Små politiske betraktninger en søndagskveld

Bare en kort oppdatering, mer som en ettertanke jeg gjør meg selv enn noe av betydning for omverdenen.

Norge er gjentatte ganger målt til "verdens beste land" å bo i av UN Development Index (UNDI), men det er mange (jeg er blant dem) som stiller spørsmål ved FNs politiske objektivitet her. Vi nordmenn blir fortalt at vi ikke har noe å klage over ettersom FN sier at vi bor i "verdens beste land". Vel, jeg er uenig. Norges rikdom brukes til å finansiere verdens mest omfattende "velferdssystem", altså trygd og stønad til alle mulige "trengende". Ja, mange nordmenn trenger støtte fra Staten for å overleve, men ettersom det til enhver til er 25 % av arbeidsfør befolkning er det fullstendig urealistisk at alle som mottar stønad ikke fullstendig fint hadde klart seg på egenhånd hvis trygden ble tatt fra dem. Hverken jeg eller noen andre har oppskriften på det perfekte samfunn, men det er noe galt når 65 % av lønnen til arbeidere går til skatter og avgifter og mesteparten av dette går til å finansiere trygd. Helsevesenet i Norge er elendig og vi kan vise til den lengste helsekøen i Norges historie. Utdanningsvesenet vårt er elendig og i internasjonale kåringer havner vi gjennomgående på samme nivå som utviklingsland.

Så hva mener jeg bør gjøres? Hovedsaklig mener jeg Norge må våge å se utover sine egne grenser. Det er ikke, som Gro H. Brundtland sa i sin tid, "typisk norsk å være god". Dog ikke en perfekt løsning, så mener jeg at en god begynnelse kan være følgende:

- Adopter utdannelsessystemet til Finland. Finland skårer gjennomgående blant verdens tre beste land når det gjelder utdannelse. Sør-Korea og Indonesia er de to andre landene som tar pallplass, men de har et utdannelsessystem som minner mer om slaveri og terror enn skolegang. Finland legger vekt på god lærerlønn slik at det er attraktivt å bli lærer, høy grad av valgfrihet hos elevene slik at enhver elev er fri til å utforske sine egenskaper og kvalitet i realfagsundervisningen.

- Adopter helsesystemet til Tyskland. Tyskland har gjennomført full stykkprisfinansiering i helsesektoren, dvs. at private og offentlige sykehus er likestilt; men Staten står for regningen. Det er altså ikke mulig å kjøpe seg ut av helsekøen slik det er i Norge, men ettersom den private kapasiteten blir utnyttet har de heller ingen helsekø å snakke om.

- Adopter avgiftspolitikken til Danmark. Danmark skårer gjennomgående høyest i internasjonale undersøkelser som måler ulike befolkningers grad av lykke, og jeg mener at en stor grunn til dette er staten Danmarks tiltro til sin egen befolknings evne til å bestemme selv hva de ønsker å bruke penger på. Med andre ord: Lave avgifter.

- Adopter Nederlands sex- og narkotikapolitikk. I Nederland har det svært lenge vært fullt lovlig for folk over 18 år å kjøpe og selge seksuelle tjenester. Det at dette skulle være ulovlig er jo idiotisk i seg selv og vi ser jo at i de landene hvor prostitusjon er ulovlig (som Norge og USA) har de prostituerte det jævligst; mens de har det best i de landene hvor kjøp og salg av seksuelle tjenester ikke reguleres av Staten (som Nederland og Danmark). I Nederland er det også fullt lovlig (det var det ihvertfall frem til 2011) å kjøpe og selge hasj/marijuana og Nederland er fremdeles et av verdens aller rikeste land (noe som jo slår hull på myten om at legalisering vil medføre enorme sosiale problemer).

- Adopter Sveits' system med folkeavstemninger. I Norge styres vi nærmest diktatorisk i 4 år av gangen, og da gjerne av partier 95 % ikke vil ha på Stortinget engang (les: SV og SP). Folket bør ha en langt sterkere stemme i viktige saker av nasjonal betydning og den beste måten å gi dem den stemmen er ved å innføre bindende folkeavstemninger.

