Latvia 2012

Påsken tilbragte jeg i Riga, Latvia, og det var en svært lærerik opplevelse. Som nordmann har jeg vokst opp med et samlet mediekorps som indoktrinerer alle med ideen om at tidligere østblokkland er grå ingenmannsland: Moderne helveter fulle av kriminalitet, alvorlig fattigdom, nedslitte byer og sovjetiske boligblokker i forfall. Min idé om å reise til Riga i påsken sprang ut av min heller trange økonomi, og siden jeg trodde Riga var lutfattig måtte det jo være drittbillig. Jeg hadde også hørt at det var bra uteliv i Riga, mye takket være de lave prisene. Det jeg kom til å oppdage var at selv om utelivet i Riga er strålende, så er hovedattraksjonen ved byen dens fantastiske arkitektur, følelsen av trygghet, hvor velstående den er og friheten dens innbyggere og besøkende nyter godt av.

Å reise til Riga er billig. Jeg betalte 2800kr inkludert direktefly Gardermoen-Riga tur-retur, samt trestjerners hotellopphold midt i bykjernen fra tirsdag til fredag (3 netter). Jeg hadde trodd at levekostnadene i Riga skulle være billigere, særlig ølprisen var jeg overrasket over. Kort fortalt koster alt i Riga 1/3 av hva det gjør i Norge. En halvliter øl koster stort sett 20kr (noen ganger litt mer, noen ganger litt mindre), en drink koster stort sett det samme som en øl og en treretters middag på en ok restaurant koster ca 250kr (inkl. drikke). Det er altså billig for oss nordmenn, men ikke drittbillig slik jeg hadde trodd. Ser man på prisnivået på land i resten av EU er ikke Latvia spesielt billig. Det er bare det at vi i Norge er så vant til et prisnivå som er hinsides all fornuft at det å besøke hvilket som helst annet land i verden blir en billigferie. Sveits og Luxembourg er ærlige unntak.

Riga er en nydelig by, en av de vakreste jeg har sett. Bybildet som møtte meg kan oppsummeres som følgende: En ren og velstående by. Gatene var rene og ble rengjort flere ganger om dagen, jeg så kanskje én tigger i løpet av de fire dagene jeg var der, de aller fleste bygningene var nyrenoverte og velholdte, arkitekturen er fantastisk og tradisjonsrik og tilbudet av ting man kan finne på er svært omfattende. For å sammenligne med Oslo: Det første man møter når man trer ut av Oslo Sentralbanestasjon er hijab- og niqabkledde kvinner, afrikanske menn som roper til deg om billig dop, dusinvis av junkier som også roper ut om billig dop og/eller tigger om penger og selvfølgelig masse søppel og skitt strødd overalt. Oslos arkitektur er grusom, ingen sammenhengende trend noen steder, kun gamle nedslitte bygårder innimellom digre glass/betongbygninger fulle av stygge reklameskilt. Oslo er, med andre ord, et høl. Det første som møtte meg i Riga var pene velstående mennesker, et svært synlig gatepatruljerende politi (som gjør at man føler seg trygg), rene gater, flott arkitektur og en gjestmild og hyggelig lokalbefolkning. Jeg tenkte at det jo godt kan hende Rigas myndigheter bevisst har gjort Riga sentrum ren og pen for å tekkes turister som meg, men hvorfor i helvete kan ikke Oslo gjøre det samme? Hvorfor skal vi godta at Norges hovedstad totalt ødelegges av kriminalitet? Det er en skam at vi tillater Oslos ødeleggelse slik vi gjør. Forøvrig reiste jeg flere steder i Riga som var langt utenfor sentrumskjernen, og følelsen av optimisme og fremskritt var gjennomtrengende der også. Nye universiteter springer frem, nye bydeler bygges og hele Riga er full av internasjonale selskaper (særlig fra Skandinavia) som bidrar til å investere i Latvias fremtid. Hvorfor gjør de det? Fordi Latvia fører en politikk som er næringsvennlig. For eksempel har Latvia flat skatt på 26 % for all inntekt. Hver gang noen sosialister hevder at ingen land suksessfullt har gjennomført flat skatt; vis til Latvia. Latvias Human Development Index rangerer Latvia som "very high" og Latvia kan, etter finanskrisen i 08-10, vise til svært høy økonomisk vekst de siste to årene. Frem til finanskrisen hadde Latvia Europas høyeste økonomiske vekst. God, liberal økonomisk politikk fungerer; trass i sosialistenes advarsler om det motsatte. De landene som ikke har klart seg gjennom finanskrisen er nettopp sosialistiske land: Spania, Portugal og Hellas. Italia er et unntak, men de har vært styrt av en fascist; så deres undergang er ikke overraskende.

