Det er jo en ny måned, så da må jeg jo spamme litt oljemaling.
søndag 1. april 2012
søndag 25. mars 2012
Bedre sent enn aldri: Cuba!
Jeg dro til Cuba julen 2011, men fordi det var såpass overveldende har jeg ventet til nå med å skrive om opplevelsen. Cuba er den eneste kommunistiske staten i Karibien, kanskje den eneste rendyrkede kommunistiske staten i Nord- og Syd-Amerika. Venezuela er sosialistisk, men ikke fullverdig kommunistisk; de har tross alt fremdeles demokratiske valg. Hovedgrunnen til at jeg ville dra til Cuba er alle mytene som finnes om denne lille tropiske øya, kombinert med at jeg har begynt å mislike den tradisjonelle norske julen og ville prøve noe fundamentalt annerledes.
1. Havana
Jeg hadde planlagt reisen slik at jeg skulle tilbringe 3 netter (fire dager) i Havana, etterfulgt av 4 netter (5 dager) i Varadero. Havana er en fantastisk by og lever opp til alle mytene man har blitt presentert for i film og litteratur. Byen er delt opp, hovedsaklig, i tre deler: La Habana Vieja (gamlebyen) og Vedado (den nye delen av byen). Mellom de to finner man Centro Habana (sentrum). Gamlebyen er definert som en del av verdensarven (UNESCO World Heritage Site), noe man forstår rimelig kjapt når man vandrer gatelangs der. Arkitekturen i gamlebyen er den vakreste jeg har sett i en by noensinne, samtidig er det noe grunnleggende vemodig ved den ettersom man ser hvor forfallent alt er.
Gaten hotellet mitt lå på, Paseo de Martí (oppkalt etter frihetskjemperen Jose de Martí):
Hotellet mitt; Hotel Islazul Caribbean (den blå bygningen, rommet mitt er bak vinduet til høyre bak verandaen):
Malecón, havnepromenaden som går fra gamlebyen til "nye" Havana:
Utsikt utover Havana fra stedet der Che Guevara hadde kontor mens han hadde stilling i Fidels revolusjonsregjering:
Den verdensberømte veggdekorasjonen med siluetten til Che Guevara og hans slagord: Hasta la victoria siempre! (For alltid fremover mot seier!)
Cathedral de Habana:
En av mytene turister gjerne blir fortalt før avreise til Cuba er at maten er elendig. Flere av mine bekjente som har vært på Cuba prøvde å overgå hverandre i skrekkhistorien om hvor forferdelig maten var og hvordan det nesten var umulig å oppdrive noe å spise i det hele tatt. Min erfaring er stikk motsatt: Maten på Cuba var utmerket. Særlig er de flinke til å lage sjømat, for eksempel Languster (halen til en liten hummer) og kongereker. Jeg hadde også fått høre at god vin ikke var mulig å oppdrive, men heller ikke det stemte. Det var flust med gode viner å få kjøpt på restaurant, men hovedsaklig vin fra Syd-Amerika (chilensk vin var vanligst). Det eneste jeg har å utsette hva gjelder mat er cubanernes fullstendige inkompetanse til å lage frokost. Av en eller annen grunn våkner jeg meget tidligere når jeg er i varmere strøk enn jeg gjør i Norge, så det var ikke uvanlig at jeg spaserte gatelangs i Havana klokken 08:30 om morgenen. Jeg var naturlig nok sulten, men det å finne steder som serverte frokost var ikke lett. De stedene jeg fant serverte noe som best kan beskrives som en matrett laget av noen som har hørt om frokost; men som aldri har spist det selv. Kalde egg, slapp bacon, to skiver tørr ananas og en skive tørt brød (ikke toasted) var vanligvis det jeg fikk. Jeg spurte gjentatte ganger om jeg kunne få brødet som toast, men dette ble alltid møtt med forvirrede blikk og "no comprende".
Languster og en filet av fisk jeg ikke husker navnet på:
Jeg var forberedt på at den cubanske befolkningen er fattig, så jeg regnet med at mange ville forsøke å lure fra meg penger, intimidere meg, selge meg dritt og generelt være innpåslitne. Ja, i Havana er det svært mange gateselgere og som en tydeligvis vestlig person (ikke nødvendigvis bare fordi man er hvit, ca 30 % av cubas befolkning er hvite) blir man oppsøkt av disse kontinuerlig når man vandrer gatelangs. Dette er irriterende, men fullstendig forståelig når man vet hvor fattige folk faktisk er. I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere denne konstante pågangen av innpåslitne selgere, så jeg ble irritert. Men jeg var heldig å bli litt kjent med en lokal fyr og han fortalte meg at det er viktig å ytre frasen: "Por favor, no moleste" (vær så snill, ikke plag meg). Men det var viktig å ikke utelate "por favor", hvis ikke kunne selgeren bli aggressiv. Høflighet blir satt pris på på Cuba, noe jeg merket godt når jeg la vekt på å være høflig og smile. Servicen blir umiddelbart bedre, gateselgerne lar deg være i fred og særlig på hotellet får man den hjelpen man trenger. I Norge spiller det som kjent ingen rolle hvordan man opptrer, man blir behandlet som dritt uansett. Slik det er ikke på Cuba. Et tips jeg fikk allerede den første dagen gjaldt den verdensberømte sigarfabrikken Partagas: Det er ikke mulig å få en guidet tur etter klokken 09:00 om morgenen, da er fabrikken stengt for turister. Partagas opererer nøyaktig likt i dag som de gjorde for 50 år siden. Alt er håndlaget, fra sorteringen av tobakkbladene til stablingen av sigarene i esker. Sigarmerket "Monte Cristo" lages her. De av dere som leser dette og som kjenner meg vet at jeg ikke røker. Men det å være i Havana uten å røke en ekte Monte Cristo sigar er som å banne i kirken. Jeg røkte et par sigarer mens jeg var på Cuba, og de smakte faktisk godt. Masse smak av sjokolade, lakris og lukten av en Partagas sigar er unik.
Meg i vestibylen til Partagas fabrikken (det var forbudt å ta bilder inne på produksjonsområdet):
Monte Cristo sigar:
2. Hemingway
En annen av grunnene til at jeg ville besøke Cuba var Ernest Hemigways sterke tilknytning til landet. Han bodde der i mange år, var kompis med Fidel Castro og eide et flott hus rett utenfor Havana. Huset tilhører i dag staten og fungerer som museum. Alt er bevart akkurat slik det var den dagen Hemingway forlot huset for siste gang (han skjøt seg selv med en hagle da han kom hjem til USA, så han returnerte aldri) og dette var selvfølgelig noe jeg måtte få med meg. Jeg beundrer Hemingway, både for livet han levde og for hans forfatterskap. "Den gamle mannen og havet" er en av de beste historiene jeg vet om og måten han skriver på er det mange som har forsøkt å etterligne; men ingen som har klart å mestre. De første to dagene jeg var i Havana slet jeg med å finne en guide som kunne engelsk. Mange drosjesjåfører kan nok engelsk til å si "Hello my friend, where do you need to go?", men når man setter seg inn i drosjen og forsøker å få noe mer ut av ham viser det seg raskt at engelskkunnskapene er svært mangelfulle. Jeg var derfor svært glad når jeg møtte en fyr ved navn Nelson som hadde vært engelsklærer på universitetet. Han var turistguide og brukte en nydelig 1956 modell rød Buick Roadmaster til å kjøre turister rundt i Havana. Jeg endte opp med å leie hans tjenester i fire timer, hvorav to gikk med til en utmerket guidet tur rundt Hemingways hus.
