Dobbeltmoral i sexkjøpslovgivning

Nedenfor følger teksten som stod i VG+ angående den nye trenden hvor jenter og kvinner (og hvis jeg tolker teksten nedenfor riktig; jenter helt ned i 12 års alderen!) får fullkontakt, happy-ending erotisk vaginalmassasje. Tydeligvis er dette visstnok lovlig. Hvis en mann hadde bedt om "tantrisk, erotisk penismassasje" hadde politiet som kjent ventet utenfor med en pen bot på 25000kr og prikk på rullebladet som registrert sexforbryter. Dobbeltmoral, much? Jeg vurderer sterkt å politianmelde "terapeut" Ingunn Tennbakk for hallikvirksomhet. Jeg er 100 % for at kvinner og menn skal kunne kjøpe seksuelle tjenester av voksne mennesker som frivillig tilbyr slike tjenester, men så lenge sexkjøpsloven er i effekt må vi i alle fall sørge for at loven gjelder både kvinner og menn; ikke bare menn.

Så til teksten (skrevet av Ingunn Saltbones, coypright VG 2014):

Vaginalmassasje, eller dearmoring, som det heter innen den tantriske skolen The New Tantra, kan løse opp spenninger som har satt seg i underlivet som følge av ulike følelsesmessige spenninger, ifølge terapeut Ingunn Tennbakk.
– Vi blir født uten noe forsvarsverk, men etter hvert som vi får ulike negative opplevelser, begynner vi å bygge opp et forsvar i form av spenninger i muskulaturen. Det gjelder også for musklene i underlivet.
Teorien er at ulike følelser setter seg i ulike muskler i underlivet, og at man ved hjelp av trykkpunktsmassasje i vagina kan forløse disse.

Spenninger

Ifølge The New Tantra terapeuten er det spesielt følelser knyttet til seksualitet som setter seg som spenninger i underlivet.
Det kan være at grensene dine har blitt overskredet, at du har hatt sex uten å ha lyst, eller at det rett og slett er følelser av skam knyttet til seksualitet du har blitt påført som følge av oppdragelsen i barndommen.
– Spesielt i 12-13 års alderen er det mange jenter som får en følelse av at sex og kropp er noe skambelagt. Dette setter følbare spenninger i kroppen, sier Tennbakk.

Skal hjelpe sexlivet

Tennbakk startet på en utdannelse innen Alex Wartmans 8 trinns terapeut-utdanning for tre år siden. For ett år siden ble hun også godkjent for å utføre dearmoring på klienter.
Et av målene med behandlingen er at sexlivet skal bli bedre i etterkant.
– Noen har mistet litt av følelsen i underlivet og blitt numne. Behandlingen vil øke følsomheten igjen, og kan også gjøre det mulig for flere å oppleve vaginal orgasme, sier Tennbakk.
Ifølge Tennbakk kan behandlingen også være til hjelp for dem som lider av muskulære krampetilstander i underlivet.
– Men de som har opplevd seksuelle overgrep bør ha gått i terapi for å bearbeide opplevelsene og følelsene først. Jeg jobber kun fysisk og er ikke en samtaleterapeut.

Fra sint knurring til latter

Sår krampegråt, hikst, sinne og krampelatter. Hele spekteret av følelser presser seg frem i kvinnen (48) da VG får overvære en dearmoring.

Etter en innledende massasje av hele kroppen som skal få henne til å slappe av, tar terapeut Ingunn Tennbakk på to sett med svarte hansker utenpå hverandre, smører en olje på fingrene og starter den innvendige massasjen.
– Jeg kjente en skarp smerte som jeg kjenner igjen fra da jeg fødte, sier kvinnen.
Terapeuten legger et hardt press på et sted, og holder helt til spenningen slipper, slik man også gjør i vanlig trykkpunktsmassasje
– Jeg opplevde at hvert punkt ble en emosjonell reise. Da jeg lo startet det egentlig med at jeg kjente på et voldsomt sinne, sier kvinnen.
Andre trykkpunkter får hele kroppen hennes til å riste, og hun gråter sårt.
– Jeg opplevde også at jeg ble redd og kjente på frykt. Det var da jeg begynte å gråte. Jeg opplevde det som at jeg mistet kontrollen, og så var det plutselig som om smerten slapp.
Hun har flere ganger i løpet av livet opplevd at hennes seksuelle grenser har blitt overskredet. Hun ønsket derfor å se om behandlingen kunne hjelpe henne til å gi slipp på emosjonelle spenninger. Etter andre behandling føler hun at mange av spenningene har sluppet taket.
– Jeg opplevde det som en stor befrielse. Det føltes som om noe ble renset ut, jeg føler meg ren og ekte.