Gamlebyen er naturligvis hovedattraksjonen i Riga. Denne bydelen er svært godt ivaretatt og kan vise til svært lik arkitektur som under middelalderen. En ting som imponerte meg var at Latvia har restaurert gamle bygg som ble bombet under andre verdenskrig slik at de igjen ser ut slik de gjorde før bombingen. Hva gjorde man i Oslo? Man rev alt som var pent og bygget sovjetstilaktige gråbeingårder. Det er masse å se i Gamlebyen, men det er også her man finner flest barer og utesteder om kvelden. Jeg anbefaler alle å bruke 200 kroner på en guidet vandretur rundt i gamlebyen ettersom nesten hvert gatehjørne har en interessant historisk verdi. Jeg vandret generelt svært langt under mitt opphold i Riga, totalt ca 3,5 mil.

Maten i Latvia er ikke noe å rope hurra for. De lokale mattradisjoner imponerte ikke, for eksempel forsøkte jeg "hunter's plate" som bestod av spekemat og mørkt brød. Spekematen inkluderte griseører. Griseører smakte ikke godt, det var veldig seigt. Brødet lignet på pompernikkelbrød og var ikke særlig godt. Øl, derimot, det kan Latvierne. Det jeg endte opp med å gjøre var å spise utenlandske matretter på restaurant, særlig Tex-Mex fikk jeg billig og det var svært godt.

Utelivsmessig er Riga et eldorado. Det er flust av barer over hele byen og de har åpent stort sett fra 10 om morgenen til tidlig morgen. Alkoholservering får du stort sett døgnet rundt og kelneren så rart på meg når jeg spurte om det var mulig å få en halvliter øl og et shot Rigabalsam til frokosten min ("of course you can" var svaret hennes) klokken 08:30 om morgenen. I Norge får man som kjent ikke kjøpt sprit før etter klokken 13:00. Det er mange strippeklubber i byen, men her må man være litt forsiktig. Det er en forholdsvis vanlig svindel å bli utsatt for som man bør være klar over: Hvis man sitter ved baren alene er det fort gjort at det kommer en pen jente og spør om du vil spandere en drink på henne. Hvis du er dum gjør du det og regningen du da får samtidig er gjerne på rundt 1500 kroner. Jeg hadde heldigvis lest meg opp på dette før jeg dro så jeg unngikk problemet. Det er også å anbefale å ikke dra på nattklubber hvor det er få gjester ettersom innehaverne kan (jeg opplevde ikke dette) prøve å svindle de få gjestene som er der for å dekke opp for den lave omsetningen. Selv frekventerte jeg stort sett restauranter og små barer, så jeg hadde ingen problemer og opplevde kun å bli behandlet som en ønsket gjest overalt. Latviere var, slik jeg opplevde det, svært trivelige folk; men det er en god del russere i Latvia og russere er, som alle vet, noen jævla bråkete svin.

Det er svært mange museer i Riga, selv besøkte jeg kun ett; okkupasjonsmuseet. I motsetning til mange av de øvrige tidligere østblokklandene omtaler ikke Latviske myndigheter perioden som sovjetrepublikk som en frivillig union, men som regelrett okkupasjon. Dette er også anerkjent av EU og FN og i Riga finner man Okkupasjonsmuseet. Her får man grundig innføring i hvordan Latvia ble voldtatt først av russerne, så nazistene, før russerne (Sovjet) igjen tok over landet og voldtok dens befolkning. 1/3 av Latvias befolkning ble ila. okkupasjonen fra 1941-1990 drept eller døde som følge av sovjetisk fengsling eller tvungen relokalisering til Sibir. I tiden under Sovjet hadde ingen ytringsfrihet, tilfeldige fengslinger var svært vanlig og fattigdommen stor. Svært mange latviere mistet også sine hjem og eiendom til fordel for russiske offiserer eller andre nær til makten i Moskva. Russland hevder fremdeles at Latvia frivllig gikk inn i Sovjetunionen.

Latvia har selvfølgelig sine problemer som alle andre land, men det virker for meg som om de gjør svært meget riktig og kan vise til svært positive resultater.

Noen bilder må jo selvfølgelig til.

Utsikt over Riga, med en av de få resterende Stalinistiske bygninger til venstre:



Samme utsikten, men i et annet lys og med Europas høyeste TV- tårn på den andre siden av elven:



Det restaurerte arkitektoniske mesterverket "The Blackheads", det gamle kjøpmannslauget for enslige (no joke) kjøpmenn. Bombet under 2. verdenskrig, bygd opp igjen i 1999:



En fin statue midt i gamlebyen. Den skal visstnok representere et tysk folkeeventyr om en gruppe omreisende dyr som gjør sirkusopptredener, her brytende gjennom Berlinmuren fra øst mot vest:



En typisk gate i gamlebyen. Denne gaten ble visstnok brukt svært ofte av sovjetiske filmregissører som bakgrunn for diverse filmer (blant annet Sherlock Holmes):



Utsikt over Gamlebyen fra klokketårnet til St. Peterskirken (anbefales):

Begravelsen

Det er jo en ny måned, så da må jeg jo spamme litt oljemaling.

