Ny regjering!

Jeg skriver dette i samme stund som Norges nye statsminister, Erna Solberg, holder pressekonferanse om den nye regjeringskoalisjonen Høyre og Fremskrittspartiet har gått sammen om. De har dannet 8 prosjekter de ønsker å realisere:

1. Styrke Norges konkurransekraft ved lavere skatter og mindre byråkratisering.
2. Fra formynderstat til tillitsstat gjennom mer lokalt selvstyre, ikke la fylkesmann stoppe vedtak fra kommunestyrer som ikke ønsker eiendomsskatt. I tillegg skal mange norske særforbud og -regler fjernes.
3. Realisere kunnskapssamfunnet. Lærerløft, yrkesfagløft, ha som mål å ha flere universitetsmiljø i verdensklasse og øke satsning på forskning over offentlige budsjetter og stimulere næringslivet til å investere i forskning.
4. Sikkerhet. Jobbgaranti i Politet. Øke beredskapen over hele landet. Styrke nasjonalt beredskapssenter i Oslo. Bevæpning av politiet i de distrikter der politiet mener det er nødvendig.
5. Innvandringspolitikk: Innstramning på familiegjenforening. Lukkede asylmottak for de som har fått avslag og for kriminelle asylsøkere.
6. Samferdsel: Bedre vei, bane og kollektivløsninger. Bygge raskere enn i dag. Dannes et stort veiselskap som skal stå for mange av veiene som skal bygges fremover. Statlig låneordning for utbygging av infrastruktur. Øke fartsgrense til 110km/t på utvalgte motorveier. Mer vei og mindre bompenger.
7. Helse og omsorg. Lovfestet rett til omsorgsplass skal utredes med mål om innføring ila. perioden. Rus og psykiatri skal kraftig rustes opp. Lavterskeltilbud i psykiatrien skal prioriteres for å gi bedre handlekraft i helseforetakene.
8. Kommunereform.

Jeg oppdaterer innlegget når regjeringskabalen, altså hvordan statsrådene fordeler seg mellom H og FrP, er klar.

Så langt er dette en politisk plattform som er langt bedre enn jeg hadde håpet på. Storartet!

Filmanmeldelse: World War Z (*spoiler alert*)

World War Z (jeg tipper tittelen skal uttales som 'World War Zee' slik at det ligner på 'World War Three') er visstnok basert på boken ved samme navn skrevet av Max Brooks, men det er lite fellestrekk ved filmen og boken bortsett fra navnet og at begge deler handler om menneskets kamp mot zombier. Der boken viste hvordan ulike nasjoner og folk sloss mot den samme fienden på forskjellig vis (og med ulik grad av hell) har filmen valgt å kjøre en lineær historiefortelling om den hvite vakre amerikanske mannen som redder hele verden helt på egen hånd. Der boken gikk svært dypt inn i materien og virkelig prøvde å lage et troverdig apokalyptisk scenario med tilhørende overlevelsesteknikk (Max Brooks skrev til og med en egen ‘Zombie Survival Guide’ som tilbehør til romanen) famler filmen helt på overflaten. 

Zombiene blir fremstilt som '28-days Later' zombier (raske, men hjernedøde) og fungerer utelukkende som en generisk fiende som Brad Pitt på mirakuløst vis alltid klarer å komme seg unna i siste liten. Filmen er såpass lat at i stedet for å vise hvordan Brad Pitt kommer seg ut av de ulike farlige situasjonene, ja så kutter man simpelthen til en ny scene hvor han er i sikkerhet. Ingen forklaring, bare movie magic. Et konkret eksempel: Brad og hans side-kick sitter tilsynelatende trygge på et passasjerfly på vei mot Wales. Alle aner fred og ingen fare inntil en zombie plutselig hopper ut av en av doene bakerst i flyet (hvorfor dette skjer 7-8 timer inn i flyturen og ikke umiddelbart etter take-off vites ikke). Så å si alle passasjerene blir deretter smittet. Det er kun Brad Pitt som er i stand til å holde zombier på avstand, alle andre er tydeligvis hjernedøde fjols som lar seg bite. Etter en kort kamp hvor passasjerene (selvfølgelig under ledelse av Brad) forsøker å holde zombiene på avstand ved å bygge en vegg av kofferter bryter zombiehordene igjennom og Brad befinner seg på bakken med en bølge av zombier over seg. Hvordan vil han komme seg ut av denne kinkige knipen? Det forblir et mysterium fordi der kutter filmen over i neste scene hvor han sitter trygt i setet sitt ved siden av side-kicken og slenger en granat bakover slik at zombiene blir sugd ut og flyet trygt kan styrte. 

Filmen er også spekket med gapende plotthull. Noen herlige eksempler: Israel har bygget en enorm mur rundt Jerusalem, men har tydeligvis glemt å plassere vakter eller kameraer på toppen for å sikre at zombiene ikke prøver å klatre over. De oppdager ikke at zombiene klarer å klatre over før de på andre siden av muren ser zombiene som faller over murkanten ned i folkehavet. Jerusalem er bedre bevoktet i dag enn det den muren er i filmen. Videre: Israel er omringet av en diger sikkerhetsmur og de har kamphelikoptre som flyr runder. Hvorfor skyter ikke kamphelikoptrene regelmessig zombiene på utsiden av veggen? Og hvorfor har de ikke mitraljøsetårn som regelmessig plaffer ned zombiene på utsiden slik at de (som de sier i filmen) ‘has less zombies to fight’? I stedet lar de zombiene komme i hopetall og bygge seg opp på utsiden uten noe som helst motstand. Som nevnt ovenfor er det visstnok en zombie som har gjemt seg på do på flyet. Der har zombien altså sittet i ro og mak i 7-8 timer før den bestemmer seg for å angripe. I filmen blir smitten fra zombier aktiv etter 11 sekunder (dette blir gjentatt flere ganger) ikke 7-8 timer og zombiene har det ikke med å leke gjemsel (de løper og biter og kaster seg mot enhver hindring som berserkere på amfetamin og fluesopp). Mot slutten av filmen er Brad Pitt isolert fra de øvrige menneskene på andre siden av et forskningskompleks. Han skal injisere seg med livsfarlige bakteriesykdommer for å bli 'usynlig for zombiene', men vet ikke hvilket glass han skal injisere seg fra (det er ikke alle det finnes en kur mot). Sekunder før denne scenen ringer en av forskerne ham for å fortelle hva koden til lageret han står i er. Hvorfor ringer han ikke opp igjen og spør «hey, hvilket jævla serum skal jeg injisere meg med?»? Dette er bare noen eksmpler på plotthull i dette makkverket av en film. 

Men det som trumfer både plotthull og avvik fra romanen filmen visstnok er basert på er kvinnesynet i filmen. Absolutt alle kvinner i denne filmen blir presentert som evneveike, livredde, dumme og totalt hjelpesløse sauehoder som kun overlever takket være den sterke, vakre, hvite mannen. Konen til Brad i filmen gjør ikke annet enn grine over at hun savner mannen sin og klarer til og med å nesten få ham drept ved å ringe ham på mobilen (selv om hun vet at han befinner seg midt i zombie-land med zombier som er tiltrukket av lyd). Døtrene til Brad er fullstendig avkoblede og klarer ikke annet enn å skrike og være i veien (forsovet korrekt gjengivelse av barn, så kanskje ikke så dumt akkurat det). Til og med en kvinnelig, israelsk kommandosoldat blir fremstilt som et ynkelig, hjelpeløst vesen som ikke kan annet enn å skyte vilt rundt seg samtidig som hun griner og klynker. Gjennom hele filmen er det utelukkende menn som er i stand til å gjøre noe som helst, kvinner er gjennomgående plassert som veggpryd. Jeg er ingen feminist og bryr meg vanligvis ikke nevneverdig meget om kjønnsroller på film, men jeg bryr meg om at film i hvert fall skal prøve å være noenlunde realistiske. Her er tre eksempler på hvordan kvinner kunne blitt presentert på en bedre måte i filmen:

- Konen til Brad kunne slåss imot beslutningen til kapteinen på skipet de er på om å sende dem i land kun 48 timer etter siste livstegn fra Brad. For eksempel kunne hun sagt ‘mobiltelefonen hans har kun en batteritid på 48 timer, det er nå 80 timer siden han dro ut; all sannsynlighet tilsier at han rett og slett ikke har mulighet til å ta kontakt. Vær så snill, utsett med å sende oss i land med 24 timer, dere skylder min mann såpass. I stedet holder hun munn og gjør gladelig det den store sterke mannen sier at hun må gjøre. 

- Den kvinnelige israelske soldaten kunne oppført seg som soldat og intelligent menneske i stedet for et lettere tilbakestående, klynkende barn. 

