jeg har sett i en by noensinne, samtidig er det noe grunnleggende vemodig ved den ettersom man ser hvor forfallent alt er.
Gaten hotellet mitt lå på, Paseo de Martí (oppkalt etter frihetskjemperen Jose de Martí):
Hotellet mitt; Hotel Islazul Caribbean (den blå bygningen, rommet mitt er bak vinduet til høyre bak verandaen):
Malecón, havnepromenaden som går fra gamlebyen til "nye" Havana:
Utsikt utover Havana fra stedet der Che Guevara hadde kontor mens han hadde stilling i Fidels revolusjonsregjering:
Den verdensberømte veggdekorasjonen med siluetten til Che Guevara og hans slagord: Hasta la victoria siempre! (For alltid fremover mot seier!)
Cathedral de Habana:
En av mytene turister gjerne blir fortalt før avreise til Cuba er at maten er elendig. Flere av mine bekjente som har vært på Cuba prøvde å overgå hverandre i skrekkhistorien om hvor forferdelig maten var og hvordan det nesten var umulig å oppdrive noe å spise i det hele tatt. Min erfaring er stikk motsatt: Maten på Cuba var utmerket. Særlig er de flinke til å lage sjømat, for eksempel Languster (halen til en liten hummer) og kongereker. Jeg hadde også fått høre at god vin ikke var mulig å oppdrive, men heller ikke det stemte. Det var flust med gode viner å få kjøpt på restaurant, men hovedsaklig vin fra Syd-Amerika (chilensk vin var vanligst). Det eneste jeg har å utsette hva gjelder mat er cubanernes fullstendige inkompetanse til å lage frokost. Av en eller annen grunn våkner jeg meget tidligere når jeg er i varmere strøk enn jeg gjør i Norge, så det var ikke uvanlig at jeg spaserte gatelangs i Havana klokken 08:30 om morgenen. Jeg var naturlig nok sulten, men det å finne steder som serverte frokost var ikke lett. De stedene jeg fant serverte noe som best kan beskrives som en matrett laget av noen som har hørt om frokost; men som aldri har spist det selv. Kalde egg, slapp bacon, to skiver tørr ananas og en skive tørt brød (ikke toasted) var vanligvis det jeg fikk. Jeg spurte gjentatte ganger om jeg kunne få brødet som toast, men dette ble alltid møtt med forvirrede blikk og "no comprende".
Languster og en filet av fisk jeg ikke husker navnet på:
Jeg var forberedt på at den cubanske befolkningen er fattig, så jeg regnet med at mange ville forsøke å lure fra meg penger, intimidere meg, selge meg dritt og generelt være innpåslitne. Ja, i Havana er det svært mange gateselgere og som en tydeligvis vestlig person (ikke nødvendigvis bare fordi man er hvit, ca 30 % av cubas befolkning er hvite) blir man oppsøkt av disse kontinuerlig når man vandrer gatelangs. Dette er irriterende, men fullstendig forståelig når man vet hvor fattige folk faktisk er. I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere denne konstante pågangen av innpåslitne selgere, så jeg ble irritert. Men jeg var heldig å bli litt kjent med en lokal fyr og han fortalte meg at det er viktig å ytre frasen: "Por favor, no moleste" (vær så snill, ikke plag meg). Men det var viktig å ikke utelate "por favor", hvis ikke kunne selgeren bli aggressiv. Høflighet blir satt pris på på Cuba, noe jeg merket godt når jeg la vekt på å være høflig og smile. Servicen blir umiddelbart bedre, gateselgerne lar deg være i fred og særlig på hotellet får man den hjelpen man trenger. I Norge spiller det som kjent ingen rolle hvordan man opptrer, man blir behandlet som dritt uansett. Slik det er ikke på Cuba. Et tips jeg fikk allerede den første dagen gjaldt den verdensberømte sigarfabrikken Partagas: Det er ikke mulig å få en guidet tur etter klokken 09:00 om morgenen, da er fabrikken stengt for turister. Partagas opererer nøyaktig likt i dag som de gjorde for 50 år siden. Alt er håndlaget, fra sorteringen av tobakkbladene til stablingen av sigarene i esker. Sigarmerket "Monte Cristo" lages her. De av dere som leser dette og som kjenner meg vet at jeg ikke røker. Men det å være i Havana uten å røke en ekte Monte Cristo sigar er som å banne i kirken. Jeg røkte et par sigarer mens jeg var på Cuba, og de smakte faktisk godt. Masse smak av sjokolade, lakris og lukten av en Partagas sigar er unik.