Bedre sent enn aldri: Cuba!

Jeg dro til Cuba julen 2011, men fordi det var såpass overveldende har jeg ventet til nå med å skrive om opplevelsen. Cuba er den eneste kommunistiske staten i Karibien, kanskje den eneste rendyrkede kommunistiske staten i Nord- og Syd-Amerika. Venezuela er sosialistisk, men ikke fullverdig kommunistisk; de har tross alt fremdeles demokratiske valg. Hovedgrunnen til at jeg ville dra til Cuba er alle mytene som finnes om denne lille tropiske øya, kombinert med at jeg har begynt å mislike den tradisjonelle norske julen og ville prøve noe fundamentalt annerledes.

1. Havana

Jeg hadde planlagt reisen slik at jeg skulle tilbringe 3 netter (fire dager) i Havana, etterfulgt av 4 netter (5 dager) i Varadero. Havana er en fantastisk by og lever opp til alle mytene man har blitt presentert for i film og litteratur. Byen er delt opp, hovedsaklig, i tre deler: La Habana Vieja (gamlebyen) og Vedado (den nye delen av byen). Mellom de to finner man Centro Habana (sentrum). Gamlebyen er definert som en del av verdensarven (UNESCO World Heritage Site), noe man forstår rimelig kjapt når man vandrer gatelangs der. Arkitekturen i gamlebyen er den vakreste jeg har sett i en by noensinne, samtidig er det noe grunnleggende vemodig ved den ettersom man ser hvor forfallent alt er.

Gaten hotellet mitt lå på, Paseo de Martí (oppkalt etter frihetskjemperen Jose de Martí):



Hotellet mitt; Hotel Islazul Caribbean (den blå bygningen, rommet mitt er bak vinduet til høyre bak verandaen):



Malecón, havnepromenaden som går fra gamlebyen til "nye" Havana:





Utsikt utover Havana fra stedet der Che Guevara hadde kontor mens han hadde stilling i Fidels revolusjonsregjering:





Den verdensberømte veggdekorasjonen med siluetten til Che Guevara og hans slagord: Hasta la victoria siempre! (For alltid fremover mot seier!)



Cathedral de Habana:



En av mytene turister gjerne blir fortalt før avreise til Cuba er at maten er elendig. Flere av mine bekjente som har vært på Cuba prøvde å overgå hverandre i skrekkhistorien om hvor forferdelig maten var og hvordan det nesten var umulig å oppdrive noe å spise i det hele tatt. Min erfaring er stikk motsatt: Maten på Cuba var utmerket. Særlig er de flinke til å lage sjømat, for eksempel Languster (halen til en liten hummer) og kongereker. Jeg hadde også fått høre at god vin ikke var mulig å oppdrive, men heller ikke det stemte. Det var flust med gode viner å få kjøpt på restaurant, men hovedsaklig vin fra Syd-Amerika (chilensk vin var vanligst). Det eneste jeg har å utsette hva gjelder mat er cubanernes fullstendige inkompetanse til å lage frokost. Av en eller annen grunn våkner jeg meget tidligere når jeg er i varmere strøk enn jeg gjør i Norge, så det var ikke uvanlig at jeg spaserte gatelangs i Havana klokken 08:30 om morgenen. Jeg var naturlig nok sulten, men det å finne steder som serverte frokost var ikke lett. De stedene jeg fant serverte noe som best kan beskrives som en matrett laget av noen som har hørt om frokost; men som aldri har spist det selv. Kalde egg, slapp bacon, to skiver tørr ananas og en skive tørt brød (ikke toasted) var vanligvis det jeg fikk. Jeg spurte gjentatte ganger om jeg kunne få brødet som toast, men dette ble alltid møtt med forvirrede blikk og "no comprende".

Languster og en filet av fisk jeg ikke husker navnet på:



Jeg var forberedt på at den cubanske befolkningen er fattig, så jeg regnet med at mange ville forsøke å lure fra meg penger, intimidere meg, selge meg dritt og generelt være innpåslitne. Ja, i Havana er det svært mange gateselgere og som en tydeligvis vestlig person (ikke nødvendigvis bare fordi man er hvit, ca 30 % av cubas befolkning er hvite) blir man oppsøkt av disse kontinuerlig når man vandrer gatelangs. Dette er irriterende, men fullstendig forståelig når man vet hvor fattige folk faktisk er. I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere denne konstante pågangen av innpåslitne selgere, så jeg ble irritert. Men jeg var heldig å bli litt kjent med en lokal fyr og han fortalte meg at det er viktig å ytre frasen: "Por favor, no moleste" (vær så snill, ikke plag meg). Men det var viktig å ikke utelate "por favor", hvis ikke kunne selgeren bli aggressiv. Høflighet blir satt pris på på Cuba, noe jeg merket godt når jeg la vekt på å være høflig og smile. Servicen blir umiddelbart bedre, gateselgerne lar deg være i fred og særlig på hotellet får man den hjelpen man trenger. I Norge spiller det som kjent ingen rolle hvordan man opptrer, man blir behandlet som dritt uansett. Slik det er ikke på Cuba. Et tips jeg fikk allerede den første dagen gjaldt den verdensberømte sigarfabrikken Partagas: Det er ikke mulig å få en guidet tur etter klokken 09:00 om morgenen, da er fabrikken stengt for turister. Partagas opererer nøyaktig likt i dag som de gjorde for 50 år siden. Alt er håndlaget, fra sorteringen av tobakkbladene til stablingen av sigarene i esker. Sigarmerket "Monte Cristo" lages her. De av dere som leser dette og som kjenner meg vet at jeg ikke røker. Men det å være i Havana uten å røke en ekte Monte Cristo sigar er som å banne i kirken. Jeg røkte et par sigarer mens jeg var på Cuba, og de smakte faktisk godt. Masse smak av sjokolade, lakris og lukten av en Partagas sigar er unik.

Meg i vestibylen til Partagas fabrikken (det var forbudt å ta bilder inne på produksjonsområdet):



Monte Cristo sigar:



2. Hemingway

En annen av grunnene til at jeg ville besøke Cuba var Ernest Hemigways sterke tilknytning til landet. Han bodde der i mange år, var kompis med Fidel Castro og eide et flott hus rett utenfor Havana. Huset tilhører i dag staten og fungerer som museum. Alt er bevart akkurat slik det var den dagen Hemingway forlot huset for siste gang (han skjøt seg selv med en hagle da han kom hjem til USA, så han returnerte aldri) og dette var selvfølgelig noe jeg måtte få med meg. Jeg beundrer Hemingway, både for livet han levde og for hans forfatterskap. "Den gamle mannen og havet" er en av de beste historiene jeg vet om og måten han skriver på er det mange som har forsøkt å etterligne; men ingen som har klart å mestre. De første to dagene jeg var i Havana slet jeg med å finne en guide som kunne engelsk. Mange drosjesjåfører kan nok engelsk til å si "Hello my friend, where do you need to go?", men når man setter seg inn i drosjen og forsøker å få noe mer ut av ham viser det seg raskt at engelskkunnskapene er svært mangelfulle. Jeg var derfor svært glad når jeg møtte en fyr ved navn Nelson som hadde vært engelsklærer på universitetet. Han var turistguide og brukte en nydelig 1956 modell rød Buick Roadmaster til å kjøre turister rundt i Havana. Jeg endte opp med å leie hans tjenester i fire timer, hvorav to gikk med til en utmerket guidet tur rundt Hemingways hus.

Meg og Roadmasteren:



Båten til Hemingway, Pilar (her er en artikkel om Pilar, hvis du er interessert: http://www.yachtingmagazine.com/cruising-chartering/yachting-life/saving-pilar-and-hemingway):



Meg oppi badebassenget til Hemingway:



Hemingway var veldig opptatt av sin egen helse, særlig mot slutten av livet. Han noterte ned sin egen vekt når han gikk på do (han hadde en badevekt ved siden av toilettet) og han målte hvor høy han var på veggen utenfor stuen. Dette første bildet viser meg stående foran høydemarkeringen hans (jeg er like høy som han var!) og det andre bildet viser Hemingways noteringer om sin egen vekt på baderomsveggen:





Hemingway var svært glad i alkohol og tomflaskene han etterlot seg står fremdeles i stuen:



Hemingway skrev mange av bøkene sine på Cuba og han skrev dem oppreist p.g.a. en skade han pådro seg i 1. verdenskrig. Dette er skrivemaskinen han benyttet:



Til slutt angående Hemingway: Jeg måtte jo besøke hans yndlingsbar, La Bodeguita del Medio. Her fikk han servert den beste Mojitoen han visste om og her er meg drikkende en mojito ved baren i La Bodeguita del Medio:





3. Kort om revolusjonen.

Man kan ikke besøke Cuba uten å få med seg historien om den cubanske revolusjon 1953-1959. Fidel Castro og hans 26. juli bevegelse (Movimiento 26 de Julio; M-26-7), hvorav Camilo Cienfuegos og Ernesto "Che" Guevara var sentrale skikkelser, seiret som kjent over diktatoren Fulgencio Batista og etablerte den revolusjonære regjeringen som Fidel Castro ledet helt frem til april 2011. I Havana finner man revolusjonsmuseet, som består av det gamle presidentpalasset til Batista. Jeg var litt skuffet over museet ettersom det ikke var så meget med autentiske ting å finne der, mest fotografier og propagandatekst. Men noe bra var det jo, her er en liten videosnutt (jeg sier i videoen at det var Fidel & Co som angrep palasset, men det er feil. Det var en gruppe revolusjonære studenter som står bak kulehullene jeg filmer):