- Gitt personellet Brad møter i de forskjellige landene 30 % kvinneandel istedenfor 99 % menn. 

Hadde handlingen foregått i Afghanistan hvor kvinner er forvist til å være hjemme med barn og matlaging, ja da kunne kjønnsrollepresentasjonen i denne filmen vært godkjent hvis hovedpersonen var en afghansk mann. Men filmen har et konkret vestlig perspektiv, og da blir dette våset for dumt. 

Langt bedre enn filmen: 

Sex, kropp og nakenhet

Det norske samfunnet har sett en markant endring i måten vi forholder oss til kropp, sex, kjønn og mote de siste tiårene. Aldri har vi sett unge mennesker utsatt for så massivt seksualisert press som nå. Daglig blir budskapet om å være mest mulig sexy og ha mest (og best) mulig sex dyttet på befolkningen fra radio, TV, internett, aviser, reklameplakater og tidsskrifter. Jeg har fulgt litt med på avisoverskriftene på nett og papir og jeg tror faktisk ikke det har gått én eneste dag uten at dagspressen har hatt en overskrift (gjerne akkompagnert av et bilde med et sexy halvnakent par) av typen «slik får du mer/bedre sex». I tillegg har vi «folkeopplysning» på NRK med både «Trekant» og «Juntafil» som tar opp mer og mer av sendeplanen til vår lisensfinansierte statskanal. Her blir man informert, i beste sendetid, om hvordan man trygt (men kanskje ikke nødvendigvis godt) utfører fisting, analsex, wetsex og fåglarna vet hva.

Ser vi på tidsskriftene så er mannebladene stapp fulle av menn med 2 % kroppsfett, six-pack og boksershorts som knapt skjuler godteposer de færreste kan vise til og i en god dose av artiklene finner vi ytterligere detaljer om hvordan man ordner multiorgasmer til både seg selv og partneren. Kvinnebladene, som i antall lett utmanøvrerer mannebladene, går enda lenger. Jeg er lykkelig jeg ikke er kvinne i dagens Norge; den lille selvtilliten jeg har som jantelov-ødelagt nordmann ville da blitt grundig knust av å stå i kassen på Rema og kikke på reolen med syltynne übermensch som nådeløst gliser meg i fjeset mens jeg skamfullt legger både ostepop og (*gisp*) brød på rullebåndet. Og er det ikke «sex, sex og mere sex» som lyser imot oss fra alle mediekanaler; så er det «slank, slankere og skam deg!». Daglig blir man fortalt hvor livsfarlig det er å ha kjøtt på kroppen og blonde overmennesker i åletrange tights står gjerne frem og viser hvor lekende lett det er for Hvermannsen å komme i superform bare han/hun trener litt (8-9 timer i uken) og spiser sunt (opptil flere hundre kalorier om dagen kan man trygt spise!).

Blir man lei av å glo på deprimerende firkanter (aviser/datamaskin/iPhone/TV), ja kanskje man da søker ut i friluft. En tur på stranden er godt for helsen og humøret. Slik var det i alle fall. På Huk i Oslo har det aldri vært så få toppløse jenter og guttenes badeshorts har aldri vært lenger; men aldri har stranden vært mer seksualisert heller. Det går sport i å ha de mest spenstige klærne og takket være konstant mediemobbing av de overvektige er det knapt et normalt menneske i sikte. «Alle» er vakre, unge og alle er så veldig, veldig lykkelige på stranden i Oslo. Gleden var derfor enorm da jeg oppdaget naturiststranden. Borte var skrålet fra de vakre vestkanthordene, borte var sexpress og mindreverdighetskomplekser. Hyggelige, normale kvinner og menn som helt uten motepress og kroppshysteri trives i nakent samvær. Alle kroppsfasonger var representert på naturiststranden; tykke, smale, yngre og eldre. Og stort sett alle med en brunfarve som knuser selv den mest ihuga partysvensken på andre siden av bukten der tekstilfolket holder til.

På syttitallet fant du knapt en eneste ung kvinne som ikke solet seg toppløs på stranden. Dette var ikke et uttrykk for et mer seksualisert samfunn, men snarere en demonstrasjon på ekte likeverd mellom kjønnene og et genuint frihetsuttrykk. Parallelt med økende kommersialisering og seksualisering av samfunnet fra syttitallet frem til i dag dekker både jenter og gutter seg mer og mer til med mer og mer sexy (og dyre) klær. Selv tror jeg alle hadde hatt sunt av å rusle nakne rundt på naturiststrendene våre en gang i blant. Bedre terapi mot et kynisk og umenneskelig kroppsideal skal man lete lenge etter. 