Meg og Roadmasteren:
Båten til Hemingway, Pilar (her er en artikkel om Pilar, hvis du er interessert: http://www.yachtingmagazine.com/cruising-chartering/yachting-life/saving-pilar-and-hemingway):
Meg oppi badebassenget til Hemingway:
Hemingway var veldig opptatt av sin egen helse, særlig mot slutten av livet. Han noterte ned sin egen vekt når han gikk på do (han hadde en badevekt ved siden av toilettet) og han målte hvor høy han var på veggen utenfor stuen. Dette første bildet viser meg stående foran høydemarkeringen hans (jeg er like høy som han var!) og det andre bildet viser Hemingways noteringer om sin egen vekt på baderomsveggen:
Hemingway var svært glad i alkohol og tomflaskene han etterlot seg står fremdeles i stuen:
Hemingway skrev mange av bøkene sine på Cuba og han skrev dem oppreist p.g.a. en skade han pådro seg i 1. verdenskrig. Dette er skrivemaskinen han benyttet:
Til slutt angående Hemingway: Jeg måtte jo besøke hans yndlingsbar, La Bodeguita del Medio. Her fikk han servert den beste Mojitoen han visste om og her er meg drikkende en mojito ved baren i La Bodeguita del Medio:
3. Kort om revolusjonen.
Man kan ikke besøke Cuba uten å få med seg historien om den cubanske revolusjon 1953-1959. Fidel Castro og hans 26. juli bevegelse (Movimiento 26 de Julio; M-26-7), hvorav Camilo Cienfuegos og Ernesto "Che" Guevara var sentrale skikkelser, seiret som kjent over diktatoren Fulgencio Batista og etablerte den revolusjonære regjeringen som Fidel Castro ledet helt frem til april 2011. I Havana finner man revolusjonsmuseet, som består av det gamle presidentpalasset til Batista. Jeg var litt skuffet over museet ettersom det ikke var så meget med autentiske ting å finne der, mest fotografier og propagandatekst. Men noe bra var det jo, her er en liten videosnutt (jeg sier i videoen at det var Fidel & Co som angrep palasset, men det er feil. Det var en gruppe revolusjonære studenter som står bak kulehullene jeg filmer):
Dette er det gamle presidentkontoret til Batista. Det var her Ernesto "Che" Guevara ble sverget inn som cubansk statsborger etter at de hadde styrtet regimet til Batista (Guevara var som kjent opprinnelig argentinsk statsborger):
Den siste natten jeg tilbragte i Havana besøkte jeg den verdenskjente nattklubben Tropicana. Denne nattklubben var kanskje det fremste symbolet på dekadensen som herjet når den amerikanske mafiaen styrte mesteparten av Havana fra slutten av tredvetallet til begynnelsen på revolusjonen. I dag er klubben en typisk turistfelle, noe jeg var forberedt på. Men jeg var ikke forberedet på prisnivået. Frem til mitt besøk til Tropicana hadde jeg vært på mange restauranter til frokost, lunsj og middag; men aldri opplevd at regningen oversteg 25 dollar. På Cuba har de to valutaer; Pesos convertibles og ordinære pesos. Turister får bare bruke Pesos convertibles og 1 CUC følger (iht. planøkonomien på Cuba) kursen til US Dollar. Det var på den måten ganske enkelt å beregne hva ting kostet. Når jeg ankom til Tropicana måtte jeg først betale adagangsbillett. Dette var 80 dollar. Deretter fikk jeg et eget bord og jeg bestilte mat og en whisky med is. Drinkene kostet 5 dollar per stykk. Maten kostet 50 dollar. Det jeg ikke visste var at det inkludert i adgangsbilletten var en halvflaske rom og ett glass champagne. Jeg klarte derfor å bli god og full nok til å sette pris på danseshowet som varte i nærmere 2 1/2 time.
Tropicana:
4. Varadero
Fyllesyk og jævlig etter natten som startet på Tropicana og sluttet på en bar utenfor hotellet mitt reiste jeg til busstasjonen for å ta bussen til mitt hotell på Varadero; Cubas mest besøkte turistområde. Varadero er en smal halvøy som har en nydelig og lang strand ut mot atlanterhavet. Langs stranden er det mange hoteller og restauranter, og det er vel det. Det er ikke noen historiske steder der, men hvis man er ute etter å slappe av i tropiske omgivelser, ja da har man kommet til rett plass. Jeg var rimelig utkjørt etter tre harde fyllenetter i Havana, så jeg så frem til å slappe av på stranden. Mitt hotell, Hotell Puntarena, var all- inclusive så jeg slapp høye kostnader for barbesøk. Rommet mitt var helt fantastisk med en utsikt som rett og slett tok pusten fra meg når jeg åpnet døren for første gang. Maten på hotellet var ikke spesielt god (typisk for all- inclusive steder), så lille julaften endte jeg opp på en svært god restaurant i den lille landsbyen (Varadero) som stedet tar sitt navn fra. Når jeg kom tilbake til hotellet kom jeg i prat med noen kanadiere som var svært hyggelige. Vi drakk oss dritings og det siste jeg husker er at jeg dansker med en jente jeg ikke husker ansiktet til på nattklubben til hotellet. Dagen etter, altså julaften, badet jeg med delfiner. Det var, som det heter på nynorsk; all it's cracked up to be.
Hotell Puntarena:
Kokosnøttpalme:
På vei til stranden:
Utsikt fra hotellrommet:
Delfinkos:
Kort oppsummert: Cuba anbefales!
1. Havana
Jeg hadde planlagt reisen slik at jeg skulle tilbringe 3 netter (fire dager) i Havana, etterfulgt av 4 netter (5 dager) i Varadero. Havana er en fantastisk by og lever opp til alle mytene man har blitt presentert for i film og litteratur. Byen er delt opp, hovedsaklig, i tre deler: La Habana Vieja (gamlebyen) og Vedado (den nye delen av byen). Mellom de to finner man Centro Habana (sentrum). Gamlebyen er definert som en del av verdensarven (UNESCO World Heritage Site), noe man forstår rimelig kjapt når man vandrer gatelangs der. Arkitekturen i gamlebyen er den vakreste jeg har sett i en by noensinne, samtidig er det noe grunnleggende vemodig ved den ettersom man ser hvor forfallent alt er.
Gaten hotellet mitt lå på, Paseo de Martí (oppkalt etter frihetskjemperen Jose de Martí):
Hotellet mitt; Hotel Islazul Caribbean (den blå bygningen, rommet mitt er bak vinduet til høyre bak verandaen):
Malecón, havnepromenaden som går fra gamlebyen til "nye" Havana:
Utsikt utover Havana fra stedet der Che Guevara hadde kontor mens han hadde stilling i Fidels revolusjonsregjering:
Den verdensberømte veggdekorasjonen med siluetten til Che Guevara og hans slagord: Hasta la victoria siempre! (For alltid fremover mot seier!)
Cathedral de Habana:
En av mytene turister gjerne blir fortalt før avreise til Cuba er at maten er elendig. Flere av mine bekjente som har vært på Cuba prøvde å overgå hverandre i skrekkhistorien om hvor forferdelig maten var og hvordan det nesten var umulig å oppdrive noe å spise i det hele tatt. Min erfaring er stikk motsatt: Maten på Cuba var utmerket. Særlig er de flinke til å lage sjømat, for eksempel Languster (halen til en liten hummer) og kongereker. Jeg hadde også fått høre at god vin ikke var mulig å oppdrive, men heller ikke det stemte. Det var flust med gode viner å få kjøpt på restaurant, men hovedsaklig vin fra Syd-Amerika (chilensk vin var vanligst). Det eneste jeg har å utsette hva gjelder mat er cubanernes fullstendige inkompetanse til å lage frokost. Av en eller annen grunn våkner jeg meget tidligere når jeg er i varmere strøk enn jeg gjør i Norge, så det var ikke uvanlig at jeg spaserte gatelangs i Havana klokken 08:30 om morgenen. Jeg var naturlig nok sulten, men det å finne steder som serverte frokost var ikke lett. De stedene jeg fant serverte noe som best kan beskrives som en matrett laget av noen som har hørt om frokost; men som aldri har spist det selv. Kalde egg, slapp bacon, to skiver tørr ananas og en skive tørt brød (ikke toasted) var vanligvis det jeg fikk. Jeg spurte gjentatte ganger om jeg kunne få brødet som toast, men dette ble alltid møtt med forvirrede blikk og "no comprende".