Meg i vestibylen til Partagas fabrikken (det var forbudt å ta bilder inne på produksjonsområdet):
Monte Cristo sigar:
2. Hemingway
En annen av grunnene til at jeg ville besøke Cuba var Ernest Hemigways sterke tilknytning til landet. Han bodde der i mange år, var kompis med Fidel Castro og eide et flott hus rett utenfor Havana. Huset tilhører i dag staten og fungerer som museum. Alt er bevart akkurat slik det var den dagen Hemingway forlot huset for siste gang (han skjøt seg selv med en hagle da han kom hjem til USA, så han returnerte aldri) og dette var selvfølgelig noe jeg måtte få med meg. Jeg beundrer Hemingway, både for livet han levde og for hans forfatterskap. "Den gamle mannen og havet" er en av de beste historiene jeg vet om og måten han skriver på er det mange som har forsøkt å etterligne; men ingen som har klart å mestre. De første to dagene jeg var i Havana slet jeg med å finne en guide som kunne engelsk. Mange drosjesjåfører kan nok engelsk til å si "Hello my friend, where do you need to go?", men når man setter seg inn i drosjen og forsøker å få noe mer ut av ham viser det seg raskt at engelskkunnskapene er svært mangelfulle. Jeg var derfor svært glad når jeg møtte en fyr ved navn Nelson som hadde vært engelsklærer på universitetet. Han var turistguide og brukte en nydelig 1956 modell rød Buick Roadmaster til å kjøre turister rundt i Havana. Jeg endte opp med å leie hans tjenester i fire timer, hvorav to gikk med til en utmerket guidet tur rundt Hemingways hus.
Meg og Roadmasteren:
Båten til Hemingway, Pilar (her er en artikkel om Pilar, hvis du er interessert: http://www.yachtingmagazine.com/cruising-chartering/yachting-life/saving-pilar-and-hemingway):
Meg oppi badebassenget til Hemingway:
Hemingway var veldig opptatt av sin egen helse, særlig mot slutten av livet. Han noterte ned sin egen vekt når han gikk på do (han hadde en badevekt ved siden av toilettet) og han målte hvor høy han var på veggen utenfor stuen. Dette første bildet viser meg stående foran høydemarkeringen hans (jeg er like høy som han var!) og det andre bildet viser Hemingways noteringer om sin egen vekt på baderomsveggen:
Hemingway var svært glad i alkohol og tomflaskene han etterlot seg står fremdeles i stuen:
Hemingway skrev mange av bøkene sine på Cuba og han skrev dem oppreist p.g.a. en skade han pådro seg i 1. verdenskrig. Dette er skrivemaskinen han benyttet:
Til slutt angående Hemingway: Jeg måtte jo besøke hans yndlingsbar, La Bodeguita del Medio. Her fikk han servert den beste Mojitoen han visste om og her er meg drikkende en mojito ved baren i La Bodeguita del Medio:
