(Mitt brev til Nortura)
Til de det måtte angå
Jeg leste til min svært store overraskelse at Nortura med alle dets merkevarer fra nå av kommer til å slakte alle sine dyr i henhold til Islams regler (halal). Tidligere var slikt kjøtt tydelig merket slik at man kunne unngå å kjøpe det, men nå skal altså alle kunder av Nortura tvinges til å spise halal-kjøtt.Dette finner jeg meg ikke i. Det er svært mange dypt problematiske aspekter ved ideologien og religionen Islam og jeg vil ikke på noe vis støtte opp om dens påvirkning på det sekulære Norge. Deres beslutning om å gjøre Islamsk Råd Norges (som forøvrig støtter dødsstraff for homofili og frafall fra Islam) til lags ved å slakte alle deres dyr ved halal-metoden er dypt skandaløs og skammelig.Jeg har lenge vært godt fornøyd med mange av Norturas produkter, for eksempel har skinnløse kjøttpølser lenge vært en sommerfavoritt. Det er det nå slutt på. Heretter kommer jeg aldri mer til å kjøpe et eneste Nortura-produkt, med mindre dere slutter å slakte dyrene deres iht. halal-metoden, eventuelt sørger for at dere merker kjøtt som er slaktet slik på en tydelig måte.
Med hilsen
---
fredag 10. april 2015
fredag 23. januar 2015
Løpende oversikt over 2015-filmer jeg har sett
- Nightcrawler
- Mr Turner
- The Drop (James Gandolfinis siste film)
- American Sniper (Clint Eastwood regissør)
- Leviatan (russisk)
- Birdman (The Unexpected Virtue of Ignorance)
- Inherent Vice (PTA)
- Foxcatcher
- Mad Max
- Tangerines (Mandariner)
- Maggie (Arnolds første seriøse (zombie)film)
- Terminator: Genisys
- Southpaw (Jake Gyllenhaal boksefilm)
- It Follows
- Bølgen
- Pawn Sacrifice
- The Martian
- Sicario
- Legend
- Beasts of no nation
- Spectre
- Star Wars: The Force Awakens
- Mr Turner
- The Drop (James Gandolfinis siste film)
- American Sniper (Clint Eastwood regissør)
- Leviatan (russisk)
- Birdman (The Unexpected Virtue of Ignorance)
- Inherent Vice (PTA)
- Foxcatcher
- Mad Max
- Tangerines (Mandariner)
- Maggie (Arnolds første seriøse (zombie)film)
- Terminator: Genisys
- Southpaw (Jake Gyllenhaal boksefilm)
- It Follows
- Bølgen
- Pawn Sacrifice
- The Martian
- Sicario
- Legend
- Beasts of no nation
- Spectre
- Star Wars: The Force Awakens
torsdag 24. juli 2014
Dobbeltmoral i sexkjøpslovgivning
Nedenfor følger teksten som stod i VG+ angående den nye trenden hvor jenter og kvinner (og hvis jeg tolker teksten nedenfor riktig; jenter helt ned i 12 års alderen!) får fullkontakt, happy-ending erotisk vaginalmassasje. Tydeligvis er dette visstnok lovlig. Hvis en mann hadde bedt om "tantrisk, erotisk penismassasje" hadde politiet som kjent ventet utenfor med en pen bot på 25000kr og prikk på rullebladet som registrert sexforbryter. Dobbeltmoral, much? Jeg vurderer sterkt å politianmelde "terapeut" Ingunn Tennbakk for hallikvirksomhet. Jeg er 100 % for at kvinner og menn skal kunne kjøpe seksuelle tjenester av voksne mennesker som frivillig tilbyr slike tjenester, men så lenge sexkjøpsloven er i effekt må vi i alle fall sørge for at loven gjelder både kvinner og menn; ikke bare menn.
Så til teksten (skrevet av Ingunn Saltbones, coypright VG 2014):
Vaginalmassasje, eller dearmoring, som det heter innen den tantriske skolen The New Tantra, kan løse opp spenninger som har satt seg i underlivet som følge av ulike følelsesmessige spenninger, ifølge terapeut Ingunn Tennbakk.
– Vi blir født uten noe forsvarsverk, men etter hvert som vi får ulike negative opplevelser, begynner vi å bygge opp et forsvar i form av spenninger i muskulaturen. Det gjelder også for musklene i underlivet.
Teorien er at ulike følelser setter seg i ulike muskler i underlivet, og at man ved hjelp av trykkpunktsmassasje i vagina kan forløse disse.