Languster og en filet av fisk jeg ikke husker navnet på:
Jeg var forberedt på at den cubanske befolkningen er fattig, så jeg regnet med at mange ville forsøke å lure fra meg penger, intimidere meg, selge meg dritt og generelt være innpåslitne. Ja, i Havana er det svært mange gateselgere og som en tydeligvis vestlig person (ikke nødvendigvis bare fordi man er hvit, ca 30 % av cubas befolkning er hvite) blir man oppsøkt av disse kontinuerlig når man vandrer gatelangs. Dette er irriterende, men fullstendig forståelig når man vet hvor fattige folk faktisk er. I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere denne konstante pågangen av innpåslitne selgere, så jeg ble irritert. Men jeg var heldig å bli litt kjent med en lokal fyr og han fortalte meg at det er viktig å ytre frasen: "Por favor, no moleste" (vær så snill, ikke plag meg). Men det var viktig å ikke utelate "por favor", hvis ikke kunne selgeren bli aggressiv. Høflighet blir satt pris på på Cuba, noe jeg merket godt når jeg la vekt på å være høflig og smile. Servicen blir umiddelbart bedre, gateselgerne lar deg være i fred og særlig på hotellet får man den hjelpen man trenger. I Norge spiller det som kjent ingen rolle hvordan man opptrer, man blir behandlet som dritt uansett. Slik det er ikke på Cuba. Et tips jeg fikk allerede den første dagen gjaldt den verdensberømte sigarfabrikken Partagas: Det er ikke mulig å få en guidet tur etter klokken 09:00 om morgenen, da er fabrikken stengt for turister. Partagas opererer nøyaktig likt i dag som de gjorde for 50 år siden. Alt er håndlaget, fra sorteringen av tobakkbladene til stablingen av sigarene i esker. Sigarmerket "Monte Cristo" lages her. De av dere som leser dette og som kjenner meg vet at jeg ikke røker. Men det å være i Havana uten å røke en ekte Monte Cristo sigar er som å banne i kirken. Jeg røkte et par sigarer mens jeg var på Cuba, og de smakte faktisk godt. Masse smak av sjokolade, lakris og lukten av en Partagas sigar er unik.
Meg i vestibylen til Partagas fabrikken (det var forbudt å ta bilder inne på produksjonsområdet):
Monte Cristo sigar:
2. Hemingway
En annen av grunnene til at jeg ville besøke Cuba var Ernest Hemigways sterke tilknytning til landet. Han bodde der i mange år, var kompis med Fidel Castro og eide et flott hus rett utenfor Havana. Huset tilhører i dag staten og fungerer som museum. Alt er bevart akkurat slik det var den dagen Hemingway forlot huset for siste gang (han skjøt seg selv med en hagle da han kom hjem til USA, så han returnerte aldri) og dette var selvfølgelig noe jeg måtte få med meg. Jeg beundrer Hemingway, både for livet han levde og for hans forfatterskap. "Den gamle mannen og havet" er en av de beste historiene jeg vet om og måten han skriver på er det mange som har forsøkt å etterligne; men ingen som har klart å mestre. De første to dagene jeg var i Havana slet jeg med å finne en guide som kunne engelsk. Mange drosjesjåfører kan nok engelsk til å si "Hello my friend, where do you need to go?", men når man setter seg inn i drosjen og forsøker å få noe mer ut av ham viser det seg raskt at engelskkunnskapene er svært mangelfulle. Jeg var derfor svært glad når jeg møtte en fyr ved navn Nelson som hadde vært engelsklærer på universitetet. Han var turistguide og brukte en nydelig 1956 modell rød Buick Roadmaster til å kjøre turister rundt i Havana. Jeg endte opp med å leie hans tjenester i fire timer, hvorav to gikk med til en utmerket guidet tur rundt Hemingways hus.
Meg og Roadmasteren:
Båten til Hemingway, Pilar (her er en artikkel om Pilar, hvis du er interessert: http://www.yachtingmagazine.com/cruising-chartering/yachting-life/saving-pilar-and-hemingway):
Meg oppi badebassenget til Hemingway:
Hemingway var veldig opptatt av sin egen helse, særlig mot slutten av livet. Han noterte ned sin egen vekt når han gikk på do (han hadde en badevekt ved siden av toilettet) og han målte hvor høy han var på veggen utenfor stuen. Dette første bildet viser meg stående foran høydemarkeringen hans (jeg er like høy som han var!) og det andre bildet viser Hemingways noteringer om sin egen vekt på baderomsveggen:
Hemingway var svært glad i alkohol og tomflaskene han etterlot seg står fremdeles i stuen:
Hemingway skrev mange av bøkene sine på Cuba og han skrev dem oppreist p.g.a. en skade han pådro seg i 1. verdenskrig. Dette er skrivemaskinen han benyttet:
Til slutt angående Hemingway: Jeg måtte jo besøke hans yndlingsbar, La Bodeguita del Medio. Her fikk han servert den beste Mojitoen han visste om og her er meg drikkende en mojito ved baren i La Bodeguita del Medio:
3. Kort om revolusjonen.
Man kan ikke besøke Cuba uten å få med seg historien om den cubanske revolusjon 1953-1959. Fidel Castro og hans 26. juli bevegelse (Movimiento 26 de Julio; M-26-7), hvorav Camilo Cienfuegos og Ernesto "Che" Guevara var sentrale skikkelser, seiret som kjent over diktatoren Fulgencio Batista og etablerte den revolusjonære regjeringen som Fidel Castro ledet helt frem til april 2011. I Havana finner man revolusjonsmuseet, som består av det gamle presidentpalasset til Batista. Jeg var litt skuffet over museet ettersom det ikke var så meget med autentiske ting å finne der, mest fotografier og propagandatekst. Men noe bra var det jo, her er en liten videosnutt (jeg sier i videoen at det var Fidel & Co som angrep palasset, men det er feil. Det var en gruppe revolusjonære studenter som står bak kulehullene jeg filmer):
Dette er det gamle presidentkontoret til Batista. Det var her Ernesto "Che" Guevara ble sverget inn som cubansk statsborger etter at de hadde styrtet regimet til Batista (Guevara var som kjent opprinnelig argentinsk statsborger):
Den siste natten jeg tilbragte i Havana besøkte jeg den verdenskjente nattklubben Tropicana. Denne nattklubben var kanskje det fremste symbolet på dekadensen som herjet når den amerikanske mafiaen styrte mesteparten av Havana fra slutten av tredvetallet til begynnelsen på revolusjonen. I dag er klubben en typisk turistfelle, noe jeg var forberedt på. Men jeg var ikke forberedet på prisnivået. Frem til mitt besøk til Tropicana hadde jeg vært på mange restauranter til frokost, lunsj og middag; men aldri opplevd at regningen oversteg 25 dollar. På Cuba har de to valutaer; Pesos convertibles og ordinære pesos. Turister får bare bruke Pesos convertibles og 1 CUC følger (iht. planøkonomien på Cuba) kursen til US Dollar. Det var på den måten ganske enkelt å beregne hva ting kostet. Når jeg ankom til Tropicana måtte jeg først betale adagangsbillett. Dette var 80 dollar. Deretter fikk jeg et eget bord og jeg bestilte mat og en whisky med is. Drinkene kostet 5 dollar per stykk. Maten kostet 50 dollar. Det jeg ikke visste var at det inkludert i adgangsbilletten var en halvflaske rom og ett glass champagne. Jeg klarte derfor å bli god og full nok til å sette pris på danseshowet som varte i nærmere 2 1/2 time.
Tropicana:
4. Varadero
Fyllesyk og jævlig etter natten som startet på Tropicana og sluttet på en bar utenfor hotellet mitt reiste jeg til busstasjonen for å ta bussen til mitt hotell på Varadero; Cubas mest besøkte turistområde. Varadero er en smal halvøy som har en nydelig og lang strand ut mot atlanterhavet. Langs stranden er det mange hoteller og restauranter, og det er vel det. Det er ikke noen historiske steder der, men hvis man er ute etter å slappe av i tropiske omgivelser, ja da har man kommet til rett plass. Jeg var rimelig utkjørt etter tre harde fyllenetter i Havana, så jeg så frem til å slappe av på stranden. Mitt hotell, Hotell Puntarena, var all- inclusive så jeg slapp høye kostnader for barbesøk. Rommet mitt var helt fantastisk med en utsikt som rett og slett tok pusten fra meg når jeg åpnet døren for første gang. Maten på hotellet var ikke spesielt god (typisk for all- inclusive steder), så lille julaften endte jeg opp på en svært god restaurant i den lille landsbyen (Varadero) som stedet tar sitt navn fra. Når jeg kom tilbake til hotellet kom jeg i prat med noen kanadiere som var svært hyggelige. Vi drakk oss dritings og det siste jeg husker er at jeg dansker med en jente jeg ikke husker ansiktet til på nattklubben til hotellet. Dagen etter, altså julaften, badet jeg med delfiner. Det var, som det heter på nynorsk; all it's cracked up to be.
Hotell Puntarena:
Kokosnøttpalme:
På vei til stranden:
Utsikt fra hotellrommet:
Delfinkos:
Kort oppsummert: Cuba anbefales!
søndag 18. mars 2012
Små politiske betraktninger en søndagskveld
Bare en kort oppdatering, mer som en ettertanke jeg gjør meg selv enn noe av betydning for omverdenen.