- Innfør borgerlønn: Det burde være to typer offentlig trygd, ikke en myriade slik det er i dag. Den første bør være alderspensjon og den andre bør være borgerlønn. Det er ikke alle som passer til Norges ekstremt trange 8-16 mentalitet, det er en god del som sliter pga. helseproblemer og det er en løgn at "arbeid edler mannen". Borgerlønn vil gi livsopphold (en lav sats til å dekke mat/klær/div. samt husleie/strøm), men heller ikke noe mer. Dette vil medføre at en god del uføretrygdede vil få kuttet sin trygd med en del, men svært mange på sosialstønad vil få bedret sin hverdag. Det vil også gjøre byråkratiet langt enklere og kreve langt færre NAV ansatte (som jo sparer Staten enormt med penger). Borgerlønn bør ikke være behovsprøvd, men være en ytelse som erstatter dagens sosialstøtte, dagpenger, bostøtte, forsørgertillegg, uføretrygd, etc. Kravene for å få borgerlønn bør være mer liberale enn dagens system (hvor det kreves ekstremt med dokumentasjon og svært tungrodde søknadsprosesser), men det bør kreves statsborgerskap for å få den. Hvorfor Norge skal betale trygd til utenlandske borgere er noe jeg aldri kommer til å fortstå og alltid kommer til å kjempe imot.

Åja, også fant jeg dette bildet som gjør meg så jævlig glad hver gang jeg ser på det:

Absinth og maleri

Fredag hadde jeg en perfekt kveld hjemme: To flasker meget god rødvin og to glass med Absinth. Mens jeg drakk dette og hørte på god musikk malte jeg et nytt oljemaleri. Det var et helvete å ta bilde av maleriet ettersom jeg malte det i lyse farver (turkis, blå, grønn, lys gul, hvitt) siden jeg ønsket å gjengi arktisk natur. Men det gikk sånn noenlunde til slutt. Maleriet heter Fjell:

Nytt oljemaleri

Jeg har hatt en ukes vinterferie (første gang jeg har tatt meg ferie denne uken siden videregående) og noe av tiden har jeg brukt til å male et nytt bilde. Bildet har den gode nynorske tittelen "Point".

Kontorarbeid: Helse og trivsel på arbeidsplassen

Jeg jobber på kontor 8 timer om dagen 5 dager i uken. 1/3 av livet mitt går med til å være på jobb og jeg er blant dem som mener at det er viktig hvordan man har det på jobb. Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten om tredemølle på kontorplassen (les her: http://www.aftenposten.no/jobb/Tredemolle-pa-kontoret-6757565.html) måtte jeg bare skrive ned noen av tankene jeg har gjort meg angående helse og trivsel på kontoret.

1. Det viktigste før alt annet er at jobben ikke er livet ditt. Jobben er en del av livet ditt, så det å gå på jobben som en zombie uten å engasjere deg er jævlig dumt; men det å la arbeidslivet ta opp all tiden og tankeaktiviteten din er like ille. Derfor burde det være stor takhøyde for å komme med innspill til ledelsen angående forslag til forbedringer, men lite toleranse for folk som syter over at jobben tar så meget av tiden deres. Hvis du ikke klarer å gjøre jobben din og samtidig ha et privatliv så er du ikke i stand til å gjøre jobben din.

2. Det mest irriterende som finnes, og det mest skadelige for arbeidsmiljøet, er kolleger som legger seg opp i hvordan jeg benytter arbeidstiden min. Det er selvfølgelig at sjefen min legger seg opp i det, men kolleger bør holde nesen sin vekk fra ting som ikke angår dem. Det er mange som kommer sent på jobb mange ganger i løpet av uken og det er mange som går tidlig. Jeg legger meg aldri opp i det og tenker ikke videre over saken. Men i et 8-16:00 samfunn som Norge så dannes det en forventning om at det har egenverdi å være på jobb nøyaktig fra 8 til 16; gjerne litt ekstra også. Antall timer på jobb likestilles med det å skape merverdi, noe som selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg mener at det ikke burde vært arbeidstid overhodet. Kontoret burde hatt døgnåpent og de ansatte selv skulle kunne velge når de gikk på jobb; så lenge jobben faktisk ble gjort. Noe av hovedgrunnen til at vi har fått et samfunn hvor arbeidslivet er så strengt regulert i antall arbeidstimer er fagforeningene. Fagforeningenes verste mareritt er et arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker ikke ble målt på hvor mange timer han/hun var "på jobb", men hva han/hun skapte av merverdi. I et slikt samfunn ville slabbedaskene som drakk kaffe og røket hele dagen og gjorde litt småplukk av arbeid på overtid fått fyken; og dessverre er det mange av fagforeningenes medlemmer som er slik. Videre ville et slikt samfunn skapt problemer for den gruppen av mennesker som driver mest med undertrykking (ja, undertrykking!) i dagens Norge; nemlig de såkalte A- menneskene. De som elsker å stå opp når det er mørkt, løpe 10 km, dusje, spise frokost og vaske huset for så å møte til arbeid klokken 07:30 hver dag; dette er menneskene som styrer Norges døgnrytme. Dette driver meg til vanvidd ettersom det er et faktum at kun om lag 20- 30 % av mennesker i Norge er A- mennesker. Resten er solide B- mennesker som liker å være oppe til lengre enn 22:00 om kvelden og som liker å sove til det blir lyst ute. Hvis samfunnet hadde lagt opp til valgfrihet og fleksibilitet i arbeidsmønsteret ville plutselig A- menneskene følt seg marginalisert fordi de ville blitt i massivt mindretall på arbeidsplassen (og alle ville visst hvem de var ettersom de alltid var på jobb før alle andre og gikk hjem før alle andre); mens B- menneskene hadde fått et liv de kunne levd uten å slite seg halvt ihjel. Til slutt angående dette punktet: Rushtrafikken ville vært historie fordi det ikke lengre hadde vært slik at alle begynte på jobb mellom 8 og 9 og dro hjem mellom 16 og 17. A- menneskene ville kanskje kjørt til jobb mellom 6 og 9, mens B- menneskene hadde kanskje hadde kjørt til jobb mellom 10 og 12. En svært miljøskadelig rushtrafikk som tidligere var samlet til to timer om morgenen og to timer om ettermiddagen ville, uten at myndighetene trengte å gjøre noe som helst, bli spredt jevnt utover 6 timer om morgenen og 6 timer om ettermiddag/kvelden. Ja, det ville blitt en viss opphopning rundt klokken 9:30 og klokken 17:00 men ingenting sammenlignet med dagens rushtidshelvete. Personlig hadde jeg gått (jeg kan gå til arbeid) til jobb klokken 11 og dratt hjem når jeg var ferdig med det jeg hadde av arbeidsoppgaver den dagen (jfr. det jeg skrev ovenfor).