– Ikke medisinsk dokumentert

– Vaginalmassasje passer ikke for alle. Spesielt bør de som har vært utsatt for seksuelle overgrep være svært forsiktige, sier psykolog Rikke Pristed.
Vaginalmassasje er fortsatt en ganske kontroversiell behandling, understreker Pristed.
Spesielt understreker hun hvor viktig det er at det er en godt utdannet terapeut, som veiledes på de etiske retningslinjene.
– Dette er et område hvor man kommer ekstremt tett på pasienten, og derfor krever det en særlig stor integritet og fintfølelse.
– Her står man bokstavelig talt med hånden inne i noens underliv og det gjør det desto mer risikofylt, sier Pristed.
Pristed, som er psykolog, sexolog og lektor ved Universitetet i Agder, mener likevel behandlingen kan passe for noen og sier det er en kjent sammenheng mellom muskulære spenninger og følelser.
Pensjonert overlege og professor i gynekologi Britt Ingjerd Nesheim, mener det er logisk at det kan sette seg muskulære spenninger også i underlivet.
– Vi vet at spenninger setter seg i muskulatur, og det er ganske velkjent at kvinner også kan ha spenninger i underlivet, sier Nesheim.
Nesheim understreker at det ikke er medisinsk dokumentert hvorvidt trykkpunkt-massasje i underlivet kan hjelpe til med å forløse følelser som har satt seg muskulært.
– Så om denne behandlingen virker vet jeg ikke, sier Nesheim.

Down and Up in Florence

The great thing about Oslo Airport is that you are constantly reminded why Norway is horrible and why you are leaving on holiday. The airport itself is nowhere near Oslo, and often it takes a lot longer getting to the airport than actually flying to your scheduled destination. At the airport, everything is twice the price than anywhere else; a true achievement considering Norway is the priciest country in the world. There is something almost pleasing about shilling  out 100kr ($16) for a shitty beer and 140kr ($23) for an even shittier sandwich before finally escaping the crushing monotony and mediocrity that is Norway for something better. Italy's Tuscany region for example. Florence (actual name; Firenze) is the cradle of the renaissance, the rebirth of western civilisation and should be visited by all westerners.

A short and very picturesque bus ride from the airport into the city centre and I was beating the same cobblestones that the Medicis, Donatello, Michaelangelo, Botticelli, Brunelleschi, Vasari, Dante and Machiavelli had about 650 years before. Florence is spread on each side of the beautiful river Arno and rests between low, green hills on every side. The city is blissfully devoid of the glass- and- steel modern monstrosities seen infesting most large European metropolises and it didn't suffer as much bombing as many other prominent European cities during WWII. And luckily the Italians has had enough sense that when building new structures they are kept in a similar architectural style as the renaissance-buildings. This way, the city actually looks gorgeous instead of as something puked up by a brutalist architect from the 60s very high on acid. On arrival the first thing you see in Florence is not, as it is in Oslo, drug dealers, junkies and human wreckage on every street corner; but rather stylish Italians, tourists and of course the Duomo.


(View of Florence north)

(View of Florence East)

(View of Florence rooftops)

(View of Florence west)

My hotel, the Hotel Balcony, was located 5 minutes walk away from the famed cathedral and as such right in the centre of the city. In exchange, I suffered quite the uncomfortable bed and noisy Russian neighbours; both of which were easily remedied by various delicious Tuscan wines.

My first day consisted mostly of trying to get my bearings and simply walking around the city centre for a few hours. I also fell into the same trap as thousands other stupid tourists, i.e. sitting down at an outdoor café overlooking either the Piazza del Duomo or Piazza della Signoria. These places, due to their gorgeous surroundings; have shitty food, bad service and the prices are the same as back in Norway (ranging from 6 to 9 euros for a beer). Buy a tourist-guide upon arrival, and you will avoid such foibles.

The second day, and to be honest; the third and fourth also, was spent mainly exploring every piece of renaissance architecture, sculpture and painting I could find. And Florence being a full city of just that, my cup raneth over.  There are six main museums one should try to see as much as possible of while in Florence:

- The Uffizi
- The Palazzo Vecchio
- The Accademia
- San Lorenzo Church and Library
- The Bargello
- The Palazzo Pitti

There are, of course, many more sites to explore, but these contain (in my humble opinion) the pillars of the renaissance. I, sadly, did not have the time to explore Palazzo Pitti (though I did take a look at its 'Grotta di Buontalenti'); but all the rest I examined in detail. Naturally with generous breaks for brunch, lunch and dinner.