Norge er gjentatte ganger målt til "verdens beste land" å bo i av UN Development Index (UNDI), men det er mange (jeg er blant dem) som stiller spørsmål ved FNs politiske objektivitet her. Vi nordmenn blir fortalt at vi ikke har noe å klage over ettersom FN sier at vi bor i "verdens beste land". Vel, jeg er uenig. Norges rikdom brukes til å finansiere verdens mest omfattende "velferdssystem", altså trygd og stønad til alle mulige "trengende". Ja, mange nordmenn trenger støtte fra Staten for å overleve, men ettersom det til enhver til er 25 % av arbeidsfør befolkning er det fullstendig urealistisk at alle som mottar stønad ikke fullstendig fint hadde klart seg på egenhånd hvis trygden ble tatt fra dem. Hverken jeg eller noen andre har oppskriften på det perfekte samfunn, men det er noe galt når 65 % av lønnen til arbeidere går til skatter og avgifter og mesteparten av dette går til å finansiere trygd. Helsevesenet i Norge er elendig og vi kan vise til den lengste helsekøen i Norges historie. Utdanningsvesenet vårt er elendig og i internasjonale kåringer havner vi gjennomgående på samme nivå som utviklingsland.
Så hva mener jeg bør gjøres? Hovedsaklig mener jeg Norge må våge å se utover sine egne grenser. Det er ikke, som Gro H. Brundtland sa i sin tid, "typisk norsk å være god". Dog ikke en perfekt løsning, så mener jeg at en god begynnelse kan være følgende:
- Adopter utdannelsessystemet til Finland. Finland skårer gjennomgående blant verdens tre beste land når det gjelder utdannelse. Sør-Korea og Indonesia er de to andre landene som tar pallplass, men de har et utdannelsessystem som minner mer om slaveri og terror enn skolegang. Finland legger vekt på god lærerlønn slik at det er attraktivt å bli lærer, høy grad av valgfrihet hos elevene slik at enhver elev er fri til å utforske sine egenskaper og kvalitet i realfagsundervisningen.
- Adopter helsesystemet til Tyskland. Tyskland har gjennomført full stykkprisfinansiering i helsesektoren, dvs. at private og offentlige sykehus er likestilt; men Staten står for regningen. Det er altså ikke mulig å kjøpe seg ut av helsekøen slik det er i Norge, men ettersom den private kapasiteten blir utnyttet har de heller ingen helsekø å snakke om.
- Adopter avgiftspolitikken til Danmark. Danmark skårer gjennomgående høyest i internasjonale undersøkelser som måler ulike befolkningers grad av lykke, og jeg mener at en stor grunn til dette er staten Danmarks tiltro til sin egen befolknings evne til å bestemme selv hva de ønsker å bruke penger på. Med andre ord: Lave avgifter.
- Adopter Nederlands sex- og narkotikapolitikk. I Nederland har det svært lenge vært fullt lovlig for folk over 18 år å kjøpe og selge seksuelle tjenester. Det at dette skulle være ulovlig er jo idiotisk i seg selv og vi ser jo at i de landene hvor prostitusjon er ulovlig (som Norge og USA) har de prostituerte det jævligst; mens de har det best i de landene hvor kjøp og salg av seksuelle tjenester ikke reguleres av Staten (som Nederland og Danmark). I Nederland er det også fullt lovlig (det var det ihvertfall frem til 2011) å kjøpe og selge hasj/marijuana og Nederland er fremdeles et av verdens aller rikeste land (noe som jo slår hull på myten om at legalisering vil medføre enorme sosiale problemer).
- Adopter Sveits' system med folkeavstemninger. I Norge styres vi nærmest diktatorisk i 4 år av gangen, og da gjerne av partier 95 % ikke vil ha på Stortinget engang (les: SV og SP). Folket bør ha en langt sterkere stemme i viktige saker av nasjonal betydning og den beste måten å gi dem den stemmen er ved å innføre bindende folkeavstemninger.
- Innfør borgerlønn: Det burde være to typer offentlig trygd, ikke en myriade slik det er i dag. Den første bør være alderspensjon og den andre bør være borgerlønn. Det er ikke alle som passer til Norges ekstremt trange 8-16 mentalitet, det er en god del som sliter pga. helseproblemer og det er en løgn at "arbeid edler mannen". Borgerlønn vil gi livsopphold (en lav sats til å dekke mat/klær/div. samt husleie/strøm), men heller ikke noe mer. Dette vil medføre at en god del uføretrygdede vil få kuttet sin trygd med en del, men svært mange på sosialstønad vil få bedret sin hverdag. Det vil også gjøre byråkratiet langt enklere og kreve langt færre NAV ansatte (som jo sparer Staten enormt med penger). Borgerlønn bør ikke være behovsprøvd, men være en ytelse som erstatter dagens sosialstøtte, dagpenger, bostøtte, forsørgertillegg, uføretrygd, etc. Kravene for å få borgerlønn bør være mer liberale enn dagens system (hvor det kreves ekstremt med dokumentasjon og svært tungrodde søknadsprosesser), men det bør kreves statsborgerskap for å få den. Hvorfor Norge skal betale trygd til utenlandske borgere er noe jeg aldri kommer til å fortstå og alltid kommer til å kjempe imot.
Åja, også fant jeg dette bildet som gjør meg så jævlig glad hver gang jeg ser på det:
Norge er gjentatte ganger målt til "verdens beste land" å bo i av UN Development Index (UNDI), men det er mange (jeg er blant dem) som stiller spørsmål ved FNs politiske objektivitet her. Vi nordmenn blir fortalt at vi ikke har noe å klage over ettersom FN sier at vi bor i "verdens beste land". Vel, jeg er uenig. Norges rikdom brukes til å finansiere verdens mest omfattende "velferdssystem", altså trygd og stønad til alle mulige "trengende". Ja, mange nordmenn trenger støtte fra Staten for å overleve, men ettersom det til enhver til er 25 % av arbeidsfør befolkning er det fullstendig urealistisk at alle som mottar stønad ikke fullstendig fint hadde klart seg på egenhånd hvis trygden ble tatt fra dem. Hverken jeg eller noen andre har oppskriften på det perfekte samfunn, men det er noe galt når 65 % av lønnen til arbeidere går til skatter og avgifter og mesteparten av dette går til å finansiere trygd. Helsevesenet i Norge er elendig og vi kan vise til den lengste helsekøen i Norges historie. Utdanningsvesenet vårt er elendig og i internasjonale kåringer havner vi gjennomgående på samme nivå som utviklingsland.
Så hva mener jeg bør gjøres? Hovedsaklig mener jeg Norge må våge å se utover sine egne grenser. Det er ikke, som Gro H. Brundtland sa i sin tid, "typisk norsk å være god". Dog ikke en perfekt løsning, så mener jeg at en god begynnelse kan være følgende:
- Adopter utdannelsessystemet til Finland. Finland skårer gjennomgående blant verdens tre beste land når det gjelder utdannelse. Sør-Korea og Indonesia er de to andre landene som tar pallplass, men de har et utdannelsessystem som minner mer om slaveri og terror enn skolegang. Finland legger vekt på god lærerlønn slik at det er attraktivt å bli lærer, høy grad av valgfrihet hos elevene slik at enhver elev er fri til å utforske sine egenskaper og kvalitet i realfagsundervisningen.
- Adopter helsesystemet til Tyskland. Tyskland har gjennomført full stykkprisfinansiering i helsesektoren, dvs. at private og offentlige sykehus er likestilt; men Staten står for regningen. Det er altså ikke mulig å kjøpe seg ut av helsekøen slik det er i Norge, men ettersom den private kapasiteten blir utnyttet har de heller ingen helsekø å snakke om.
- Adopter avgiftspolitikken til Danmark. Danmark skårer gjennomgående høyest i internasjonale undersøkelser som måler ulike befolkningers grad av lykke, og jeg mener at en stor grunn til dette er staten Danmarks tiltro til sin egen befolknings evne til å bestemme selv hva de ønsker å bruke penger på. Med andre ord: Lave avgifter.
- Adopter Nederlands sex- og narkotikapolitikk. I Nederland har det svært lenge vært fullt lovlig for folk over 18 år å kjøpe og selge seksuelle tjenester. Det at dette skulle være ulovlig er jo idiotisk i seg selv og vi ser jo at i de landene hvor prostitusjon er ulovlig (som Norge og USA) har de prostituerte det jævligst; mens de har det best i de landene hvor kjøp og salg av seksuelle tjenester ikke reguleres av Staten (som Nederland og Danmark). I Nederland er det også fullt lovlig (det var det ihvertfall frem til 2011) å kjøpe og selge hasj/marijuana og Nederland er fremdeles et av verdens aller rikeste land (noe som jo slår hull på myten om at legalisering vil medføre enorme sosiale problemer).
- Adopter Sveits' system med folkeavstemninger. I Norge styres vi nærmest diktatorisk i 4 år av gangen, og da gjerne av partier 95 % ikke vil ha på Stortinget engang (les: SV og SP). Folket bør ha en langt sterkere stemme i viktige saker av nasjonal betydning og den beste måten å gi dem den stemmen er ved å innføre bindende folkeavstemninger.
- Innfør borgerlønn: Det burde være to typer offentlig trygd, ikke en myriade slik det er i dag. Den første bør være alderspensjon og den andre bør være borgerlønn. Det er ikke alle som passer til Norges ekstremt trange 8-16 mentalitet, det er en god del som sliter pga. helseproblemer og det er en løgn at "arbeid edler mannen". Borgerlønn vil gi livsopphold (en lav sats til å dekke mat/klær/div. samt husleie/strøm), men heller ikke noe mer. Dette vil medføre at en god del uføretrygdede vil få kuttet sin trygd med en del, men svært mange på sosialstønad vil få bedret sin hverdag. Det vil også gjøre byråkratiet langt enklere og kreve langt færre NAV ansatte (som jo sparer Staten enormt med penger). Borgerlønn bør ikke være behovsprøvd, men være en ytelse som erstatter dagens sosialstøtte, dagpenger, bostøtte, forsørgertillegg, uføretrygd, etc. Kravene for å få borgerlønn bør være mer liberale enn dagens system (hvor det kreves ekstremt med dokumentasjon og svært tungrodde søknadsprosesser), men det bør kreves statsborgerskap for å få den. Hvorfor Norge skal betale trygd til utenlandske borgere er noe jeg aldri kommer til å fortstå og alltid kommer til å kjempe imot.
Åja, også fant jeg dette bildet som gjør meg så jævlig glad hver gang jeg ser på det:
søndag 4. mars 2012
Absinth og maleri
Fredag hadde jeg en perfekt kveld hjemme: To flasker meget god rødvin og to glass med Absinth. Mens jeg drakk dette og hørte på god musikk malte jeg et nytt oljemaleri. Det var et helvete å ta bilde av maleriet ettersom jeg malte det i lyse farver (turkis, blå, grønn, lys gul, hvitt) siden jeg ønsket å gjengi arktisk natur. Men det gikk sånn noenlunde til slutt. Maleriet heter Fjell:
søndag 26. februar 2012
Nytt oljemaleri
Jeg har hatt en ukes vinterferie (første gang jeg har tatt meg ferie denne uken siden videregående) og noe av tiden har jeg brukt til å male et nytt bilde. Bildet har den gode nynorske tittelen "Point".
tirsdag 7. februar 2012
Kontorarbeid: Helse og trivsel på arbeidsplassen
Jeg jobber på kontor 8 timer om dagen 5 dager i uken. 1/3 av livet mitt går med til å være på jobb og jeg er blant dem som mener at det er viktig hvordan man har det på jobb. Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten om tredemølle på kontorplassen (les her: http://www.aftenposten.no/jobb/Tredemolle-pa-kontoret-6757565.html) måtte jeg bare skrive ned noen av tankene jeg har gjort meg angående helse og trivsel på kontoret.
1. Det viktigste før alt annet er at jobben ikke er livet ditt. Jobben er en del av livet ditt, så det å gå på jobben som en zombie uten å engasjere deg er jævlig dumt; men det å la arbeidslivet ta opp all tiden og tankeaktiviteten din er like ille. Derfor burde det være stor takhøyde for å komme med innspill til ledelsen angående forslag til forbedringer, men lite toleranse for folk som syter over at jobben tar så meget av tiden deres. Hvis du ikke klarer å gjøre jobben din og samtidig ha et privatliv så er du ikke i stand til å gjøre jobben din.
2. Det mest irriterende som finnes, og det mest skadelige for arbeidsmiljøet, er kolleger som legger seg opp i hvordan jeg benytter arbeidstiden min. Det er selvfølgelig at sjefen min legger seg opp i det, men kolleger bør holde nesen sin vekk fra ting som ikke angår dem. Det er mange som kommer sent på jobb mange ganger i løpet av uken og det er mange som går tidlig. Jeg legger meg aldri opp i det og tenker ikke videre over saken. Men i et 8-16:00 samfunn som Norge så dannes det en forventning om at det har egenverdi å være på jobb nøyaktig fra 8 til 16; gjerne litt ekstra også. Antall timer på jobb likestilles med det å skape merverdi, noe som selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg mener at det ikke burde vært arbeidstid overhodet. Kontoret burde hatt døgnåpent og de ansatte selv skulle kunne velge når de gikk på jobb; så lenge jobben faktisk ble gjort. Noe av hovedgrunnen til at vi har fått et samfunn hvor arbeidslivet er så strengt regulert i antall arbeidstimer er fagforeningene. Fagforeningenes verste mareritt er et arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker ikke ble målt på hvor mange timer han/hun var "på jobb", men hva han/hun skapte av merverdi. I et slikt samfunn ville slabbedaskene som drakk kaffe og røket hele dagen og gjorde litt småplukk av arbeid på overtid fått fyken; og dessverre er det mange av fagforeningenes medlemmer som er slik. Videre ville et slikt samfunn skapt problemer for den gruppen av mennesker som driver mest med undertrykking (ja, undertrykking!) i dagens Norge; nemlig de såkalte A- menneskene. De som elsker å stå opp når det er mørkt, løpe 10 km, dusje, spise frokost og vaske huset for så å møte til arbeid klokken 07:30 hver dag; dette er menneskene som styrer Norges døgnrytme. Dette driver meg til vanvidd ettersom det er et faktum at kun om lag 20- 30 % av mennesker i Norge er A- mennesker. Resten er solide B- mennesker som liker å være oppe til lengre enn 22:00 om kvelden og som liker å sove til det blir lyst ute. Hvis samfunnet hadde lagt opp til valgfrihet og fleksibilitet i arbeidsmønsteret ville plutselig A- menneskene følt seg marginalisert fordi de ville blitt i massivt mindretall på arbeidsplassen (og alle ville visst hvem de var ettersom de alltid var på jobb før alle andre og gikk hjem før alle andre); mens B- menneskene hadde fått et liv de kunne levd uten å slite seg halvt ihjel. Til slutt angående dette punktet: Rushtrafikken ville vært historie fordi det ikke lengre hadde vært slik at alle begynte på jobb mellom 8 og 9 og dro hjem mellom 16 og 17. A- menneskene ville kanskje kjørt til jobb mellom 6 og 9, mens B- menneskene hadde kanskje hadde kjørt til jobb mellom 10 og 12. En svært miljøskadelig rushtrafikk som tidligere var samlet til to timer om morgenen og to timer om ettermiddagen ville, uten at myndighetene trengte å gjøre noe som helst, bli spredt jevnt utover 6 timer om morgenen og 6 timer om ettermiddag/kvelden. Ja, det ville blitt en viss opphopning rundt klokken 9:30 og klokken 17:00 men ingenting sammenlignet med dagens rushtidshelvete. Personlig hadde jeg gått (jeg kan gå til arbeid) til jobb klokken 11 og dratt hjem når jeg var ferdig med det jeg hadde av arbeidsoppgaver den dagen (jfr. det jeg skrev ovenfor).
3. Møter er noe jævlig dritt. I Norge er vi veldig konsensusdrevne, noe som er en kilde til stabilitet og trygghet; men også et helvete når det kommer til å få ting gjort. Hvis en sjef faktisk bestemmer noe uten å først innkalle til et møte for å diskutere saken blir han/hun møtt med et hylekor av misnøye. Dette medfører at det på dagens kontorarbeidsplass er slik at en ansatt må regne med å bruke om lag en tredjedel av tiden sin på å sitte i møter. Jeg har sittet i møter for å planlegge møter; ikke bare én gang, men mange (mange!) ganger. Norge har meget å lære av mer autoritære kulturer her, for eksempel Tyskland. I Tyskland forhører sjefen seg med sine ansatte mellomledere når han/hun føler hun trenger råd, men aldri ellers. Sjefen skal være sjef og dette med å leke demokrati i en bedrift fører bare til krangling, utsettelser, lite produktivitet og jævlig kjedelige møter.