3. Møter er noe jævlig dritt. I Norge er vi veldig konsensusdrevne, noe som er en kilde til stabilitet og trygghet; men også et helvete når det kommer til å få ting gjort. Hvis en sjef faktisk bestemmer noe uten å først innkalle til et møte for å diskutere saken blir han/hun møtt med et hylekor av misnøye. Dette medfører at det på dagens kontorarbeidsplass er slik at en ansatt må regne med å bruke om lag en tredjedel av tiden sin på å sitte i møter. Jeg har sittet i møter for å planlegge møter; ikke bare én gang, men mange (mange!) ganger. Norge har meget å lære av mer autoritære kulturer her, for eksempel Tyskland. I Tyskland forhører sjefen seg med sine ansatte mellomledere når han/hun føler hun trenger råd, men aldri ellers. Sjefen skal være sjef og dette med å leke demokrati i en bedrift fører bare til krangling, utsettelser, lite produktivitet og jævlig kjedelige møter.

4.  I dag er det fryktelig på moten å ha "åpne landskap". Høres fint ut, ikke sant? Både "åpent" og "landskap" gir positive assosiasjoner og sjefer (som selvfølgelig har svære egne kontorer) tror at det automatisk gir enormt med økt produktivitet og kreativitet ved å tvinge alle ansatte til å dele ett digert kontor uten vegger. Ingen forskning kan vise til at det skaper noe som helst merverdi å gjøre dette, det eneste man kan si som er bra med store felleskontor (som jo er et meget mer treffende navn) er at det sparer bedriften litt i husleieutgifter da man kan presse sammen flere ansatte i de samme (eller mindre) lokalene. For de ansatte som blir tvunget til å sitte i store felleskontor er det et helvete. I Norge lever som kjent janteloven i beste velgående og de som skiller seg ut på det minste vis blir umiddelbart gjort oppmerksom på dette av de andre. Man kan ikke høre på radio da det garantert irriterer en av dine ørten naboer, så det ender gjerne med at det ikke er annen lyd i lokalet enn naboens telefonsamtaler og tasteklikk. Ja, alle har godt av å ha musikk man liker i bakgrunnen når man jobber og det kan man altså ikke når man jobber i store felleskontorer. Det er ikke bevist at man blir mer kreativ av å ha eget kontor, men det er innlysende at man lettere blir forstyrret i tankeprosessen når du har 30- 100 folk inne på samme kontor som deg. Et eget (lite) kontor gir stor merverdi for den enkelte ansatte og det koster bedriften mer i form av dårlig arbeidsmiljø å ikke sørge for dette for alle ansatte enn det gjør å la være. Og det er faen meg skummelt å lese om folk som i fullt alvor skal ha ansatte til å gå på tredemølle mens de jobber. Dette er A- mennesker som tror at alle har et brennende behov for å trene 24 timer om dagen eller så er det ren, skjær sadisme. Og da jeg leste i artikkelen at firmaet som satser på dette gjør det fordi de ønsker at "alle kontoransatte i Norge skal ha mulighet" til å gå på tredemølle på jobb, da ble jeg arg. Fordi det er ikke de ansatte som bestemmer hvordan de utruster sine arbeidsplasser, det er det ledelsen som gjør. Og hvis en bedrift innfører tredemølle på alle kontorplassene kan jeg garantere at de som nekter å benytte seg av jævelskapen kommer til å bli presset ut av bedriften eller forbigått ved lønnsforhandlinger. 