Dette er det gamle presidentkontoret til Batista. Det var her Ernesto "Che" Guevara ble sverget inn som cubansk statsborger etter at de hadde styrtet regimet til Batista (Guevara var som kjent opprinnelig argentinsk statsborger):



Den siste natten jeg tilbragte i Havana besøkte jeg den verdenskjente nattklubben Tropicana. Denne nattklubben var kanskje det fremste symbolet på dekadensen som herjet når den amerikanske mafiaen styrte mesteparten av Havana fra slutten av tredvetallet til begynnelsen på revolusjonen. I dag er klubben en typisk turistfelle, noe jeg var forberedt på. Men jeg var ikke forberedet på prisnivået. Frem til mitt besøk til Tropicana hadde jeg vært på mange restauranter til frokost, lunsj og middag; men aldri opplevd at regningen oversteg 25 dollar. På Cuba har de to valutaer; Pesos convertibles og ordinære pesos. Turister får bare bruke Pesos convertibles og 1 CUC følger (iht. planøkonomien på Cuba) kursen til US Dollar. Det var på den måten ganske enkelt å beregne hva ting kostet. Når jeg ankom til Tropicana måtte jeg først betale adagangsbillett. Dette var 80 dollar. Deretter fikk jeg et eget bord og jeg bestilte mat og en whisky med is. Drinkene kostet 5 dollar per stykk. Maten kostet 50 dollar. Det jeg ikke visste var at det inkludert i adgangsbilletten var en halvflaske rom og ett glass champagne. Jeg klarte derfor å bli god og full nok til å sette pris på danseshowet som varte i nærmere 2 1/2 time.

Tropicana:





4. Varadero

Fyllesyk og jævlig etter natten som startet på Tropicana og sluttet på en bar utenfor hotellet mitt reiste jeg til busstasjonen for å ta bussen til mitt hotell på Varadero; Cubas mest besøkte turistområde. Varadero er en smal halvøy som har en nydelig og lang strand ut mot atlanterhavet. Langs stranden er det mange hoteller og restauranter, og det er vel det. Det er ikke noen historiske steder der, men hvis man er ute etter å slappe av i tropiske omgivelser, ja da har man kommet til rett plass. Jeg var rimelig utkjørt etter tre harde fyllenetter i Havana, så jeg så frem til å slappe av på stranden. Mitt hotell, Hotell Puntarena, var all- inclusive så jeg slapp høye kostnader for barbesøk. Rommet mitt var helt fantastisk med en utsikt som rett og slett tok pusten fra meg når jeg åpnet døren for første gang. Maten på hotellet var ikke spesielt god (typisk for all- inclusive steder), så lille julaften endte jeg opp på en svært god restaurant i den lille landsbyen (Varadero) som stedet tar sitt navn fra. Når jeg kom tilbake til hotellet kom jeg i prat med noen kanadiere som var svært hyggelige. Vi drakk oss dritings og det siste jeg husker er at jeg dansker med en jente jeg ikke husker ansiktet til på nattklubben til hotellet. Dagen etter, altså julaften, badet jeg med delfiner. Det var, som det heter på nynorsk; all it's cracked up to be.

Hotell Puntarena:



Kokosnøttpalme:



På vei til stranden:



Utsikt fra hotellrommet:



Delfinkos:





Kort oppsummert: Cuba anbefales!

Små politiske betraktninger en søndagskveld

Bare en kort oppdatering, mer som en ettertanke jeg gjør meg selv enn noe av betydning for omverdenen.

Norge er gjentatte ganger målt til "verdens beste land" å bo i av UN Development Index (UNDI), men det er mange (jeg er blant dem) som stiller spørsmål ved FNs politiske objektivitet her. Vi nordmenn blir fortalt at vi ikke har noe å klage over ettersom FN sier at vi bor i "verdens beste land". Vel, jeg er uenig. Norges rikdom brukes til å finansiere verdens mest omfattende "velferdssystem", altså trygd og stønad til alle mulige "trengende". Ja, mange nordmenn trenger støtte fra Staten for å overleve, men ettersom det til enhver til er 25 % av arbeidsfør befolkning er det fullstendig urealistisk at alle som mottar stønad ikke fullstendig fint hadde klart seg på egenhånd hvis trygden ble tatt fra dem. Hverken jeg eller noen andre har oppskriften på det perfekte samfunn, men det er noe galt når 65 % av lønnen til arbeidere går til skatter og avgifter og mesteparten av dette går til å finansiere trygd. Helsevesenet i Norge er elendig og vi kan vise til den lengste helsekøen i Norges historie. Utdanningsvesenet vårt er elendig og i internasjonale kåringer havner vi gjennomgående på samme nivå som utviklingsland.