3. Kort om revolusjonen.
Man kan ikke besøke Cuba uten å få med seg historien om den cubanske revolusjon 1953-1959. Fidel Castro og hans 26. juli bevegelse (Movimiento 26 de Julio; M-26-7), hvorav Camilo Cienfuegos og Ernesto "Che" Guevara var sentrale skikkelser, seiret som kjent over diktatoren Fulgencio Batista og etablerte den revolusjonære regjeringen som Fidel Castro ledet helt frem til april 2011. I Havana finner man revolusjonsmuseet, som består av det gamle presidentpalasset til Batista. Jeg var litt skuffet over museet ettersom det ikke var så meget med autentiske ting å finne der, mest fotografier og propagandatekst. Men noe bra var det jo, her er en liten videosnutt (jeg sier i videoen at det var Fidel & Co som angrep palasset, men det er feil. Det var en gruppe revolusjonære studenter som står bak kulehullene jeg filmer):
Dette er det gamle presidentkontoret til Batista. Det var her Ernesto "Che" Guevara ble sverget inn som cubansk statsborger etter at de hadde styrtet regimet til Batista (Guevara var som kjent opprinnelig argentinsk statsborger):
Den siste natten jeg tilbragte i Havana besøkte jeg den verdenskjente nattklubben Tropicana. Denne nattklubben var kanskje det fremste symbolet på dekadensen som herjet når den amerikanske mafiaen styrte mesteparten av Havana fra slutten av tredvetallet til begynnelsen på revolusjonen. I dag er klubben en typisk turistfelle, noe jeg var forberedt på. Men jeg var ikke forberedet på prisnivået. Frem til mitt besøk til Tropicana hadde jeg vært på mange restauranter til frokost, lunsj og middag; men aldri opplevd at regningen oversteg 25 dollar. På Cuba har de to valutaer; Pesos convertibles og ordinære pesos. Turister får bare bruke Pesos convertibles og 1 CUC følger (iht. planøkonomien på Cuba) kursen til US Dollar. Det var på den måten ganske enkelt å beregne hva ting kostet. Når jeg ankom til Tropicana måtte jeg først betale adagangsbillett. Dette var 80 dollar. Deretter fikk jeg et eget bord og jeg bestilte mat og en whisky med is. Drinkene kostet 5 dollar per stykk. Maten kostet 50 dollar. Det jeg ikke visste var at det inkludert i adgangsbilletten var en halvflaske rom og ett glass champagne. Jeg klarte derfor å bli god og full nok til å sette pris på danseshowet som varte i nærmere 2 1/2 time.
Tropicana:
4. Varadero
Fyllesyk og jævlig etter natten som startet på Tropicana og sluttet på en bar utenfor hotellet mitt reiste jeg til busstasjonen for å ta bussen til mitt hotell på Varadero; Cubas mest besøkte turistområde. Varadero er en smal halvøy som har en nydelig og lang strand ut mot atlanterhavet. Langs stranden er det mange hoteller og restauranter, og det er vel det. Det er ikke noen historiske steder der, men hvis man er ute etter å slappe av i tropiske omgivelser, ja da har man kommet til rett plass. Jeg var rimelig utkjørt etter tre harde fyllenetter i Havana, så jeg så frem til å slappe av på stranden. Mitt hotell, Hotell Puntarena, var all- inclusive så jeg slapp høye kostnader for barbesøk. Rommet mitt var helt fantastisk med en utsikt som rett og slett tok pusten fra meg når jeg åpnet døren for første gang. Maten på hotellet var ikke spesielt god (typisk for all- inclusive steder), så lille julaften endte jeg opp på en svært god restaurant i den lille landsbyen (Varadero) som stedet tar sitt navn fra. Når jeg kom tilbake til hotellet kom jeg i prat med noen kanadiere som var svært hyggelige. Vi drakk oss dritings og det siste jeg husker er at jeg dansker med en jente jeg ikke husker ansiktet til på nattklubben til hotellet. Dagen etter, altså julaften, badet jeg med delfiner. Det var, som det heter på nynorsk; all it's cracked up to be.
Hotell Puntarena:
Kokosnøttpalme:
På vei til stranden:
Utsikt fra hotellrommet:
Delfinkos:
Kort oppsummert: Cuba anbefales!
søndag 18. mars 2012
Små politiske betraktninger en søndagskveld
Bare en kort oppdatering, mer som en ettertanke jeg gjør meg selv enn noe av betydning for omverdenen.