5. Til slutt: Det er en styggedom at det ikke lengre er mulig å ha en kontorplass hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ansiktet mot døren/naboen. Alle skal nå enten sitte med ryggen mot døren (helt seriøst!) eller med hodet mot veggen (de færreste har hjørnekontor) slik at man får kronisk kink i nakken av alle som passerer kontorplassen din. Det har blitt slik at fordi man har internett så antar man at folk som sitter med hodet mot døren/naboen (og dermed ikke viser dataskjermen til forbipasserende/naboen) ikke har arbeidsrelatert innhold på skjermen. Dette bringer meg igjen tilbake til mitt poeng angående fast arbeidstid kontra innsats målt utifra faktisk verdiskapning: Det er irrelevant om man bruker 8 timer på å gi bedriften en profitt på 1 million eller om man bruker 1 time og spiller Angry Birds de resterende 7. Så lenge man gjør det man er ansatt for å gjøre, det være seg å selge x- antall støvsugere eller å lage en statistisk analyse som viser produksjonskapasiteten til bedriften basert på sesongsvingninger, så burde det være ledelsen og kollegene fullstendig irrelevant hvor mange timer man var på jobb den dagen. 

For å illustrere: 


Korrekt kontor (legg merke til at personen blir sittende med ansiktet vendt mot besøkende og ryggen mot vinduet): 





Mareritt og snarvei til en tidlig død:

Popkulturell oppsummering av 2011

Mitt forrige innlegg tok for seg nyhetene og verdens gang i 2011, men for ikke å ha innlegg på størrelse med Tolstojs Krig og fred ønsket jeg å ha et eget innlegg som tok for seg film og musikk i året som har gått. Film og musikk definerer livet mitt i stor grad og uten disse to tingene er det bare å gå ut i skogen med et tykt rep.

Film: 

Filmåret 2011 var ok, men ikke noe å onanere over samtidig som man spyr opp litervis av champagne og sigarrester. Særlig har Hollywood mistet meget av sin evne til å tenke nytt ettersom 2011 var året da flest oppfølgere ble lansert i forhold til noe annet år i historien. Sammenlignet med toppåret 2007 (There will be blood og No country for old men) kan 2011 ikke gjøre annet enn å kastrere seg selv i skam. Men noen höjdare så vi da (men man må til hjemmemarkedet for å få en liste på 5 titler) og for deg, kjære leser, har jeg oppsummert dem nedenfor i en hendig liten liste.

5. Pushwagner: Denne dokumentaren er i seg selv ikke fantastisk, men temaet er så interessant at det for meg genererte en helt ny lidenskap for den sprø og herlige kunsten til Hariton Pushwagner. Det alene er verdt en plass på min svært prestisjetunge liste.
4.  Horrible bosses: Jeg har alltid synes det er trist at topplister sjelden eller aldri inneholder komedier. Denne filmen har en rollesammensetning fullspekket med dyktige skuespillere, for eksempel Kevin Spacey, Jennifer Aniston (fremdeles sinnsykt hått og jævlig morsom), Michael Day (fra It's always sunny in Philadelphia) og Colin Farrell, en kul historie og ikke noe klissete kjærlighetsdramatikk.
3. Drive: Denne filmen så jeg ganske nylig og Ryan Gosling gir en fremragende rolletolkning av den tankefulle og melankolske stuntmannen som også er sjåfør for kriminelle tjuvradder. Hvis jeg skal utsette noe med filmen blir det som vanlig at filmskaperne på død og liv vil ha kvinner inn i kinosalen og tror at den eneste måten å få til dét på er ved å inkorporere en kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistorien i Drive er platt, forutsigbar og fullstendig malplassert i en film som utmerket hadde stått på egne ben som noe så sjeldent som en melankolsk actionfilm.
2. Melancholia: Lars von Trier gjør det igjen og lager et filmatisk mesterverk som samtidig er en apokalyptisk fremtidsvisjon og samfunnskritikk. For min egen del blir von Trier noen ganger så fullstendig surrealistisk at det ødelegger litt for filmopplevelsen. Det er en scene i filmen hvor protagonisten i ti minutter vandrer, iført brudekjole, i en have med masse hvit tang hengende rundt benene sine. Er det helt sikkert en fantastisk, genial og modernistisk illustrasjon på et eller annet signifikant? Ja. Bryr jeg meg? Nei.
1. Oslo 31. august: Denne filmen er det nærmeste en perfekt film, laget i Norge, jeg har sett. Jeg mistenker at man helst bør være i aldersgruppen 25-35 for å virkelig sette pris på den og det skyldes at det i stor grad er en generasjonsbeskrivelse av de av oss født mellom 1976 og 1986. Jeg skal ikke bruke opp meget med plass her for å gi en fullstendig anmeldelse av filmen, for det ville ikke være å gi filmen dens rettmessige anerkjennelse, men kort fortalt er dette en sommerfilm som tar seg tid til å dvele ved livets bestanddeler. Og dét gjør den uten å bli pretensiøs.