Så hva mener jeg bør gjøres? Hovedsaklig mener jeg Norge må våge å se utover sine egne grenser. Det er ikke, som Gro H. Brundtland sa i sin tid, "typisk norsk å være god". Dog ikke en perfekt løsning, så mener jeg at en god begynnelse kan være følgende:

- Adopter utdannelsessystemet til Finland. Finland skårer gjennomgående blant verdens tre beste land når det gjelder utdannelse. Sør-Korea og Indonesia er de to andre landene som tar pallplass, men de har et utdannelsessystem som minner mer om slaveri og terror enn skolegang. Finland legger vekt på god lærerlønn slik at det er attraktivt å bli lærer, høy grad av valgfrihet hos elevene slik at enhver elev er fri til å utforske sine egenskaper og kvalitet i realfagsundervisningen.

- Adopter helsesystemet til Tyskland. Tyskland har gjennomført full stykkprisfinansiering i helsesektoren, dvs. at private og offentlige sykehus er likestilt; men Staten står for regningen. Det er altså ikke mulig å kjøpe seg ut av helsekøen slik det er i Norge, men ettersom den private kapasiteten blir utnyttet har de heller ingen helsekø å snakke om.

- Adopter avgiftspolitikken til Danmark. Danmark skårer gjennomgående høyest i internasjonale undersøkelser som måler ulike befolkningers grad av lykke, og jeg mener at en stor grunn til dette er staten Danmarks tiltro til sin egen befolknings evne til å bestemme selv hva de ønsker å bruke penger på. Med andre ord: Lave avgifter.

- Adopter Nederlands sex- og narkotikapolitikk. I Nederland har det svært lenge vært fullt lovlig for folk over 18 år å kjøpe og selge seksuelle tjenester. Det at dette skulle være ulovlig er jo idiotisk i seg selv og vi ser jo at i de landene hvor prostitusjon er ulovlig (som Norge og USA) har de prostituerte det jævligst; mens de har det best i de landene hvor kjøp og salg av seksuelle tjenester ikke reguleres av Staten (som Nederland og Danmark). I Nederland er det også fullt lovlig (det var det ihvertfall frem til 2011) å kjøpe og selge hasj/marijuana og Nederland er fremdeles et av verdens aller rikeste land (noe som jo slår hull på myten om at legalisering vil medføre enorme sosiale problemer).

- Adopter Sveits' system med folkeavstemninger. I Norge styres vi nærmest diktatorisk i 4 år av gangen, og da gjerne av partier 95 % ikke vil ha på Stortinget engang (les: SV og SP). Folket bør ha en langt sterkere stemme i viktige saker av nasjonal betydning og den beste måten å gi dem den stemmen er ved å innføre bindende folkeavstemninger.

- Innfør borgerlønn: Det burde være to typer offentlig trygd, ikke en myriade slik det er i dag. Den første bør være alderspensjon og den andre bør være borgerlønn. Det er ikke alle som passer til Norges ekstremt trange 8-16 mentalitet, det er en god del som sliter pga. helseproblemer og det er en løgn at "arbeid edler mannen". Borgerlønn vil gi livsopphold (en lav sats til å dekke mat/klær/div. samt husleie/strøm), men heller ikke noe mer. Dette vil medføre at en god del uføretrygdede vil få kuttet sin trygd med en del, men svært mange på sosialstønad vil få bedret sin hverdag. Det vil også gjøre byråkratiet langt enklere og kreve langt færre NAV ansatte (som jo sparer Staten enormt med penger). Borgerlønn bør ikke være behovsprøvd, men være en ytelse som erstatter dagens sosialstøtte, dagpenger, bostøtte, forsørgertillegg, uføretrygd, etc. Kravene for å få borgerlønn bør være mer liberale enn dagens system (hvor det kreves ekstremt med dokumentasjon og svært tungrodde søknadsprosesser), men det bør kreves statsborgerskap for å få den. Hvorfor Norge skal betale trygd til utenlandske borgere er noe jeg aldri kommer til å fortstå og alltid kommer til å kjempe imot.

Åja, også fant jeg dette bildet som gjør meg så jævlig glad hver gang jeg ser på det:

Absinth og maleri

Fredag hadde jeg en perfekt kveld hjemme: To flasker meget god rødvin og to glass med Absinth. Mens jeg drakk dette og hørte på god musikk malte jeg et nytt oljemaleri. Det var et helvete å ta bilde av maleriet ettersom jeg malte det i lyse farver (turkis, blå, grønn, lys gul, hvitt) siden jeg ønsket å gjengi arktisk natur. Men det gikk sånn noenlunde til slutt. Maleriet heter Fjell:

Nytt oljemaleri

Jeg har hatt en ukes vinterferie (første gang jeg har tatt meg ferie denne uken siden videregående) og noe av tiden har jeg brukt til å male et nytt bilde. Bildet har den gode nynorske tittelen "Point".