(Grotta di Buontalenti)

Uffizi:

On Thursday, my third day visiting, I had booked a private tour starting at 8 am. This early in the morning there are far less people about and I was extremely lucky to have the tour-guide all to myself. Her name was Barbara, a pleasant married mother of two with a treasure-trove of knowledge regarding Florentine history and art. We started in the Uffizi (the name simply means 'Offices'), a building originally built by Vasari for Cosimo Medici to house the Medici rulers' civil servants. It also happens to be world's oldest art museum still in operation. As with most of the art galleries in Florence it is strictly forbidden to photograph inside the museum. This is very annoying, but is due to the fact that the Italians want to sell postcards and souvenirs; sale of which goes drastically down if the tourists can photograph their own mementos. Sadly I have no photographs from inside, but I was extremely lucky to have my own private tour of the Vasari corridor from the Uffizi, accross Ponte Vecchio all the way to Palazzo Pitti. Since I was alone with my guide, and a security officer who seemed to be sweet on my guide, I was allowed to snap off a few shots. I must admit I felt very much like Robert Langdon in the book Inferno. He too was being led through the Vasari corridor alone with a female companion. There even was a security guard who let them through! I didn't have murderous shadow corporations chasing me (or did I?), but it was still a memorable experience. The main gallery floor of the Uffizi contains several masterpieces (well, to be fair; only masterpieces) by f.ex. Botticelli, Leonardo Da Vinci, Michaelangelo and Caravaggio. My main reason for going was, of course, Botticelli's 'Birth of Venus' and Da Vinci's 'Annunciation'. I had never seen an original work by these masters before and it was very much worth it.

After Barbara and I had lunch on the very nice and sunny museum veranda she led me through the Varasi corridor. The corridor is not open to the public except for small groups who pays quite a bit extra. The reason is apparently that the security in the corridor is very lax (no alarms or glass shielding the paintings there). The art in the corridor changes all the time as it functions as temporary storage for much of the museum's art collection not currently on display in the main gallery. When I visited there were lots of little gems hanging there: A renaissance 'facebook' of most of the Medici family, self portraits of many of the old masters and even a fake Da Vinci. The gallery also gives its visitors a wonderful alternative view of the cityscape of Florence, not otherwise accessible.


(Vasari corridor going from right to left)

(Vasari corridor interior)

(Vasari corridor view of Ponte Vecchio)

Palazzo Vecchio:




(Perseus statue outside Palazzo Vecchio)


If anything other than the Duomo defines Florence, it's Palazzo Vecchio (meaning 'Old Palace'). Home to Florentine rulers and their administrations for centuries. Even today the local government has offices here, among them the mayor's. It's famed 'Hall of the 500', named so because Florence once had only 500 men elligible to vote in civic matters and they met in this very hall, still regularly sees use for municipal meetings. Luckily for me, there were none when I arrived and my guide (a lovely young girl from America) could inform me of its many treasures. The hall, as so many other venues and buildings in Florence, was enlarged significantly and decorated by Georgio Vasari. Vasari was, next to Cosimo I and Lorenzo Medici, Florence's most influential man. He had Cosimo's (not Cosimo the Elder, but the duke) ear, a rare position as Cosimo was extremely narcissistic, power-hungry and vain. Today you can see frescos covering the huge ceiling, with Cosimo I being its centrepiece (replacing the spot usually reserved for Jesus or Mary). There are a few original statues by Michaelangelo and the statue of Leo X, the first Medici pope, stands in the hall's place of honor. In the Palazzo's 1st and 2nd floors you have the apartments of the old Medici rulers; one room more extravagant than the next. In every room Cosimo made sure to place either his face or his personal symbol; a turtle with a sail on its back. This symbol signified his motto of thinking slowly, but acting fast. In the Vecchio I also came across one of my primary goals of exploration; Dante Alighieri's death-mask. The mask is not actually a true plaster-cast of Dante's face upon his death, but is recreated from the original one which has been lost.



Among my top 5 favourite artists of all time ranks Jackson Pollock, the father of neo-expressionism. One would not expect his works to be seen in the capital of renaissance art; but Florence has this year dedicated a large portion of the Vecchio and a small government building on the Piazza di San Firenze to his life and works. The latter being home to a magnificent multimedia-display consisting of an entire room (floor, walls, ceiling) covered in Pollock-inspired films and images.