Musikk: 

Musikkåret 2011 var begredelig, men det er ikke noe nytt ettersom de siste 5 årene stort sett har bydd på ultrapretensiøs og lavmælt singer/songwriter pop, elendig hip-hop og RnB (all RnB er elendig), forglemmelig elektronisk musikk og emo- rock. Det er heldigvis noen få lysglimt, men man må lete veldig for å finne dem ettersom media har sluttet å spille god musikk. På radio får man enten 80- talls schlägere eller møkkamusikken nevnt ovenfor og på MTV får man realityshows. Her er det jeg har klart å grave frem verdt å lytte til det siste året:

Honorary mention: Red Hot Chili Peppers- I'm With You. Det gjør godt å se at RHCP fortsatt klarer å lage litt magik trass i deres påstand om at dopbruket er slutt. The adventures of rain dance maggie er catchy, men alt for popete. De andre sangene jeg har hørt (Monarchy of Roses, I'm with You og Did I Let You Know) virker tilgjort og er ikke bra nok til Red Hot Chili Peppers å være. Men selvfølgelig; meget bedre enn det meste annet der ute. 
5. Kanye West/Jay-Z- Watch the Throne. Jeg liker vanligvis ikke rap, men Watch the Throne er et album som man ikke kan si annet enn at rocker. Kanye West lager faktisk noenlunde god musikk og sammen med veteranen Jay-Z blir det faktisk veldig god musikk. Verdt pengene.
4. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta vol. I & II. Jeg er blodfan av Kaizers og deres to album er naturligvis blant årets beste norske utgivelser. Men selv om de rangerer høyt blant årets utgivelser så er dette dobbeltalbumet Kaizers svakeste verk hvis man ser vekk fra makkverket Maskineri.
2. Tom Waits- Bad as Me. Tom Waits på sitt beste. En stemme som rustne spiker i et rustent metallrør fylt av god, gammel skotsk whisky kombinert med vilt fete tekster og jævlig kul drikkemusikk gjør albumet til årets nest beste.
1. Lou Reed & Metallica- Lulu. Dette albumet kom ut i 2011, men jeg kjøpte det i dag. Fy faen så fett det er. Jeg har allerede diskutert albumet med en del folk og det ser ut til at dette er et album man elsker eller hater. Lou Reed snakke-synger sine egne forskrudde dikt mens Metallica herjer i bakgrunnen slik bare Metallica kan. Resultatet? Årets beste album. Her er et utdrag fra låten Brandenburg Gate:

I would cut my legs and tits off
When I think of Boris Karloff and Kinsky
In the dark of the moon

It made me dream of Nosferatu
Trapped on the Isle of Doctor Moreau
Oh wouldn't it be lovely

Lyrikken til dette albumet er det beste jeg har lest (og hørt). Sett opp mot dritten alle popmusikere lirer av seg gjør det godt å se at noen faktisk gir en liten faen i å faktisk si noe i tillegg til å rocke fletta av tenåringsgroupiene.

2011

Jeg parafraserer John Fante og konkluderer med at "2011 was a bad year" (2011 var et dårlig år). For meg personlig var året som har gått helt ok, men for Norge og verden en katastrofe.