Det kan være at grensene dine har blitt overskredet, at du har hatt sex uten å ha lyst, eller at det rett og slett er følelser av skam knyttet til seksualitet du har blitt påført som følge av oppdragelsen i barndommen.
– Spesielt i 12-13 års alderen er det mange jenter som får en følelse av at sex og kropp er noe skambelagt. Dette setter følbare spenninger i kroppen, sier Tennbakk.
Et av målene med behandlingen er at sexlivet skal bli bedre i etterkant.
– Noen har mistet litt av følelsen i underlivet og blitt numne. Behandlingen vil øke følsomheten igjen, og kan også gjøre det mulig for flere å oppleve vaginal orgasme, sier Tennbakk.
Ifølge Tennbakk kan behandlingen også være til hjelp for dem som lider av muskulære krampetilstander i underlivet.
– Men de som har opplevd seksuelle overgrep bør ha gått i terapi for å bearbeide opplevelsene og følelsene først. Jeg jobber kun fysisk og er ikke en samtaleterapeut.
– Jeg kjente en skarp smerte som jeg kjenner igjen fra da jeg fødte, sier kvinnen.
Terapeuten legger et hardt press på et sted, og holder helt til spenningen slipper, slik man også gjør i vanlig trykkpunktsmassasje
– Jeg opplevde at hvert punkt ble en emosjonell reise. Da jeg lo startet det egentlig med at jeg kjente på et voldsomt sinne, sier kvinnen.
Andre trykkpunkter får hele kroppen hennes til å riste, og hun gråter sårt.
– Jeg opplevde også at jeg ble redd og kjente på frykt. Det var da jeg begynte å gråte. Jeg opplevde det som at jeg mistet kontrollen, og så var det plutselig som om smerten slapp.
Hun har flere ganger i løpet av livet opplevd at hennes seksuelle grenser har blitt overskredet. Hun ønsket derfor å se om behandlingen kunne hjelpe henne til å gi slipp på emosjonelle spenninger. Etter andre behandling føler hun at mange av spenningene har sluppet taket.
– Jeg opplevde det som en stor befrielse. Det føltes som om noe ble renset ut, jeg føler meg ren og ekte.
Vaginalmassasje er fortsatt en ganske kontroversiell behandling, understreker Pristed.
Spesielt understreker hun hvor viktig det er at det er en godt utdannet terapeut, som veiledes på de etiske retningslinjene.
– Dette er et område hvor man kommer ekstremt tett på pasienten, og derfor krever det en særlig stor integritet og fintfølelse.
– Her står man bokstavelig talt med hånden inne i noens underliv og det gjør det desto mer risikofylt, sier Pristed.
Pristed, som er psykolog, sexolog og lektor ved Universitetet i Agder, mener likevel behandlingen kan passe for noen og sier det er en kjent sammenheng mellom muskulære spenninger og følelser.
Pensjonert overlege og professor i gynekologi Britt Ingjerd Nesheim, mener det er logisk at det kan sette seg muskulære spenninger også i underlivet.
– Vi vet at spenninger setter seg i muskulatur, og det er ganske velkjent at kvinner også kan ha spenninger i underlivet, sier Nesheim.
Nesheim understreker at det ikke er medisinsk dokumentert hvorvidt trykkpunkt-massasje i underlivet kan hjelpe til med å forløse følelser som har satt seg muskulært.
– Så om denne behandlingen virker vet jeg ikke, sier Nesheim.
Så til teksten (skrevet av Ingunn Saltbones, coypright VG 2014):
Vaginalmassasje, eller dearmoring, som det heter innen den tantriske skolen The New Tantra, kan løse opp spenninger som har satt seg i underlivet som følge av ulike følelsesmessige spenninger, ifølge terapeut Ingunn Tennbakk.
– Vi blir født uten noe forsvarsverk, men etter hvert som vi får ulike negative opplevelser, begynner vi å bygge opp et forsvar i form av spenninger i muskulaturen. Det gjelder også for musklene i underlivet.
Teorien er at ulike følelser setter seg i ulike muskler i underlivet, og at man ved hjelp av trykkpunktsmassasje i vagina kan forløse disse.
Spenninger
Ifølge The New Tantra terapeuten er det spesielt følelser knyttet til seksualitet som setter seg som spenninger i underlivet.Det kan være at grensene dine har blitt overskredet, at du har hatt sex uten å ha lyst, eller at det rett og slett er følelser av skam knyttet til seksualitet du har blitt påført som følge av oppdragelsen i barndommen.
– Spesielt i 12-13 års alderen er det mange jenter som får en følelse av at sex og kropp er noe skambelagt. Dette setter følbare spenninger i kroppen, sier Tennbakk.