Norge er gjentatte ganger målt til "verdens beste land" å bo i av UN Development Index (UNDI), men det er mange (jeg er blant dem) som stiller spørsmål ved FNs politiske objektivitet her. Vi nordmenn blir fortalt at vi ikke har noe å klage over ettersom FN sier at vi bor i "verdens beste land". Vel, jeg er uenig. Norges rikdom brukes til å finansiere verdens mest omfattende "velferdssystem", altså trygd og stønad til alle mulige "trengende". Ja, mange nordmenn trenger støtte fra Staten for å overleve, men ettersom det til enhver til er 25 % av arbeidsfør befolkning er det fullstendig urealistisk at alle som mottar stønad ikke fullstendig fint hadde klart seg på egenhånd hvis trygden ble tatt fra dem. Hverken jeg eller noen andre har oppskriften på det perfekte samfunn, men det er noe galt når 65 % av lønnen til arbeidere går til skatter og avgifter og mesteparten av dette går til å finansiere trygd. Helsevesenet i Norge er elendig og vi kan vise til den lengste helsekøen i Norges historie. Utdanningsvesenet vårt er elendig og i internasjonale kåringer havner vi gjennomgående på samme nivå som utviklingsland.
Så hva mener jeg bør gjøres? Hovedsaklig mener jeg Norge må våge å se utover sine egne grenser. Det er ikke, som Gro H. Brundtland sa i sin tid, "typisk norsk å være god". Dog ikke en perfekt løsning, så mener jeg at en god begynnelse kan være følgende:
- Adopter utdannelsessystemet til Finland. Finland skårer gjennomgående blant verdens tre beste land når det gjelder utdannelse. Sør-Korea og Indonesia er de to andre landene som tar pallplass, men de har et utdannelsessystem som minner mer om slaveri og terror enn skolegang. Finland legger vekt på god lærerlønn slik at det er attraktivt å bli lærer, høy grad av valgfrihet hos elevene slik at enhver elev er fri til å utforske sine egenskaper og kvalitet i realfagsundervisningen.
- Adopter helsesystemet til Tyskland. Tyskland har gjennomført full stykkprisfinansiering i helsesektoren, dvs. at private og offentlige sykehus er likestilt; men Staten står for regningen. Det er altså ikke mulig å kjøpe seg ut av helsekøen slik det er i Norge, men ettersom den private kapasiteten blir utnyttet har de heller ingen helsekø å snakke om.
- Adopter avgiftspolitikken til Danmark. Danmark skårer gjennomgående høyest i internasjonale undersøkelser som måler ulike befolkningers grad av lykke, og jeg mener at en stor grunn til dette er staten Danmarks tiltro til sin egen befolknings evne til å bestemme selv hva de ønsker å bruke penger på. Med andre ord: Lave avgifter.
- Adopter Nederlands sex- og narkotikapolitikk. I Nederland har det svært lenge vært fullt lovlig for folk over 18 år å kjøpe og selge seksuelle tjenester. Det at dette skulle være ulovlig er jo idiotisk i seg selv og vi ser jo at i de landene hvor prostitusjon er ulovlig (som Norge og USA) har de prostituerte det jævligst; mens de har det best i de landene hvor kjøp og salg av seksuelle tjenester ikke reguleres av Staten (som Nederland og Danmark). I Nederland er det også fullt lovlig (det var det ihvertfall frem til 2011) å kjøpe og selge hasj/marijuana og Nederland er fremdeles et av verdens aller rikeste land (noe som jo slår hull på myten om at legalisering vil medføre enorme sosiale problemer).
- Adopter Sveits' system med folkeavstemninger. I Norge styres vi nærmest diktatorisk i 4 år av gangen, og da gjerne av partier 95 % ikke vil ha på Stortinget engang (les: SV og SP). Folket bør ha en langt sterkere stemme i viktige saker av nasjonal betydning og den beste måten å gi dem den stemmen er ved å innføre bindende folkeavstemninger.