- Miljøkatastrofene: Det har i år vært langt flere klima- og naturkatastrofer enn normalt sett. Vi har sett jordskjelv med påfølgende tsunami i Fukushima- Japan og dette medførste det største utslippet av radioaktivt materiale siden Tsjernobyl. I USA har flere orkaner herjet østkysten og New York var i flere dager en spøkelsesby. Tørke med tilhørende hungersnød har igjen herjet øst-Afrika og Australia har sett både skogbrann og massive oversvømmelser som har gjort milliarder i skade og gjort tusenvis hjemløse. I Canada har de hatt de største oversvømmelsene på nesten hundre år og i Norge har Berit og Dagmar herjet i dagevis på Vestlandet. Noen hevder at menneskene kun har seg selv å skylde på, men jeg er ikke like dogmatisk. Jorskjelv skyldes ikke klimagasser og bevisene for korrelasjon mellom orkaner og høyere gjennomsnittlig overflatetemperatur er i beste fall svært tynne. Dog sa Christopher Hitchens noe lurt og det var at selv om vi ikke er sikre på at klimaendringer skyldes mennesker, så bør vi handle som om de var det. Hvis vi gjør det og det viser seg at det opphetning og klimaendringer skyldes økt vulkansk aktivitet og endring i strålingen fra Solen, så har vi kun gjort en feil uten betydelige skadevirkninger. Hvis vi derimot ikke gjør noe som helst og det viser seg at menneskene er skyld i klimaproblemene, så har vi bæsjet i skuffen og muligens dømt oss selv til undergang. Betyr dette at jeg støtter alle mulige klimaavgifter, hysterisk kildesortering og en generelt masochistisk tilnærming til dagliglivet? Selvfølgelig ikke. Den massive overvekt av klimagasser slippes ikke ut i Vesten, men i den tredje verden og BRIC landene (Brasil, Russland, India og Kina). Det er her drastiske løsninger må på plass. De kan begynne med å filtrere sine fabrikkpiper og innføre likt regelverk som Vesten har når det gjelder regulering av industrielt utslipp. Brasil bør også i langt større grad presses til å slutte med å hogge ned sin egen regnskog i Amazonas. Regnskogen i Amazonas sørger alene for store deler av det naturlige C02 opptaket i verden, så det å kutte ned denne til fordel for soyajorder så skyter vi oss bokstavelig talt i foten.

- Finanskrisen i USA: Jeg er, og har alltid vært, en sterk tilhenger av Barack Obama, så det er med misnøye jeg ser at han følger i litt for like fotspor som sin forgjenger i arbeidet med å hindre en ny depresjon i USA tilnærmet lik den vi så på 30- tallet. Han har nå endelig trukket seg ut av Irak, en krig som kostet amerikanske skattebetalere 1 billion amerikanske dollar (ca 5 norske statsbudsjetter), og denne krigen har selvfølgelig vært en av de viktigste bidragsyterne til uføret USA befinner seg i. Dessverre har Obama samtidig lovet å øke innsatsen i Afghanistan, en krig som snart har like mange amerikanske ofre som Irakkrigen og som ingen lengre forstår hvorfor de kjemper. Osama bin Laden er død (hurra!), Al-Qaida er tilnærmet utslettet og det er omtrent like forferdelige forhold i Afghanistan for sivilbefolkningen som det var for 8 år siden. USA og NATO bør trekke seg ut umiddelbart, men dessverre kan ikke Obama få til dette selv om han hadde hatt lyst. Kongressen og senatet i USA er styrt av politikere som er kjøpt og betalt av "the military- industrial complex" (forsvarsindustrien) og vil aldri stemme for å trekke seg ut av en så lukrativ krig som Afghanistan er for dem. For ikke å snakke om oljebransjen. Oljebransjen (og her har Norge sin del av skylden) tjener ufattelige summer på enhver krig da prisen på olje går i taket pga. økt etterspørsel (tanks, fly, humvees, osv. bruker enorme mengder drivstoff). Hvis krigen i tillegg føres i Midtøsten øker prisen ytterligere pga. den innskrenkede tilgjengeligheten på olje slike kriger medfører. Men for all annen næring er krig utelukkende destruktivt, markedene er kontinuerlig mer ustabile pga. krigføringen, folk handler mindre pga. frykt og det råvarer brukes i større grad på krigføring enn på produksjon av forbruksvarer. Hvis USA hadde kuttet sitt militærbudsjett med 30 % kunne de slettet den enorme gjelden sin (og dermed ikke vært så avhengige av Kina som de er i dag) og fått kontroll på finansmarkedet. Men det er altså ren ønsketenkning. Istedenfor krangler de om å kutte velferdsgoder, øke skattene for middelklassen og innføre avgifter på forbruksvarer. Det å øke skattene på de 1 % rikeste (som Bush kuttet skattene til noe helt enormt) er det ingen Republikanere som vil og Demokratene er altfor feige eller svake. Obama ønsker å øke skattene for de aller rikeste og beholde de forholdsvis lave skattene for middelklassen (det er derfor jeg liker Obama), men han står mer og mer alene i sine fornuftige synspunkter. Og mens alt dette pågår bor hundretusenvis av amerikanere i teltbyer ("Shantytowns"), millioner er arbeidsløse og 3,1 % av befolkningen brukes som slaver i det privatiserte fengselsvesenet. Ingen land i verden har en så stor andel av sin befolkning i fengsel som USA og det er klart at det er enormt skadelig for økonomien (fanger forbruker ikke). Siden 1970 har antall fanger i USA eksplodert, noe som hovedsaklig skyldes "krigen" mot narkotika og en totalt feilslått fattigdomspolitikk. Hvis USA brukte mindre penger på å løpe etter ungdom som røkte hasj og i stedet brukte de pengene på utdannelse og innovasjon ville USA kunne nærme seg det optimistiske sporet de var i under etterkrigstiden.