Kontorarbeid: Helse og trivsel på arbeidsplassen

Jeg jobber på kontor 8 timer om dagen 5 dager i uken. 1/3 av livet mitt går med til å være på jobb og jeg er blant dem som mener at det er viktig hvordan man har det på jobb. Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten om tredemølle på kontorplassen (les her: http://www.aftenposten.no/jobb/Tredemolle-pa-kontoret-6757565.html) måtte jeg bare skrive ned noen av tankene jeg har gjort meg angående helse og trivsel på kontoret.

1. Det viktigste før alt annet er at jobben ikke er livet ditt. Jobben er en del av livet ditt, så det å gå på jobben som en zombie uten å engasjere deg er jævlig dumt; men det å la arbeidslivet ta opp all tiden og tankeaktiviteten din er like ille. Derfor burde det være stor takhøyde for å komme med innspill til ledelsen angående forslag til forbedringer, men lite toleranse for folk som syter over at jobben tar så meget av tiden deres. Hvis du ikke klarer å gjøre jobben din og samtidig ha et privatliv så er du ikke i stand til å gjøre jobben din.

2. Det mest irriterende som finnes, og det mest skadelige for arbeidsmiljøet, er kolleger som legger seg opp i hvordan jeg benytter arbeidstiden min. Det er selvfølgelig at sjefen min legger seg opp i det, men kolleger bør holde nesen sin vekk fra ting som ikke angår dem. Det er mange som kommer sent på jobb mange ganger i løpet av uken og det er mange som går tidlig. Jeg legger meg aldri opp i det og tenker ikke videre over saken. Men i et 8-16:00 samfunn som Norge så dannes det en forventning om at det har egenverdi å være på jobb nøyaktig fra 8 til 16; gjerne litt ekstra også. Antall timer på jobb likestilles med det å skape merverdi, noe som selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg mener at det ikke burde vært arbeidstid overhodet. Kontoret burde hatt døgnåpent og de ansatte selv skulle kunne velge når de gikk på jobb; så lenge jobben faktisk ble gjort. Noe av hovedgrunnen til at vi har fått et samfunn hvor arbeidslivet er så strengt regulert i antall arbeidstimer er fagforeningene. Fagforeningenes verste mareritt er et arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker ikke ble målt på hvor mange timer han/hun var "på jobb", men hva han/hun skapte av merverdi. I et slikt samfunn ville slabbedaskene som drakk kaffe og røket hele dagen og gjorde litt småplukk av arbeid på overtid fått fyken; og dessverre er det mange av fagforeningenes medlemmer som er slik. Videre ville et slikt samfunn skapt problemer for den gruppen av mennesker som driver mest med undertrykking (ja, undertrykking!) i dagens Norge; nemlig de såkalte A- menneskene. De som elsker å stå opp når det er mørkt, løpe 10 km, dusje, spise frokost og vaske huset for så å møte til arbeid klokken 07:30 hver dag; dette er menneskene som styrer Norges døgnrytme. Dette driver meg til vanvidd ettersom det er et faktum at kun om lag 20- 30 % av mennesker i Norge er A- mennesker. Resten er solide B- mennesker som liker å være oppe til lengre enn 22:00 om kvelden og som liker å sove til det blir lyst ute. Hvis samfunnet hadde lagt opp til valgfrihet og fleksibilitet i arbeidsmønsteret ville plutselig A- menneskene følt seg marginalisert fordi de ville blitt i massivt mindretall på arbeidsplassen (og alle ville visst hvem de var ettersom de alltid var på jobb før alle andre og gikk hjem før alle andre); mens B- menneskene hadde fått et liv de kunne levd uten å slite seg halvt ihjel. Til slutt angående dette punktet: Rushtrafikken ville vært historie fordi det ikke lengre hadde vært slik at alle begynte på jobb mellom 8 og 9 og dro hjem mellom 16 og 17. A- menneskene ville kanskje kjørt til jobb mellom 6 og 9, mens B- menneskene hadde kanskje hadde kjørt til jobb mellom 10 og 12. En svært miljøskadelig rushtrafikk som tidligere var samlet til to timer om morgenen og to timer om ettermiddagen ville, uten at myndighetene trengte å gjøre noe som helst, bli spredt jevnt utover 6 timer om morgenen og 6 timer om ettermiddag/kvelden. Ja, det ville blitt en viss opphopning rundt klokken 9:30 og klokken 17:00 men ingenting sammenlignet med dagens rushtidshelvete. Personlig hadde jeg gått (jeg kan gå til arbeid) til jobb klokken 11 og dratt hjem når jeg var ferdig med det jeg hadde av arbeidsoppgaver den dagen (jfr. det jeg skrev ovenfor).