- Innfør borgerlønn: Det burde være to typer offentlig trygd, ikke en myriade slik det er i dag. Den første bør være alderspensjon og den andre bør være borgerlønn. Det er ikke alle som passer til Norges ekstremt trange 8-16 mentalitet, det er en god del som sliter pga. helseproblemer og det er en løgn at "arbeid edler mannen". Borgerlønn vil gi livsopphold (en lav sats til å dekke mat/klær/div. samt husleie/strøm), men heller ikke noe mer. Dette vil medføre at en god del uføretrygdede vil få kuttet sin trygd med en del, men svært mange på sosialstønad vil få bedret sin hverdag. Det vil også gjøre byråkratiet langt enklere og kreve langt færre NAV ansatte (som jo sparer Staten enormt med penger). Borgerlønn bør ikke være behovsprøvd, men være en ytelse som erstatter dagens sosialstøtte, dagpenger, bostøtte, forsørgertillegg, uføretrygd, etc. Kravene for å få borgerlønn bør være mer liberale enn dagens system (hvor det kreves ekstremt med dokumentasjon og svært tungrodde søknadsprosesser), men det bør kreves statsborgerskap for å få den. Hvorfor Norge skal betale trygd til utenlandske borgere er noe jeg aldri kommer til å fortstå og alltid kommer til å kjempe imot.
Åja, også fant jeg dette bildet som gjør meg så jævlig glad hver gang jeg ser på det:
Norge er gjentatte ganger målt til "verdens beste land" å bo i av UN Development Index (UNDI), men det er mange (jeg er blant dem) som stiller spørsmål ved FNs politiske objektivitet her. Vi nordmenn blir fortalt at vi ikke har noe å klage over ettersom FN sier at vi bor i "verdens beste land". Vel, jeg er uenig. Norges rikdom brukes til å finansiere verdens mest omfattende "velferdssystem", altså trygd og stønad til alle mulige "trengende". Ja, mange nordmenn trenger støtte fra Staten for å overleve, men ettersom det til enhver til er 25 % av arbeidsfør befolkning er det fullstendig urealistisk at alle som mottar stønad ikke fullstendig fint hadde klart seg på egenhånd hvis trygden ble tatt fra dem. Hverken jeg eller noen andre har oppskriften på det perfekte samfunn, men det er noe galt når 65 % av lønnen til arbeidere går til skatter og avgifter og mesteparten av dette går til å finansiere trygd. Helsevesenet i Norge er elendig og vi kan vise til den lengste helsekøen i Norges historie. Utdanningsvesenet vårt er elendig og i internasjonale kåringer havner vi gjennomgående på samme nivå som utviklingsland.
Så hva mener jeg bør gjøres? Hovedsaklig mener jeg Norge må våge å se utover sine egne grenser. Det er ikke, som Gro H. Brundtland sa i sin tid, "typisk norsk å være god". Dog ikke en perfekt løsning, så mener jeg at en god begynnelse kan være følgende:
- Adopter utdannelsessystemet til Finland. Finland skårer gjennomgående blant verdens tre beste land når det gjelder utdannelse. Sør-Korea og Indonesia er de to andre landene som tar pallplass, men de har et utdannelsessystem som minner mer om slaveri og terror enn skolegang. Finland legger vekt på god lærerlønn slik at det er attraktivt å bli lærer, høy grad av valgfrihet hos elevene slik at enhver elev er fri til å utforske sine egenskaper og kvalitet i realfagsundervisningen.
- Adopter helsesystemet til Tyskland. Tyskland har gjennomført full stykkprisfinansiering i helsesektoren, dvs. at private og offentlige sykehus er likestilt; men Staten står for regningen. Det er altså ikke mulig å kjøpe seg ut av helsekøen slik det er i Norge, men ettersom den private kapasiteten blir utnyttet har de heller ingen helsekø å snakke om.
- Adopter avgiftspolitikken til Danmark. Danmark skårer gjennomgående høyest i internasjonale undersøkelser som måler ulike befolkningers grad av lykke, og jeg mener at en stor grunn til dette er staten Danmarks tiltro til sin egen befolknings evne til å bestemme selv hva de ønsker å bruke penger på. Med andre ord: Lave avgifter.
- Adopter Nederlands sex- og narkotikapolitikk. I Nederland har det svært lenge vært fullt lovlig for folk over 18 år å kjøpe og selge seksuelle tjenester. Det at dette skulle være ulovlig er jo idiotisk i seg selv og vi ser jo at i de landene hvor prostitusjon er ulovlig (som Norge og USA) har de prostituerte det jævligst; mens de har det best i de landene hvor kjøp og salg av seksuelle tjenester ikke reguleres av Staten (som Nederland og Danmark). I Nederland er det også fullt lovlig (det var det ihvertfall frem til 2011) å kjøpe og selge hasj/marijuana og Nederland er fremdeles et av verdens aller rikeste land (noe som jo slår hull på myten om at legalisering vil medføre enorme sosiale problemer).
- Adopter Sveits' system med folkeavstemninger. I Norge styres vi nærmest diktatorisk i 4 år av gangen, og da gjerne av partier 95 % ikke vil ha på Stortinget engang (les: SV og SP). Folket bør ha en langt sterkere stemme i viktige saker av nasjonal betydning og den beste måten å gi dem den stemmen er ved å innføre bindende folkeavstemninger.
- Innfør borgerlønn: Det burde være to typer offentlig trygd, ikke en myriade slik det er i dag. Den første bør være alderspensjon og den andre bør være borgerlønn. Det er ikke alle som passer til Norges ekstremt trange 8-16 mentalitet, det er en god del som sliter pga. helseproblemer og det er en løgn at "arbeid edler mannen". Borgerlønn vil gi livsopphold (en lav sats til å dekke mat/klær/div. samt husleie/strøm), men heller ikke noe mer. Dette vil medføre at en god del uføretrygdede vil få kuttet sin trygd med en del, men svært mange på sosialstønad vil få bedret sin hverdag. Det vil også gjøre byråkratiet langt enklere og kreve langt færre NAV ansatte (som jo sparer Staten enormt med penger). Borgerlønn bør ikke være behovsprøvd, men være en ytelse som erstatter dagens sosialstøtte, dagpenger, bostøtte, forsørgertillegg, uføretrygd, etc. Kravene for å få borgerlønn bør være mer liberale enn dagens system (hvor det kreves ekstremt med dokumentasjon og svært tungrodde søknadsprosesser), men det bør kreves statsborgerskap for å få den. Hvorfor Norge skal betale trygd til utenlandske borgere er noe jeg aldri kommer til å fortstå og alltid kommer til å kjempe imot.
Åja, også fant jeg dette bildet som gjør meg så jævlig glad hver gang jeg ser på det:
søndag 4. mars 2012
Absinth og maleri
Fredag hadde jeg en perfekt kveld hjemme: To flasker meget god rødvin og to glass med Absinth. Mens jeg drakk dette og hørte på god musikk malte jeg et nytt oljemaleri. Det var et helvete å ta bilde av maleriet ettersom jeg malte det i lyse farver (turkis, blå, grønn, lys gul, hvitt) siden jeg ønsket å gjengi arktisk natur. Men det gikk sånn noenlunde til slutt. Maleriet heter Fjell:
søndag 26. februar 2012
Nytt oljemaleri
Jeg har hatt en ukes vinterferie (første gang jeg har tatt meg ferie denne uken siden videregående) og noe av tiden har jeg brukt til å male et nytt bilde. Bildet har den gode nynorske tittelen "Point".
Abonner på:
Innlegg (Atom)