- Finanskrisen i EU: Hellas er bankerott, men i stedet for å godta dette og la Hellas slette gjelden sin, melde seg ut av EU og innføre Drakmer igjen pøser EU hundrevis av milliarder av europeiske (inkludert norske) skattebetaleres penger inn i ulike "redningspakker". Ingen av "redningspakkene" har så langt ført til noe som helst annet enn ytterligere økonomiske problemer, ikke bare for Hellas, men for hele Europa. Irland, Italia, Portugal og Spania er i en tilnærmet lik situasjon som Hellas var før det smalt der; men ingen gjør noe med saken og jeg priser meg lykkelig over at nordmenn to ganger har sagt "NEI" til vederstyggeligheten som er den Europeiske Union. Jeg liker tanken på frihandel, men det å forsøke å danne Europa til en overnasjonal føderasjon (felles flagg, felles valuta, felles grunnlov, mm.) er dømt til å mislykkes. Ja, bankene som har vært dumme nok til å gi de søreuropeiske landene (og Irland) enorme lån vil gå under hvis man oppløser Euroen og lar disse landene seile sin egen sjø. Men på sikt tror jeg ikke at tapet av noen banker vil medføre nevneverdige problemer for den vanlige skattebetaler. Banker kan gjenoppstå og jeg tror ihvertfall ikke at det å trykke opp penger i stor skala som deretter lånes til land som er et økonomisk uføre pga. for stor gjeld vil løse noe som helst.

- Den arabiske "våren": Det største som har skjedd på den internasjonale arena i 2011 er nok de mange revolusjoner som fant sted, og fortsatt pågår, i den arabiske verden. Folket har reist seg opp mot sine diktatoriske styresmakter i Algerie, Marokko, Tunisia, Libya, Egypt, Oman, Bahrain, Saudi-Arabia, Yemen, Syria, Jordan og Mauritania. I Tunisia, Libya og Egypt har de vært suksessfulle og kastet sine styresmakter og begynt prosessen med å avholde valg. Dette er i utgangspunktet meget positivt, men jeg frykter at Islam står altfor sterkt i hele regionen. Det muslimske brorskapet ligger an til å gjøre brakseire overalt og de er tilnærmet like fundamentalistiske som Taliban, noe som skremmer meg ettersom en krig tilsvarende Afghanistan i Tunisia, Libya og Egypt virkelig kunne medført tredje verdenskrig. For at Midtøsten skal kunne bli sivilisert, fritt og sekulært må først og fremst reell ytringsfrihet på plass. Så lenge Islam står sterkt er dette vanskelig da Sharia krever dødsstraff for enhver fornærmelse av den pedofile profeten Muhammed, Islam generelt og forbyr vitenskap som går imot Islams dogme om at verden er 6000 år gammel og at kvinnen er skapt fra en blodklatt fra Adam. Adam på sin side hevder de ble laget av "syv håndfuller muld, alle i forskjellige farver". Så lenge slikt tull er offisiell doktrine vil aldri Midtøsten blir fritt.

- Terror i Norge: Andurs Bingo Brasvik (ABB) gjennomførte det verste angrepet på Norge siden andre verdenskrig og drepte 77 uskyldige mennesker 22. juli i år. Ingenting positivt kom ut av dette, selv om det var mye prat om "mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati" i etterkant. Det eneste vi har sett er mindre demokrati (mindre toleranse for å være uenig med den sosialdemokratiske modellen), mindre åpenhet (mer makt til PST, mer overvåkning, kriminalisering av ideer, mistenkeliggjøring av fritidssysler som dataspill og filmer) og mindre kjærlighet (folk er stort sett forbannet og mer mistenkelige overfor hverandre). Rosinen i pølsen er at ABB ble kjent strafferettslig utilregnelig og ofrene etter bombingen i regjeringskvartalet og Utøya må regne med å gjennoppleve faenskapet de neste 20- til 30 årene da ABB skal vurderes for om han er blitt "frisk" eller ikke hvert tredje år. Jeg blir ikke overrasket hvis noen "eksperter" finner ut at jævelen er frisk om noen år og slipper ham løs på samfunnet igjen.

- Dødsfall: Christopher Hitchens, mitt største forbilde, døde 15. desember i år og verden er meget fattigere etter hans bortgang. Han var et fyrtårn i en verden som stadig formørkes av religionens åk og ingen er i nærheten av å retorisk banke dritten ut av overtroiske tullinger som Hitchens var.

- Herr W-T: Selv har jeg hatt et bra år med meget med reising. I mai var jeg i Amsterdam (se egen post), i juli/august på Island og nå i desember på Cuba (eget innlegg om dette kommer på nyåret i 2012). Kjærlighetsmessig har det ikke skjedd en dritt, noe som er nøyaktig det samme som skjedde i 2010. Jeg fylte 30 år i år og på jobben går det stort sett greit, selv om jeg kunne ha ønsket meg en lederstilling der snart samt selvfølgelig høyere lønn (jeg fikk ikke den forrige lederstillingen som ble utlyst og heller ikke lønnsvekst). I desember feiret jeg mitt ettårsjubileum som osloborger og kan vel ikke akkurat si at jeg er noe særlig mer glad i Oslo nå enn før. Oslomarka er meget bra og veldig nærme der jeg bor, men ellers må jeg innrømme at Oslo er og blir et høl.

Og med det ønsker jeg alle et godt nytt år i 2012, selv om mange tror at vi alle blir oppslukt i et hav av flammer den 21. desember. Tror jeg på dette? Nei. 21.12.12 konspirasjonsteorien er bare nok et eksempel på at menneskeheten er litt for glad i tanken på vår egen undergang og altfor lettlurte.

Tidenes beste spill

Min generasjon, alstå grovt sett de født mellom 1976 og 1986, skiller seg i særdeleshet fra foreldregenerasjonen på ett punkt: Bruk av data- og TV- spill. Jeg er intet unntak og har siden 8 års alderen spilt jevnlig på ulike data- og TV- spill. Utviklingen her har vært forrykende og det er vanskelig å sammenligne dagens opplevelsesbaserte spill  og de gode gamle plattformspillene fra 80- og 90- tallet. En ting er grafikken (i dag er det ikke store forskjellen mellom film og TV- spill), en annen er kompleksiteten i historiene som fortelles og hva spillet faktisk går ut på. Personlig har jeg vært en stor tilhenger av rollespillsjangeren, hovedsaklig fordi man her gis stor grad av frihet til å utvikle din egen protagonist og fordi jeg er en enorm nerd som elsker fantasy.

Frem til nylig har jeg holdt spill som Diablo I & II, Baldur's Gate I & II, Neverwinter Nights I & II, World of Warcraft og Dragon Age I & II høyt på en pidestall som det fremste av det spillverdenen hadde å by på. Dette er alle solide spill som har gitt meg hundrevis av timer med underholdning og storslagne skreddersydde opplevelser.

Men for 17 dager siden kom Elder Scrolls V: Skyrim. Det føles ikke som 17 dager siden dette spillet kom, mye fordi jeg har spilt spillet mange timer hver eneste dag siden det kom. Skyrim er, for de av dere som ikke følger med på slikt, et rollespill basert i fantasy- verdenen Tamriel; nærmere bestemt den nordlige regionen Skyrim. Skyrim regionen er basert i sin helhet på Norge og innbyggere og natur har utviklerne brukt meget med tid på å få likest mulig vikingtidens Norge. Innbyggerne har gjerne navn som Harald og Nordstrøm og mytologien minner sterkt om gode gamle Odin og Tor. Valhall er byttet ut med "Sovngarde" (Søvngarden) for eksempel. Dette gjør opplevelsen desto mer givende for en nordmann som meg, men det er ikke det som gjør spillet så fantastisk. Det er kombinasjonen av enormt vakker grafikk, en setting som er uovertruffen, spillmotor som kjører silkemykt og tilnærmet bugfritt og fremfor alt den grenseløse friheten man har som spiller som gjør spillet så ekstraordinært. Hvis man har lyst til å følge hovedquestet lineært kan man fint gjøre det, men mulighetene til å dra på ekspedisjon ut på tundraen for å slakte noen kjemper og mammuter, gifte seg, kjøpe hus, drikke seg full, drepe en drage, støtte Imperiet i sin krig mot Stormkråkene og hundrevis av andre svært underholdende bedrifter kan man fint gjøre det også. Det er faktisk ikke lett å se hva hovedquestet er ettersom spillet ikke styrer deg i nevneverdig grad. Først etter å ha lest på Elder Scrolls wiki fikk jeg bekreftet hva dette var. Jeg har til nå spilt ca 150 timer i spillet, men selve hovedquestet tok bare drøye 20 timer. Skyrim er altså langt mer enn en historie med en begynnelse, hoveddel og slutt; det er en egen verden.

Elder Scrolls V: Skyrim er, kort fortalt, det beste spillet jeg noensinne har spilt og jeg anbefaler det sterkt til alle jeg kjenner som også liker å dra på ferie uten å faktisk gå ut døren.