3. Møter er noe jævlig dritt. I Norge er vi veldig konsensusdrevne, noe som er en kilde til stabilitet og trygghet; men også et helvete når det kommer til å få ting gjort. Hvis en sjef faktisk bestemmer noe uten å først innkalle til et møte for å diskutere saken blir han/hun møtt med et hylekor av misnøye. Dette medfører at det på dagens kontorarbeidsplass er slik at en ansatt må regne med å bruke om lag en tredjedel av tiden sin på å sitte i møter. Jeg har sittet i møter for å planlegge møter; ikke bare én gang, men mange (mange!) ganger. Norge har meget å lære av mer autoritære kulturer her, for eksempel Tyskland. I Tyskland forhører sjefen seg med sine ansatte mellomledere når han/hun føler hun trenger råd, men aldri ellers. Sjefen skal være sjef og dette med å leke demokrati i en bedrift fører bare til krangling, utsettelser, lite produktivitet og jævlig kjedelige møter.

4.  I dag er det fryktelig på moten å ha "åpne landskap". Høres fint ut, ikke sant? Både "åpent" og "landskap" gir positive assosiasjoner og sjefer (som selvfølgelig har svære egne kontorer) tror at det automatisk gir enormt med økt produktivitet og kreativitet ved å tvinge alle ansatte til å dele ett digert kontor uten vegger. Ingen forskning kan vise til at det skaper noe som helst merverdi å gjøre dette, det eneste man kan si som er bra med store felleskontor (som jo er et meget mer treffende navn) er at det sparer bedriften litt i husleieutgifter da man kan presse sammen flere ansatte i de samme (eller mindre) lokalene. For de ansatte som blir tvunget til å sitte i store felleskontor er det et helvete. I Norge lever som kjent janteloven i beste velgående og de som skiller seg ut på det minste vis blir umiddelbart gjort oppmerksom på dette av de andre. Man kan ikke høre på radio da det garantert irriterer en av dine ørten naboer, så det ender gjerne med at det ikke er annen lyd i lokalet enn naboens telefonsamtaler og tasteklikk. Ja, alle har godt av å ha musikk man liker i bakgrunnen når man jobber og det kan man altså ikke når man jobber i store felleskontorer. Det er ikke bevist at man blir mer kreativ av å ha eget kontor, men det er innlysende at man lettere blir forstyrret i tankeprosessen når du har 30- 100 folk inne på samme kontor som deg. Et eget (lite) kontor gir stor merverdi for den enkelte ansatte og det koster bedriften mer i form av dårlig arbeidsmiljø å ikke sørge for dette for alle ansatte enn det gjør å la være. Og det er faen meg skummelt å lese om folk som i fullt alvor skal ha ansatte til å gå på tredemølle mens de jobber. Dette er A- mennesker som tror at alle har et brennende behov for å trene 24 timer om dagen eller så er det ren, skjær sadisme. Og da jeg leste i artikkelen at firmaet som satser på dette gjør det fordi de ønsker at "alle kontoransatte i Norge skal ha mulighet" til å gå på tredemølle på jobb, da ble jeg arg. Fordi det er ikke de ansatte som bestemmer hvordan de utruster sine arbeidsplasser, det er det ledelsen som gjør. Og hvis en bedrift innfører tredemølle på alle kontorplassene kan jeg garantere at de som nekter å benytte seg av jævelskapen kommer til å bli presset ut av bedriften eller forbigått ved lønnsforhandlinger. 

5. Til slutt: Det er en styggedom at det ikke lengre er mulig å ha en kontorplass hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ansiktet mot døren/naboen. Alle skal nå enten sitte med ryggen mot døren (helt seriøst!) eller med hodet mot veggen (de færreste har hjørnekontor) slik at man får kronisk kink i nakken av alle som passerer kontorplassen din. Det har blitt slik at fordi man har internett så antar man at folk som sitter med hodet mot døren/naboen (og dermed ikke viser dataskjermen til forbipasserende/naboen) ikke har arbeidsrelatert innhold på skjermen. Dette bringer meg igjen tilbake til mitt poeng angående fast arbeidstid kontra innsats målt utifra faktisk verdiskapning: Det er irrelevant om man bruker 8 timer på å gi bedriften en profitt på 1 million eller om man bruker 1 time og spiller Angry Birds de resterende 7. Så lenge man gjør det man er ansatt for å gjøre, det være seg å selge x- antall støvsugere eller å lage en statistisk analyse som viser produksjonskapasiteten til bedriften basert på sesongsvingninger, så burde det være ledelsen og kollegene fullstendig irrelevant hvor mange timer man var på jobb den dagen. 

For å illustrere: 


Korrekt kontor (legg merke til at personen blir sittende med ansiktet vendt mot besøkende og ryggen mot vinduet): 





Mareritt og snarvei til en tidlig død: