Henrik Arnstads angrep på frihetselskende nordmenn

Jeg satt i lunsjen i går og leste Aftenposten på nett da jeg oppdaget venstreradikaleren Henrik Arnstads siste utspill til det norske folk. Vanligvis har jeg lite til overs for de som syter og klager over at de blir «støtt» og «fornærmet» av hva de leser i avisene og ser på TV, men denne gangen ble jeg både støtt, fornærmet og dypt såret over hva jeg leste i gode gamle Aftenposten. Jeg er, sammen med om lag 20 % av den norske befolkningen (altså rundt regnet 1 million nordmenn) altså for fascist å regne; hvis vi skal tro på Henrik Arnstads argumenter. I 1937 (siste gangen de stilte til valg) hadde Norges eneste rent fascistiske parti gjennom historien, Nasjonal Samling, en oppslutning på 1800 stemmer. Det å hevde at i Norge etter annen verdenskrig så har antall fascister økt med 55000 % er rimelig søkt, selv for en fra den ytterste venstresiden.

Arnstads henviser til nasjonalisme som eneste parameter for å definere fascisme. Glemt er den lille detaljen som omhandler avskaffelse av demokratiet og innføringen av en mektig, totalitær stat til «beste» for (jada) nasjonens «opprinnelige» befolkning. Man kan ikke metodisk sløyfe halvparten av en definisjon dersom denne ikke passer med sine egne ønsketenkninger. Hvis jeg skulle benyttet samme metode som Arnstad kunne jeg jo definert Sveriges socialdemokratiska arbetareparti (SAP) for kommunistisk. Kommunismen handler jo om en sterk velferdsstat, progressiv beskatning og økt kollektivisering av samfunnet. Alt sammen ideer som SAP stolt er forkjempere av. Så kan jeg jo fint bare utelate den lille delen som omhandler proletariatets diktatur og avskaffelsen av eiendomsretten. Det er jo «den moderne» kommunismen jeg skal definere, ikke den anakronistiske førkrigsideologien. Var det ikke slik Arnstad?

Nei, like lite som at 30 % av Sveriges befolkning er ihuga kommunister er 20 % av Norges befolkning fascister. Det at Norge i våre dager opplever at folket avviser de utdaterte ideene til den sosialdemokratiske venstresiden vitner helt klart om en viss endring av norsk opinion; men det har ingenting med hverken fascisme eller rasisme å gjøre. Det handler muligens mer om at velstand og fremskritt er grobunn for ønske om mer personlig frihet; ikke mindre slik fascismens åk skulle tilsi. Så får vi håpe at underlige meninger som Henrik Arnstad har forfektet ikke er gjengs på venstresiden og at den norske politiske diskurs fremover kommer til å dreie seg om realpolitikk og ikke tåpelig ungdomsskoleretorikk.