Henrik Arnstads angrep på frihetselskende nordmenn

Jeg satt i lunsjen i går og leste Aftenposten på nett da jeg oppdaget venstreradikaleren Henrik Arnstads siste utspill til det norske folk. Vanligvis har jeg lite til overs for de som syter og klager over at de blir «støtt» og «fornærmet» av hva de leser i avisene og ser på TV, men denne gangen ble jeg både støtt, fornærmet og dypt såret over hva jeg leste i gode gamle Aftenposten. Jeg er, sammen med om lag 20 % av den norske befolkningen (altså rundt regnet 1 million nordmenn) altså for fascist å regne; hvis vi skal tro på Henrik Arnstads argumenter. I 1937 (siste gangen de stilte til valg) hadde Norges eneste rent fascistiske parti gjennom historien, Nasjonal Samling, en oppslutning på 1800 stemmer. Det å hevde at i Norge etter annen verdenskrig så har antall fascister økt med 55000 % er rimelig søkt, selv for en fra den ytterste venstresiden.

Arnstads henviser til nasjonalisme som eneste parameter for å definere fascisme. Glemt er den lille detaljen som omhandler avskaffelse av demokratiet og innføringen av en mektig, totalitær stat til «beste» for (jada) nasjonens «opprinnelige» befolkning. Man kan ikke metodisk sløyfe halvparten av en definisjon dersom denne ikke passer med sine egne ønsketenkninger. Hvis jeg skulle benyttet samme metode som Arnstad kunne jeg jo definert Sveriges socialdemokratiska arbetareparti (SAP) for kommunistisk. Kommunismen handler jo om en sterk velferdsstat, progressiv beskatning og økt kollektivisering av samfunnet. Alt sammen ideer som SAP stolt er forkjempere av. Så kan jeg jo fint bare utelate den lille delen som omhandler proletariatets diktatur og avskaffelsen av eiendomsretten. Det er jo «den moderne» kommunismen jeg skal definere, ikke den anakronistiske førkrigsideologien. Var det ikke slik Arnstad?

Nei, like lite som at 30 % av Sveriges befolkning er ihuga kommunister er 20 % av Norges befolkning fascister. Det at Norge i våre dager opplever at folket avviser de utdaterte ideene til den sosialdemokratiske venstresiden vitner helt klart om en viss endring av norsk opinion; men det har ingenting med hverken fascisme eller rasisme å gjøre. Det handler muligens mer om at velstand og fremskritt er grobunn for ønske om mer personlig frihet; ikke mindre slik fascismens åk skulle tilsi. Så får vi håpe at underlige meninger som Henrik Arnstad har forfektet ikke er gjengs på venstresiden og at den norske politiske diskurs fremover kommer til å dreie seg om realpolitikk og ikke tåpelig ungdomsskoleretorikk. 

Fantastiske filmer- oppdatert

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her, men jeg så den beste filmen de siste 6 årene, altså den foreløpig beste filmen i dette tiåret (10- tallet). Filmen jeg skriver om heter The Master og har Joaquin Phoenix og Phillip Seymour Hoffman i hovedrollen. Jeg skal ikke skrive en anmeldelse her, men jeg ble inspirert til å skrive en revidert liste over mine 10 favorittfilmer.

1. There Will Be Blood (Regissør: Paul Thomas Anderson)
2. The Master (Regissør: Paul Thomas Anderson)
3. American Psycho (Regissør: Mary Harron)
4. 2001- A space Odyssey (Regissør: Stanley Kubrick)
5. Pulp Fiction (Regissør: Quentin Tarantino)
6. No Country for Old Men (Regissør: Ethan & Joel Cohen)
7. Se7ven (Regissør: David Fincher)
8. Full Metal Jacket (Regissør: Stanley Kubrick)
9. The Godfather I & II (Regissør: Francis Ford Coppola)
10. The Lord of the Rings (Regissør: Peter Jackson)

Honorable mentions:

- Kon-Tiki
- Shame
- The Departed
- Eyes Wide Shut
- Reservoir Dogs
- A Clockwork Orange
- The Last King of Scotland
- The Ninth Gate
- La den rette komme inn
- Blow