4. I dag er det fryktelig på moten å ha "åpne landskap". Høres fint ut, ikke sant? Både "åpent" og "landskap" gir positive assosiasjoner og sjefer (som selvfølgelig har svære egne kontorer) tror at det automatisk gir enormt med økt produktivitet og kreativitet ved å tvinge alle ansatte til å dele ett digert kontor uten vegger. Ingen forskning kan vise til at det skaper noe som helst merverdi å gjøre dette, det eneste man kan si som er bra med store felleskontor (som jo er et meget mer treffende navn) er at det sparer bedriften litt i husleieutgifter da man kan presse sammen flere ansatte i de samme (eller mindre) lokalene. For de ansatte som blir tvunget til å sitte i store felleskontor er det et helvete. I Norge lever som kjent janteloven i beste velgående og de som skiller seg ut på det minste vis blir umiddelbart gjort oppmerksom på dette av de andre. Man kan ikke høre på radio da det garantert irriterer en av dine ørten naboer, så det ender gjerne med at det ikke er annen lyd i lokalet enn naboens telefonsamtaler og tasteklikk. Ja, alle har godt av å ha musikk man liker i bakgrunnen når man jobber og det kan man altså ikke når man jobber i store felleskontorer. Det er ikke bevist at man blir mer kreativ av å ha eget kontor, men det er innlysende at man lettere blir forstyrret i tankeprosessen når du har 30- 100 folk inne på samme kontor som deg. Et eget (lite) kontor gir stor merverdi for den enkelte ansatte og det koster bedriften mer i form av dårlig arbeidsmiljø å ikke sørge for dette for alle ansatte enn det gjør å la være. Og det er faen meg skummelt å lese om folk som i fullt alvor skal ha ansatte til å gå på tredemølle mens de jobber. Dette er A- mennesker som tror at alle har et brennende behov for å trene 24 timer om dagen eller så er det ren, skjær sadisme. Og da jeg leste i artikkelen at firmaet som satser på dette gjør det fordi de ønsker at "alle kontoransatte i Norge skal ha mulighet" til å gå på tredemølle på jobb, da ble jeg arg. Fordi det er ikke de ansatte som bestemmer hvordan de utruster sine arbeidsplasser, det er det ledelsen som gjør. Og hvis en bedrift innfører tredemølle på alle kontorplassene kan jeg garantere at de som nekter å benytte seg av jævelskapen kommer til å bli presset ut av bedriften eller forbigått ved lønnsforhandlinger.
5. Til slutt: Det er en styggedom at det ikke lengre er mulig å ha en kontorplass hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ansiktet mot døren/naboen. Alle skal nå enten sitte med ryggen mot døren (helt seriøst!) eller med hodet mot veggen (de færreste har hjørnekontor) slik at man får kronisk kink i nakken av alle som passerer kontorplassen din. Det har blitt slik at fordi man har internett så antar man at folk som sitter med hodet mot døren/naboen (og dermed ikke viser dataskjermen til forbipasserende/naboen) ikke har arbeidsrelatert innhold på skjermen. Dette bringer meg igjen tilbake til mitt poeng angående fast arbeidstid kontra innsats målt utifra faktisk verdiskapning: Det er irrelevant om man bruker 8 timer på å gi bedriften en profitt på 1 million eller om man bruker 1 time og spiller Angry Birds de resterende 7. Så lenge man gjør det man er ansatt for å gjøre, det være seg å selge x- antall støvsugere eller å lage en statistisk analyse som viser produksjonskapasiteten til bedriften basert på sesongsvingninger, så burde det være ledelsen og kollegene fullstendig irrelevant hvor mange timer man var på jobb den dagen.
For å illustrere:
Korrekt kontor (legg merke til at personen blir sittende med ansiktet vendt mot besøkende og ryggen mot vinduet):
Mareritt og snarvei til en tidlig død:
1. Det viktigste før alt annet er at jobben ikke er livet ditt. Jobben er en del av livet ditt, så det å gå på jobben som en zombie uten å engasjere deg er jævlig dumt; men det å la arbeidslivet ta opp all tiden og tankeaktiviteten din er like ille. Derfor burde det være stor takhøyde for å komme med innspill til ledelsen angående forslag til forbedringer, men lite toleranse for folk som syter over at jobben tar så meget av tiden deres. Hvis du ikke klarer å gjøre jobben din og samtidig ha et privatliv så er du ikke i stand til å gjøre jobben din.
2. Det mest irriterende som finnes, og det mest skadelige for arbeidsmiljøet, er kolleger som legger seg opp i hvordan jeg benytter arbeidstiden min. Det er selvfølgelig at sjefen min legger seg opp i det, men kolleger bør holde nesen sin vekk fra ting som ikke angår dem. Det er mange som kommer sent på jobb mange ganger i løpet av uken og det er mange som går tidlig. Jeg legger meg aldri opp i det og tenker ikke videre over saken. Men i et 8-16:00 samfunn som Norge så dannes det en forventning om at det har egenverdi å være på jobb nøyaktig fra 8 til 16; gjerne litt ekstra også. Antall timer på jobb likestilles med det å skape merverdi, noe som selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg mener at det ikke burde vært arbeidstid overhodet. Kontoret burde hatt døgnåpent og de ansatte selv skulle kunne velge når de gikk på jobb; så lenge jobben faktisk ble gjort. Noe av hovedgrunnen til at vi har fått et samfunn hvor arbeidslivet er så strengt regulert i antall arbeidstimer er fagforeningene. Fagforeningenes verste mareritt er et arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker ikke ble målt på hvor mange timer han/hun var "på jobb", men hva han/hun skapte av merverdi. I et slikt samfunn ville slabbedaskene som drakk kaffe og røket hele dagen og gjorde litt småplukk av arbeid på overtid fått fyken; og dessverre er det mange av fagforeningenes medlemmer som er slik. Videre ville et slikt samfunn skapt problemer for den gruppen av mennesker som driver mest med undertrykking (ja, undertrykking!) i dagens Norge; nemlig de såkalte A- menneskene. De som elsker å stå opp når det er mørkt, løpe 10 km, dusje, spise frokost og vaske huset for så å møte til arbeid klokken 07:30 hver dag; dette er menneskene som styrer Norges døgnrytme. Dette driver meg til vanvidd ettersom det er et faktum at kun om lag 20- 30 % av mennesker i Norge er A- mennesker. Resten er solide B- mennesker som liker å være oppe til lengre enn 22:00 om kvelden og som liker å sove til det blir lyst ute. Hvis samfunnet hadde lagt opp til valgfrihet og fleksibilitet i arbeidsmønsteret ville plutselig A- menneskene følt seg marginalisert fordi de ville blitt i massivt mindretall på arbeidsplassen (og alle ville visst hvem de var ettersom de alltid var på jobb før alle andre og gikk hjem før alle andre); mens B- menneskene hadde fått et liv de kunne levd uten å slite seg halvt ihjel. Til slutt angående dette punktet: Rushtrafikken ville vært historie fordi det ikke lengre hadde vært slik at alle begynte på jobb mellom 8 og 9 og dro hjem mellom 16 og 17. A- menneskene ville kanskje kjørt til jobb mellom 6 og 9, mens B- menneskene hadde kanskje hadde kjørt til jobb mellom 10 og 12. En svært miljøskadelig rushtrafikk som tidligere var samlet til to timer om morgenen og to timer om ettermiddagen ville, uten at myndighetene trengte å gjøre noe som helst, bli spredt jevnt utover 6 timer om morgenen og 6 timer om ettermiddag/kvelden. Ja, det ville blitt en viss opphopning rundt klokken 9:30 og klokken 17:00 men ingenting sammenlignet med dagens rushtidshelvete. Personlig hadde jeg gått (jeg kan gå til arbeid) til jobb klokken 11 og dratt hjem når jeg var ferdig med det jeg hadde av arbeidsoppgaver den dagen (jfr. det jeg skrev ovenfor).