(Mr W-T and Pollock)

Accademia:

The only reason why one should waste the good amount of cash you need in order to skip the kilometre long line to enter the Accademia is, of course, Michaelangelo's 'David'. It is the absolute defining masterpiece of the Renaissance. Again, photography was prohibited, which is a shame because none of the museum postcards comes close to doing David justice. It is not often I am actually short of breath upon seeing a work of art, but David did the job. It is absolutely divine and the 'copy' standing in front of the Palazzo Vecchio is nothing like the original. Michaelangelo did have a perfect name: 'Michael the angel'.

San Lorenzo Church and Library:

The Medici's own parish church, San Lorenzo, is well worth a visit. There are almost no queues there and both its library (the first open to the public since antiquity) and church are magnificent. The façade of the church is unfinished, left like that since the days of the Medici. The insides, however, are filled with treasure. I highly recommend using the audio-guides provided at the entrance. But, the true gem is the library. As the first library open to the public in Europe after the fall of the Roman empire, its historical importance is staggering. It is also an architectural masterpiece. On display are various tomes from the Medici collection. Hand written versions of Dante's 'Commedia' and a handwritten Greek copy of Aristotle's  'Physics' were both gorgeous. It was a very cool feeling seeing those books in the Medici library, made me feel like I was in the film 'The 9th Gate'. The books are so gorgeous, it made me wonder; are there anyone writing books like these by hand anymore? That would cater to a certain market, to be sure.


(Medici library)

(Medici library catalogue)

(Dante's 'Commedia')

(Aristotle's 'Physics')

Bargello:

The Bargello is a hidden gem, I would say. While the lines to climb the Duomo and to visit the Accademia were almost a kilometer long, there were almost no one at the town's one-time prison. The building is beautiful on its own, pre-dating the renaissance and clearly medieval in style. I would say its very masculine, compared to the slender feminine elegance of renaissance buildings. Its contents, however, are pure rebirth of Roman sculpture. The Bargello has the largest collection of my personal favourite sculptor; the genius Donatello. Donatello, like many of his contemporary artists in Florence, were very gay. This is seen in the sensuality of his male sculptures. Donatello's 'David' is the direct opposite of Michaelangelo's. Where Michaelangelo's is white marble, masculine, huge, stern and very muscular; Donatello's is black bronze, small, feminine, slender and I would say more coy than stern. It was also the first full nude sculpture made in Italy since Roman times. Though, if you compare the two figures it is clear that Michaelangelo used Donatello's 'David' as a template for his own masterpiece.


(I had to take this photo in secret, the guard was watching; so I had to try to conceal my action. Therefore, the image is a little out of focus.)

(Michaelangelo's crucifix figurine)

But the Bargello is far more than Donatello's sensual tempter. One of my little side-quests while in Florence was to seek out Roman god of wine and festivity; Bacchus. There are many depictions of him in Florence, I found him in the Boboli gardens and in the Bargello. I must say I prefer the rather corpulent wine-god in the gardens.


(Bardello's Bacchus)

(Bopoli garden Bacchus)

Breakfast, lunch and dinner:

I was surprised to see that no establishments offered breakfast after 10 am. Since I didn't get up that early, I had to eat dessert-meals for breakfast. Usually croissants or calzone with chocolate. The latter being very much recommended. The best place for lunch is Yellow Bar. They make their own pasta and both this (I recommend their Gnocci) and their pizzas are fenomenal. For dinner you have a plethora of choices. Some bad, some great. Again, buy (don't use the free promotional leaflets) a proper tourist-guidebook and explore. My two favourite places to eat dinner was 4 Leoni, a handsome trattoria in the Oltrarno district (also a locale in which Sir Anthony Hopkins ate dinner while 'Hannibal' was being shot), and L' Osteria di Giovanni. The latter has magnificent service and delicious food, but the wine I was recommended did not impress. In 4 Leoni both food and wine tasted amazing, but the service has room for improvement.


(Hand-made pasta at Yellow Bar)

(Me at the 4 Leoni)

Even though my main goal of visiting Florence was to experience first-hand the masterpieces of renaissance art, I was still on holiday; and as such I wanted to experience Florentine night-life. Florence is not a city for wild parties, not unless you know the local youths at any rate, and you won't find any strip-clubs anywhere in the centre (I looked). You will, however, find hundreds of cosy trattorias and a selection small bars; some of which are actually quite excellent. The best bar I found is called Art Bar, not just due to the ever- changing gallery of local contemporary art on its walls; but due to the artistry of the bartender and proprietor. Their cocktail- selection is outstanding, the service friendly and the atmosphere very reminiscent of a 1920s jazz-bar.


(Art Bar)

And with that my excursion to Florence is over. 4 nights was neither too long nor too short and I got to see what I had come there to see (except the strippers, of course). For my journey home I travelled first by train to Bologna (a terribly boring and dull city it appears), then by Ryanair to Oslo. Coming back always leaves me depressed (Norway does that to you), but I can always reminisce.


(Reminiscent of 9th Gate, yes?)

(Arno at sunset)

(Arno at night)

Ny regjering!

Jeg skriver dette i samme stund som Norges nye statsminister, Erna Solberg, holder pressekonferanse om den nye regjeringskoalisjonen Høyre og Fremskrittspartiet har gått sammen om. De har dannet 8 prosjekter de ønsker å realisere:

1. Styrke Norges konkurransekraft ved lavere skatter og mindre byråkratisering.
2. Fra formynderstat til tillitsstat gjennom mer lokalt selvstyre, ikke la fylkesmann stoppe vedtak fra kommunestyrer som ikke ønsker eiendomsskatt. I tillegg skal mange norske særforbud og -regler fjernes.
3. Realisere kunnskapssamfunnet. Lærerløft, yrkesfagløft, ha som mål å ha flere universitetsmiljø i verdensklasse og øke satsning på forskning over offentlige budsjetter og stimulere næringslivet til å investere i forskning.
4. Sikkerhet. Jobbgaranti i Politet. Øke beredskapen over hele landet. Styrke nasjonalt beredskapssenter i Oslo. Bevæpning av politiet i de distrikter der politiet mener det er nødvendig.
5. Innvandringspolitikk: Innstramning på familiegjenforening. Lukkede asylmottak for de som har fått avslag og for kriminelle asylsøkere.
6. Samferdsel: Bedre vei, bane og kollektivløsninger. Bygge raskere enn i dag. Dannes et stort veiselskap som skal stå for mange av veiene som skal bygges fremover. Statlig låneordning for utbygging av infrastruktur. Øke fartsgrense til 110km/t på utvalgte motorveier. Mer vei og mindre bompenger.
7. Helse og omsorg. Lovfestet rett til omsorgsplass skal utredes med mål om innføring ila. perioden. Rus og psykiatri skal kraftig rustes opp. Lavterskeltilbud i psykiatrien skal prioriteres for å gi bedre handlekraft i helseforetakene.
8. Kommunereform.

Jeg oppdaterer innlegget når regjeringskabalen, altså hvordan statsrådene fordeler seg mellom H og FrP, er klar.

Så langt er dette en politisk plattform som er langt bedre enn jeg hadde håpet på. Storartet!

Filmanmeldelse: World War Z (*spoiler alert*)

World War Z (jeg tipper tittelen skal uttales som 'World War Zee' slik at det ligner på 'World War Three') er visstnok basert på boken ved samme navn skrevet av Max Brooks, men det er lite fellestrekk ved filmen og boken bortsett fra navnet og at begge deler handler om menneskets kamp mot zombier. Der boken viste hvordan ulike nasjoner og folk sloss mot den samme fienden på forskjellig vis (og med ulik grad av hell) har filmen valgt å kjøre en lineær historiefortelling om den hvite vakre amerikanske mannen som redder hele verden helt på egen hånd. Der boken gikk svært dypt inn i materien og virkelig prøvde å lage et troverdig apokalyptisk scenario med tilhørende overlevelsesteknikk (Max Brooks skrev til og med en egen ‘Zombie Survival Guide’ som tilbehør til romanen) famler filmen helt på overflaten. 

Zombiene blir fremstilt som '28-days Later' zombier (raske, men hjernedøde) og fungerer utelukkende som en generisk fiende som Brad Pitt på mirakuløst vis alltid klarer å komme seg unna i siste liten. Filmen er såpass lat at i stedet for å vise hvordan Brad Pitt kommer seg ut av de ulike farlige situasjonene, ja så kutter man simpelthen til en ny scene hvor han er i sikkerhet. Ingen forklaring, bare movie magic. Et konkret eksempel: Brad og hans side-kick sitter tilsynelatende trygge på et passasjerfly på vei mot Wales. Alle aner fred og ingen fare inntil en zombie plutselig hopper ut av en av doene bakerst i flyet (hvorfor dette skjer 7-8 timer inn i flyturen og ikke umiddelbart etter take-off vites ikke). Så å si alle passasjerene blir deretter smittet. Det er kun Brad Pitt som er i stand til å holde zombier på avstand, alle andre er tydeligvis hjernedøde fjols som lar seg bite. Etter en kort kamp hvor passasjerene (selvfølgelig under ledelse av Brad) forsøker å holde zombiene på avstand ved å bygge en vegg av kofferter bryter zombiehordene igjennom og Brad befinner seg på bakken med en bølge av zombier over seg. Hvordan vil han komme seg ut av denne kinkige knipen? Det forblir et mysterium fordi der kutter filmen over i neste scene hvor han sitter trygt i setet sitt ved siden av side-kicken og slenger en granat bakover slik at zombiene blir sugd ut og flyet trygt kan styrte. 

Filmen er også spekket med gapende plotthull. Noen herlige eksempler: Israel har bygget en enorm mur rundt Jerusalem, men har tydeligvis glemt å plassere vakter eller kameraer på toppen for å sikre at zombiene ikke prøver å klatre over. De oppdager ikke at zombiene klarer å klatre over før de på andre siden av muren ser zombiene som faller over murkanten ned i folkehavet. Jerusalem er bedre bevoktet i dag enn det den muren er i filmen. Videre: Israel er omringet av en diger sikkerhetsmur og de har kamphelikoptre som flyr runder. Hvorfor skyter ikke kamphelikoptrene regelmessig zombiene på utsiden av veggen? Og hvorfor har de ikke mitraljøsetårn som regelmessig plaffer ned zombiene på utsiden slik at de (som de sier i filmen) ‘has less zombies to fight’? I stedet lar de zombiene komme i hopetall og bygge seg opp på utsiden uten noe som helst motstand. Som nevnt ovenfor er det visstnok en zombie som har gjemt seg på do på flyet. Der har zombien altså sittet i ro og mak i 7-8 timer før den bestemmer seg for å angripe. I filmen blir smitten fra zombier aktiv etter 11 sekunder (dette blir gjentatt flere ganger) ikke 7-8 timer og zombiene har det ikke med å leke gjemsel (de løper og biter og kaster seg mot enhver hindring som berserkere på amfetamin og fluesopp). Mot slutten av filmen er Brad Pitt isolert fra de øvrige menneskene på andre siden av et forskningskompleks. Han skal injisere seg med livsfarlige bakteriesykdommer for å bli 'usynlig for zombiene', men vet ikke hvilket glass han skal injisere seg fra (det er ikke alle det finnes en kur mot). Sekunder før denne scenen ringer en av forskerne ham for å fortelle hva koden til lageret han står i er. Hvorfor ringer han ikke opp igjen og spør «hey, hvilket jævla serum skal jeg injisere meg med?»? Dette er bare noen eksmpler på plotthull i dette makkverket av en film. 

Men det som trumfer både plotthull og avvik fra romanen filmen visstnok er basert på er kvinnesynet i filmen. Absolutt alle kvinner i denne filmen blir presentert som evneveike, livredde, dumme og totalt hjelpesløse sauehoder som kun overlever takket være den sterke, vakre, hvite mannen. Konen til Brad i filmen gjør ikke annet enn grine over at hun savner mannen sin og klarer til og med å nesten få ham drept ved å ringe ham på mobilen (selv om hun vet at han befinner seg midt i zombie-land med zombier som er tiltrukket av lyd). Døtrene til Brad er fullstendig avkoblede og klarer ikke annet enn å skrike og være i veien (forsovet korrekt gjengivelse av barn, så kanskje ikke så dumt akkurat det). Til og med en kvinnelig, israelsk kommandosoldat blir fremstilt som et ynkelig, hjelpeløst vesen som ikke kan annet enn å skyte vilt rundt seg samtidig som hun griner og klynker. Gjennom hele filmen er det utelukkende menn som er i stand til å gjøre noe som helst, kvinner er gjennomgående plassert som veggpryd. Jeg er ingen feminist og bryr meg vanligvis ikke nevneverdig meget om kjønnsroller på film, men jeg bryr meg om at film i hvert fall skal prøve å være noenlunde realistiske. Her er tre eksempler på hvordan kvinner kunne blitt presentert på en bedre måte i filmen:

- Konen til Brad kunne slåss imot beslutningen til kapteinen på skipet de er på om å sende dem i land kun 48 timer etter siste livstegn fra Brad. For eksempel kunne hun sagt ‘mobiltelefonen hans har kun en batteritid på 48 timer, det er nå 80 timer siden han dro ut; all sannsynlighet tilsier at han rett og slett ikke har mulighet til å ta kontakt. Vær så snill, utsett med å sende oss i land med 24 timer, dere skylder min mann såpass. I stedet holder hun munn og gjør gladelig det den store sterke mannen sier at hun må gjøre. 

- Den kvinnelige israelske soldaten kunne oppført seg som soldat og intelligent menneske i stedet for et lettere tilbakestående, klynkende barn. 

- Gitt personellet Brad møter i de forskjellige landene 30 % kvinneandel istedenfor 99 % menn. 

Hadde handlingen foregått i Afghanistan hvor kvinner er forvist til å være hjemme med barn og matlaging, ja da kunne kjønnsrollepresentasjonen i denne filmen vært godkjent hvis hovedpersonen var en afghansk mann. Men filmen har et konkret vestlig perspektiv, og da blir dette våset for dumt. 

Langt bedre enn filmen: 

Sex, kropp og nakenhet

Det norske samfunnet har sett en markant endring i måten vi forholder oss til kropp, sex, kjønn og mote de siste tiårene. Aldri har vi sett unge mennesker utsatt for så massivt seksualisert press som nå. Daglig blir budskapet om å være mest mulig sexy og ha mest (og best) mulig sex dyttet på befolkningen fra radio, TV, internett, aviser, reklameplakater og tidsskrifter. Jeg har fulgt litt med på avisoverskriftene på nett og papir og jeg tror faktisk ikke det har gått én eneste dag uten at dagspressen har hatt en overskrift (gjerne akkompagnert av et bilde med et sexy halvnakent par) av typen «slik får du mer/bedre sex». I tillegg har vi «folkeopplysning» på NRK med både «Trekant» og «Juntafil» som tar opp mer og mer av sendeplanen til vår lisensfinansierte statskanal. Her blir man informert, i beste sendetid, om hvordan man trygt (men kanskje ikke nødvendigvis godt) utfører fisting, analsex, wetsex og fåglarna vet hva.

Ser vi på tidsskriftene så er mannebladene stapp fulle av menn med 2 % kroppsfett, six-pack og boksershorts som knapt skjuler godteposer de færreste kan vise til og i en god dose av artiklene finner vi ytterligere detaljer om hvordan man ordner multiorgasmer til både seg selv og partneren. Kvinnebladene, som i antall lett utmanøvrerer mannebladene, går enda lenger. Jeg er lykkelig jeg ikke er kvinne i dagens Norge; den lille selvtilliten jeg har som jantelov-ødelagt nordmann ville da blitt grundig knust av å stå i kassen på Rema og kikke på reolen med syltynne übermensch som nådeløst gliser meg i fjeset mens jeg skamfullt legger både ostepop og (*gisp*) brød på rullebåndet. Og er det ikke «sex, sex og mere sex» som lyser imot oss fra alle mediekanaler; så er det «slank, slankere og skam deg!». Daglig blir man fortalt hvor livsfarlig det er å ha kjøtt på kroppen og blonde overmennesker i åletrange tights står gjerne frem og viser hvor lekende lett det er for Hvermannsen å komme i superform bare han/hun trener litt (8-9 timer i uken) og spiser sunt (opptil flere hundre kalorier om dagen kan man trygt spise!).

Blir man lei av å glo på deprimerende firkanter (aviser/datamaskin/iPhone/TV), ja kanskje man da søker ut i friluft. En tur på stranden er godt for helsen og humøret. Slik var det i alle fall. På Huk i Oslo har det aldri vært så få toppløse jenter og guttenes badeshorts har aldri vært lenger; men aldri har stranden vært mer seksualisert heller. Det går sport i å ha de mest spenstige klærne og takket være konstant mediemobbing av de overvektige er det knapt et normalt menneske i sikte. «Alle» er vakre, unge og alle er så veldig, veldig lykkelige på stranden i Oslo. Gleden var derfor enorm da jeg oppdaget naturiststranden. Borte var skrålet fra de vakre vestkanthordene, borte var sexpress og mindreverdighetskomplekser. Hyggelige, normale kvinner og menn som helt uten motepress og kroppshysteri trives i nakent samvær. Alle kroppsfasonger var representert på naturiststranden; tykke, smale, yngre og eldre. Og stort sett alle med en brunfarve som knuser selv den mest ihuga partysvensken på andre siden av bukten der tekstilfolket holder til.

På syttitallet fant du knapt en eneste ung kvinne som ikke solet seg toppløs på stranden. Dette var ikke et uttrykk for et mer seksualisert samfunn, men snarere en demonstrasjon på ekte likeverd mellom kjønnene og et genuint frihetsuttrykk. Parallelt med økende kommersialisering og seksualisering av samfunnet fra syttitallet frem til i dag dekker både jenter og gutter seg mer og mer til med mer og mer sexy (og dyre) klær. Selv tror jeg alle hadde hatt sunt av å rusle nakne rundt på naturiststrendene våre en gang i blant. Bedre terapi mot et kynisk og umenneskelig kroppsideal skal man lete lenge etter. 

Henrik Arnstads angrep på frihetselskende nordmenn

Jeg satt i lunsjen i går og leste Aftenposten på nett da jeg oppdaget venstreradikaleren Henrik Arnstads siste utspill til det norske folk. Vanligvis har jeg lite til overs for de som syter og klager over at de blir «støtt» og «fornærmet» av hva de leser i avisene og ser på TV, men denne gangen ble jeg både støtt, fornærmet og dypt såret over hva jeg leste i gode gamle Aftenposten. Jeg er, sammen med om lag 20 % av den norske befolkningen (altså rundt regnet 1 million nordmenn) altså for fascist å regne; hvis vi skal tro på Henrik Arnstads argumenter. I 1937 (siste gangen de stilte til valg) hadde Norges eneste rent fascistiske parti gjennom historien, Nasjonal Samling, en oppslutning på 1800 stemmer. Det å hevde at i Norge etter annen verdenskrig så har antall fascister økt med 55000 % er rimelig søkt, selv for en fra den ytterste venstresiden.

Arnstads henviser til nasjonalisme som eneste parameter for å definere fascisme. Glemt er den lille detaljen som omhandler avskaffelse av demokratiet og innføringen av en mektig, totalitær stat til «beste» for (jada) nasjonens «opprinnelige» befolkning. Man kan ikke metodisk sløyfe halvparten av en definisjon dersom denne ikke passer med sine egne ønsketenkninger. Hvis jeg skulle benyttet samme metode som Arnstad kunne jeg jo definert Sveriges socialdemokratiska arbetareparti (SAP) for kommunistisk. Kommunismen handler jo om en sterk velferdsstat, progressiv beskatning og økt kollektivisering av samfunnet. Alt sammen ideer som SAP stolt er forkjempere av. Så kan jeg jo fint bare utelate den lille delen som omhandler proletariatets diktatur og avskaffelsen av eiendomsretten. Det er jo «den moderne» kommunismen jeg skal definere, ikke den anakronistiske førkrigsideologien. Var det ikke slik Arnstad?

Nei, like lite som at 30 % av Sveriges befolkning er ihuga kommunister er 20 % av Norges befolkning fascister. Det at Norge i våre dager opplever at folket avviser de utdaterte ideene til den sosialdemokratiske venstresiden vitner helt klart om en viss endring av norsk opinion; men det har ingenting med hverken fascisme eller rasisme å gjøre. Det handler muligens mer om at velstand og fremskritt er grobunn for ønske om mer personlig frihet; ikke mindre slik fascismens åk skulle tilsi. Så får vi håpe at underlige meninger som Henrik Arnstad har forfektet ikke er gjengs på venstresiden og at den norske politiske diskurs fremover kommer til å dreie seg om realpolitikk og ikke tåpelig ungdomsskoleretorikk. 

Fantastiske filmer- oppdatert

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her, men jeg så den beste filmen de siste 6 årene, altså den foreløpig beste filmen i dette tiåret (10- tallet). Filmen jeg skriver om heter The Master og har Joaquin Phoenix og Phillip Seymour Hoffman i hovedrollen. Jeg skal ikke skrive en anmeldelse her, men jeg ble inspirert til å skrive en revidert liste over mine 10 favorittfilmer.

1. There Will Be Blood (Regissør: Paul Thomas Anderson)
2. The Master (Regissør: Paul Thomas Anderson)
3. American Psycho (Regissør: Mary Harron)
4. 2001- A space Odyssey (Regissør: Stanley Kubrick)
5. Pulp Fiction (Regissør: Quentin Tarantino)
6. No Country for Old Men (Regissør: Ethan & Joel Cohen)
7. Se7ven (Regissør: David Fincher)
8. Full Metal Jacket (Regissør: Stanley Kubrick)
9. The Godfather I & II (Regissør: Francis Ford Coppola)
10. The Lord of the Rings (Regissør: Peter Jackson)

Honorable mentions:

- Kon-Tiki
- Shame
- The Departed
- Eyes Wide Shut
- Reservoir Dogs
- A Clockwork Orange
- The Last King of Scotland
- The Ninth Gate
- La den rette komme inn
- Blow