3. Møter er noe jævlig dritt. I Norge er vi veldig konsensusdrevne, noe som er en kilde til stabilitet og trygghet; men også et helvete når det kommer til å få ting gjort. Hvis en sjef faktisk bestemmer noe uten å først innkalle til et møte for å diskutere saken blir han/hun møtt med et hylekor av misnøye. Dette medfører at det på dagens kontorarbeidsplass er slik at en ansatt må regne med å bruke om lag en tredjedel av tiden sin på å sitte i møter. Jeg har sittet i møter for å planlegge møter; ikke bare én gang, men mange (mange!) ganger. Norge har meget å lære av mer autoritære kulturer her, for eksempel Tyskland. I Tyskland forhører sjefen seg med sine ansatte mellomledere når han/hun føler hun trenger råd, men aldri ellers. Sjefen skal være sjef og dette med å leke demokrati i en bedrift fører bare til krangling, utsettelser, lite produktivitet og jævlig kjedelige møter.
4. I dag er det fryktelig på moten å ha "åpne landskap". Høres fint ut, ikke sant? Både "åpent" og "landskap" gir positive assosiasjoner og sjefer (som selvfølgelig har svære egne kontorer) tror at det automatisk gir enormt med økt produktivitet og kreativitet ved å tvinge alle ansatte til å dele ett digert kontor uten vegger. Ingen forskning kan vise til at det skaper noe som helst merverdi å gjøre dette, det eneste man kan si som er bra med store felleskontor (som jo er et meget mer treffende navn) er at det sparer bedriften litt i husleieutgifter da man kan presse sammen flere ansatte i de samme (eller mindre) lokalene. For de ansatte som blir tvunget til å sitte i store felleskontor er det et helvete. I Norge lever som kjent janteloven i beste velgående og de som skiller seg ut på det minste vis blir umiddelbart gjort oppmerksom på dette av de andre. Man kan ikke høre på radio da det garantert irriterer en av dine ørten naboer, så det ender gjerne med at det ikke er annen lyd i lokalet enn naboens telefonsamtaler og tasteklikk. Ja, alle har godt av å ha musikk man liker i bakgrunnen når man jobber og det kan man altså ikke når man jobber i store felleskontorer. Det er ikke bevist at man blir mer kreativ av å ha eget kontor, men det er innlysende at man lettere blir forstyrret i tankeprosessen når du har 30- 100 folk inne på samme kontor som deg. Et eget (lite) kontor gir stor merverdi for den enkelte ansatte og det koster bedriften mer i form av dårlig arbeidsmiljø å ikke sørge for dette for alle ansatte enn det gjør å la være. Og det er faen meg skummelt å lese om folk som i fullt alvor skal ha ansatte til å gå på tredemølle mens de jobber. Dette er A- mennesker som tror at alle har et brennende behov for å trene 24 timer om dagen eller så er det ren, skjær sadisme. Og da jeg leste i artikkelen at firmaet som satser på dette gjør det fordi de ønsker at "alle kontoransatte i Norge skal ha mulighet" til å gå på tredemølle på jobb, da ble jeg arg. Fordi det er ikke de ansatte som bestemmer hvordan de utruster sine arbeidsplasser, det er det ledelsen som gjør. Og hvis en bedrift innfører tredemølle på alle kontorplassene kan jeg garantere at de som nekter å benytte seg av jævelskapen kommer til å bli presset ut av bedriften eller forbigått ved lønnsforhandlinger.
5. Til slutt: Det er en styggedom at det ikke lengre er mulig å ha en kontorplass hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ansiktet mot døren/naboen. Alle skal nå enten sitte med ryggen mot døren (helt seriøst!) eller med hodet mot veggen (de færreste har hjørnekontor) slik at man får kronisk kink i nakken av alle som passerer kontorplassen din. Det har blitt slik at fordi man har internett så antar man at folk som sitter med hodet mot døren/naboen (og dermed ikke viser dataskjermen til forbipasserende/naboen) ikke har arbeidsrelatert innhold på skjermen. Dette bringer meg igjen tilbake til mitt poeng angående fast arbeidstid kontra innsats målt utifra faktisk verdiskapning: Det er irrelevant om man bruker 8 timer på å gi bedriften en profitt på 1 million eller om man bruker 1 time og spiller Angry Birds de resterende 7. Så lenge man gjør det man er ansatt for å gjøre, det være seg å selge x- antall støvsugere eller å lage en statistisk analyse som viser produksjonskapasiteten til bedriften basert på sesongsvingninger, så burde det være ledelsen og kollegene fullstendig irrelevant hvor mange timer man var på jobb den dagen.
For å illustrere:
Korrekt kontor (legg merke til at personen blir sittende med ansiktet vendt mot besøkende og ryggen mot vinduet):
Mareritt og snarvei til en tidlig død:
torsdag 12. januar 2012
Popkulturell oppsummering av 2011
Mitt forrige innlegg tok for seg nyhetene og verdens gang i 2011, men for ikke å ha innlegg på størrelse med Tolstojs Krig og fred ønsket jeg å ha et eget innlegg som tok for seg film og musikk i året som har gått. Film og musikk definerer livet mitt i stor grad og uten disse to tingene er det bare å gå ut i skogen med et tykt rep.
Film:
Filmåret 2011 var ok, men ikke noe å onanere over samtidig som man spyr opp litervis av champagne og sigarrester. Særlig har Hollywood mistet meget av sin evne til å tenke nytt ettersom 2011 var året da flest oppfølgere ble lansert i forhold til noe annet år i historien. Sammenlignet med toppåret 2007 (There will be blood og No country for old men) kan 2011 ikke gjøre annet enn å kastrere seg selv i skam. Men noen höjdare så vi da (men man må til hjemmemarkedet for å få en liste på 5 titler) og for deg, kjære leser, har jeg oppsummert dem nedenfor i en hendig liten liste.
5. Pushwagner: Denne dokumentaren er i seg selv ikke fantastisk, men temaet er så interessant at det for meg genererte en helt ny lidenskap for den sprø og herlige kunsten til Hariton Pushwagner. Det alene er verdt en plass på min svært prestisjetunge liste.
4. Horrible bosses: Jeg har alltid synes det er trist at topplister sjelden eller aldri inneholder komedier. Denne filmen har en rollesammensetning fullspekket med dyktige skuespillere, for eksempel Kevin Spacey, Jennifer Aniston (fremdeles sinnsykt hått og jævlig morsom), Michael Day (fra It's always sunny in Philadelphia) og Colin Farrell, en kul historie og ikke noe klissete kjærlighetsdramatikk.
3. Drive: Denne filmen så jeg ganske nylig og Ryan Gosling gir en fremragende rolletolkning av den tankefulle og melankolske stuntmannen som også er sjåfør for kriminelle tjuvradder. Hvis jeg skal utsette noe med filmen blir det som vanlig at filmskaperne på død og liv vil ha kvinner inn i kinosalen og tror at den eneste måten å få til dét på er ved å inkorporere en kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistorien i Drive er platt, forutsigbar og fullstendig malplassert i en film som utmerket hadde stått på egne ben som noe så sjeldent som en melankolsk actionfilm.
2. Melancholia: Lars von Trier gjør det igjen og lager et filmatisk mesterverk som samtidig er en apokalyptisk fremtidsvisjon og samfunnskritikk. For min egen del blir von Trier noen ganger så fullstendig surrealistisk at det ødelegger litt for filmopplevelsen. Det er en scene i filmen hvor protagonisten i ti minutter vandrer, iført brudekjole, i en have med masse hvit tang hengende rundt benene sine. Er det helt sikkert en fantastisk, genial og modernistisk illustrasjon på et eller annet signifikant? Ja. Bryr jeg meg? Nei.
1. Oslo 31. august: Denne filmen er det nærmeste en perfekt film, laget i Norge, jeg har sett. Jeg mistenker at man helst bør være i aldersgruppen 25-35 for å virkelig sette pris på den og det skyldes at det i stor grad er en generasjonsbeskrivelse av de av oss født mellom 1976 og 1986. Jeg skal ikke bruke opp meget med plass her for å gi en fullstendig anmeldelse av filmen, for det ville ikke være å gi filmen dens rettmessige anerkjennelse, men kort fortalt er dette en sommerfilm som tar seg tid til å dvele ved livets bestanddeler. Og dét gjør den uten å bli pretensiøs.
Musikk:
Musikkåret 2011 var begredelig, men det er ikke noe nytt ettersom de siste 5 årene stort sett har bydd på ultrapretensiøs og lavmælt singer/songwriter pop, elendig hip-hop og RnB (all RnB er elendig), forglemmelig elektronisk musikk og emo- rock. Det er heldigvis noen få lysglimt, men man må lete veldig for å finne dem ettersom media har sluttet å spille god musikk. På radio får man enten 80- talls schlägere eller møkkamusikken nevnt ovenfor og på MTV får man realityshows. Her er det jeg har klart å grave frem verdt å lytte til det siste året:
Honorary mention: Red Hot Chili Peppers- I'm With You. Det gjør godt å se at RHCP fortsatt klarer å lage litt magik trass i deres påstand om at dopbruket er slutt. The adventures of rain dance maggie er catchy, men alt for popete. De andre sangene jeg har hørt (Monarchy of Roses, I'm with You og Did I Let You Know) virker tilgjort og er ikke bra nok til Red Hot Chili Peppers å være. Men selvfølgelig; meget bedre enn det meste annet der ute.
5. Kanye West/Jay-Z- Watch the Throne. Jeg liker vanligvis ikke rap, men Watch the Throne er et album som man ikke kan si annet enn at rocker. Kanye West lager faktisk noenlunde god musikk og sammen med veteranen Jay-Z blir det faktisk veldig god musikk. Verdt pengene.
4. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta vol. I & II. Jeg er blodfan av Kaizers og deres to album er naturligvis blant årets beste norske utgivelser. Men selv om de rangerer høyt blant årets utgivelser så er dette dobbeltalbumet Kaizers svakeste verk hvis man ser vekk fra makkverket Maskineri.
2. Tom Waits- Bad as Me. Tom Waits på sitt beste. En stemme som rustne spiker i et rustent metallrør fylt av god, gammel skotsk whisky kombinert med vilt fete tekster og jævlig kul drikkemusikk gjør albumet til årets nest beste.
1. Lou Reed & Metallica- Lulu. Dette albumet kom ut i 2011, men jeg kjøpte det i dag. Fy faen så fett det er. Jeg har allerede diskutert albumet med en del folk og det ser ut til at dette er et album man elsker eller hater. Lou Reed snakke-synger sine egne forskrudde dikt mens Metallica herjer i bakgrunnen slik bare Metallica kan. Resultatet? Årets beste album. Her er et utdrag fra låten Brandenburg Gate:
I would cut my legs and tits off
When I think of Boris Karloff and Kinsky
In the dark of the moon
It made me dream of Nosferatu
Trapped on the Isle of Doctor Moreau
Oh wouldn't it be lovely
Lyrikken til dette albumet er det beste jeg har lest (og hørt). Sett opp mot dritten alle popmusikere lirer av seg gjør det godt å se at noen faktisk gir en liten faen i å faktisk si noe i tillegg til å rocke fletta av tenåringsgroupiene.
Film:
Filmåret 2011 var ok, men ikke noe å onanere over samtidig som man spyr opp litervis av champagne og sigarrester. Særlig har Hollywood mistet meget av sin evne til å tenke nytt ettersom 2011 var året da flest oppfølgere ble lansert i forhold til noe annet år i historien. Sammenlignet med toppåret 2007 (There will be blood og No country for old men) kan 2011 ikke gjøre annet enn å kastrere seg selv i skam. Men noen höjdare så vi da (men man må til hjemmemarkedet for å få en liste på 5 titler) og for deg, kjære leser, har jeg oppsummert dem nedenfor i en hendig liten liste.
5. Pushwagner: Denne dokumentaren er i seg selv ikke fantastisk, men temaet er så interessant at det for meg genererte en helt ny lidenskap for den sprø og herlige kunsten til Hariton Pushwagner. Det alene er verdt en plass på min svært prestisjetunge liste.
4. Horrible bosses: Jeg har alltid synes det er trist at topplister sjelden eller aldri inneholder komedier. Denne filmen har en rollesammensetning fullspekket med dyktige skuespillere, for eksempel Kevin Spacey, Jennifer Aniston (fremdeles sinnsykt hått og jævlig morsom), Michael Day (fra It's always sunny in Philadelphia) og Colin Farrell, en kul historie og ikke noe klissete kjærlighetsdramatikk.
3. Drive: Denne filmen så jeg ganske nylig og Ryan Gosling gir en fremragende rolletolkning av den tankefulle og melankolske stuntmannen som også er sjåfør for kriminelle tjuvradder. Hvis jeg skal utsette noe med filmen blir det som vanlig at filmskaperne på død og liv vil ha kvinner inn i kinosalen og tror at den eneste måten å få til dét på er ved å inkorporere en kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistorien i Drive er platt, forutsigbar og fullstendig malplassert i en film som utmerket hadde stått på egne ben som noe så sjeldent som en melankolsk actionfilm.
2. Melancholia: Lars von Trier gjør det igjen og lager et filmatisk mesterverk som samtidig er en apokalyptisk fremtidsvisjon og samfunnskritikk. For min egen del blir von Trier noen ganger så fullstendig surrealistisk at det ødelegger litt for filmopplevelsen. Det er en scene i filmen hvor protagonisten i ti minutter vandrer, iført brudekjole, i en have med masse hvit tang hengende rundt benene sine. Er det helt sikkert en fantastisk, genial og modernistisk illustrasjon på et eller annet signifikant? Ja. Bryr jeg meg? Nei.
1. Oslo 31. august: Denne filmen er det nærmeste en perfekt film, laget i Norge, jeg har sett. Jeg mistenker at man helst bør være i aldersgruppen 25-35 for å virkelig sette pris på den og det skyldes at det i stor grad er en generasjonsbeskrivelse av de av oss født mellom 1976 og 1986. Jeg skal ikke bruke opp meget med plass her for å gi en fullstendig anmeldelse av filmen, for det ville ikke være å gi filmen dens rettmessige anerkjennelse, men kort fortalt er dette en sommerfilm som tar seg tid til å dvele ved livets bestanddeler. Og dét gjør den uten å bli pretensiøs.
Musikk:
Musikkåret 2011 var begredelig, men det er ikke noe nytt ettersom de siste 5 årene stort sett har bydd på ultrapretensiøs og lavmælt singer/songwriter pop, elendig hip-hop og RnB (all RnB er elendig), forglemmelig elektronisk musikk og emo- rock. Det er heldigvis noen få lysglimt, men man må lete veldig for å finne dem ettersom media har sluttet å spille god musikk. På radio får man enten 80- talls schlägere eller møkkamusikken nevnt ovenfor og på MTV får man realityshows. Her er det jeg har klart å grave frem verdt å lytte til det siste året:
Honorary mention: Red Hot Chili Peppers- I'm With You. Det gjør godt å se at RHCP fortsatt klarer å lage litt magik trass i deres påstand om at dopbruket er slutt. The adventures of rain dance maggie er catchy, men alt for popete. De andre sangene jeg har hørt (Monarchy of Roses, I'm with You og Did I Let You Know) virker tilgjort og er ikke bra nok til Red Hot Chili Peppers å være. Men selvfølgelig; meget bedre enn det meste annet der ute.
5. Kanye West/Jay-Z- Watch the Throne. Jeg liker vanligvis ikke rap, men Watch the Throne er et album som man ikke kan si annet enn at rocker. Kanye West lager faktisk noenlunde god musikk og sammen med veteranen Jay-Z blir det faktisk veldig god musikk. Verdt pengene.
4. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta vol. I & II. Jeg er blodfan av Kaizers og deres to album er naturligvis blant årets beste norske utgivelser. Men selv om de rangerer høyt blant årets utgivelser så er dette dobbeltalbumet Kaizers svakeste verk hvis man ser vekk fra makkverket Maskineri.
2. Tom Waits- Bad as Me. Tom Waits på sitt beste. En stemme som rustne spiker i et rustent metallrør fylt av god, gammel skotsk whisky kombinert med vilt fete tekster og jævlig kul drikkemusikk gjør albumet til årets nest beste.
1. Lou Reed & Metallica- Lulu. Dette albumet kom ut i 2011, men jeg kjøpte det i dag. Fy faen så fett det er. Jeg har allerede diskutert albumet med en del folk og det ser ut til at dette er et album man elsker eller hater. Lou Reed snakke-synger sine egne forskrudde dikt mens Metallica herjer i bakgrunnen slik bare Metallica kan. Resultatet? Årets beste album. Her er et utdrag fra låten Brandenburg Gate:
I would cut my legs and tits off
When I think of Boris Karloff and Kinsky
In the dark of the moon
It made me dream of Nosferatu
Trapped on the Isle of Doctor Moreau
Oh wouldn't it be lovely
Lyrikken til dette albumet er det beste jeg har lest (og hørt). Sett opp mot dritten alle popmusikere lirer av seg gjør det godt å se at noen faktisk gir en liten faen i å faktisk si noe i tillegg til å rocke fletta av tenåringsgroupiene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)