Skal hjelpe sexlivet
Tennbakk startet på en utdannelse innen Alex Wartmans 8 trinns terapeut-utdanning for tre år siden. For ett år siden ble hun også godkjent for å utføre dearmoring på klienter.Et av målene med behandlingen er at sexlivet skal bli bedre i etterkant.
– Noen har mistet litt av følelsen i underlivet og blitt numne. Behandlingen vil øke følsomheten igjen, og kan også gjøre det mulig for flere å oppleve vaginal orgasme, sier Tennbakk.
Ifølge Tennbakk kan behandlingen også være til hjelp for dem som lider av muskulære krampetilstander i underlivet.
– Men de som har opplevd seksuelle overgrep bør ha gått i terapi for å bearbeide opplevelsene og følelsene først. Jeg jobber kun fysisk og er ikke en samtaleterapeut.
Fra sint knurring til latter
Sår krampegråt, hikst, sinne og krampelatter. Hele spekteret av følelser presser seg frem i kvinnen (48) da VG får overvære en dearmoring.
Etter en innledende massasje av hele kroppen som skal få henne til å slappe av, tar terapeut Ingunn Tennbakk på to sett med svarte hansker utenpå hverandre, smører en olje på fingrene og starter den innvendige massasjen.– Jeg kjente en skarp smerte som jeg kjenner igjen fra da jeg fødte, sier kvinnen.
Terapeuten legger et hardt press på et sted, og holder helt til spenningen slipper, slik man også gjør i vanlig trykkpunktsmassasje
– Jeg opplevde at hvert punkt ble en emosjonell reise. Da jeg lo startet det egentlig med at jeg kjente på et voldsomt sinne, sier kvinnen.
Andre trykkpunkter får hele kroppen hennes til å riste, og hun gråter sårt.
– Jeg opplevde også at jeg ble redd og kjente på frykt. Det var da jeg begynte å gråte. Jeg opplevde det som at jeg mistet kontrollen, og så var det plutselig som om smerten slapp.
Hun har flere ganger i løpet av livet opplevd at hennes seksuelle grenser har blitt overskredet. Hun ønsket derfor å se om behandlingen kunne hjelpe henne til å gi slipp på emosjonelle spenninger. Etter andre behandling føler hun at mange av spenningene har sluppet taket.
– Jeg opplevde det som en stor befrielse. Det føltes som om noe ble renset ut, jeg føler meg ren og ekte.
– Ikke medisinsk dokumentert
– Vaginalmassasje passer ikke for alle. Spesielt bør de som har vært utsatt for seksuelle overgrep være svært forsiktige, sier psykolog Rikke Pristed.Vaginalmassasje er fortsatt en ganske kontroversiell behandling, understreker Pristed.
Spesielt understreker hun hvor viktig det er at det er en godt utdannet terapeut, som veiledes på de etiske retningslinjene.
– Dette er et område hvor man kommer ekstremt tett på pasienten, og derfor krever det en særlig stor integritet og fintfølelse.
– Her står man bokstavelig talt med hånden inne i noens underliv og det gjør det desto mer risikofylt, sier Pristed.
Pristed, som er psykolog, sexolog og lektor ved Universitetet i Agder, mener likevel behandlingen kan passe for noen og sier det er en kjent sammenheng mellom muskulære spenninger og følelser.
Pensjonert overlege og professor i gynekologi Britt Ingjerd Nesheim, mener det er logisk at det kan sette seg muskulære spenninger også i underlivet.
– Vi vet at spenninger setter seg i muskulatur, og det er ganske velkjent at kvinner også kan ha spenninger i underlivet, sier Nesheim.
Nesheim understreker at det ikke er medisinsk dokumentert hvorvidt trykkpunkt-massasje i underlivet kan hjelpe til med å forløse følelser som har satt seg muskulært.
– Så om denne behandlingen virker vet jeg ikke, sier Nesheim.
tirsdag 22. april 2014
Down and Up in Florence
The great thing about Oslo Airport is that you are constantly
reminded why Norway is horrible and why you are leaving on holiday. The
airport itself is nowhere near Oslo, and often it takes a lot longer
getting to the airport than actually flying to your scheduled
destination. At the airport, everything is twice the price than anywhere
else; a true achievement considering Norway is the priciest country in
the world. There is something almost pleasing about shilling out 100kr
($16) for a shitty beer and 140kr ($23) for an even shittier sandwich
before finally escaping the crushing monotony and mediocrity that is
Norway for something better. Italy's Tuscany region for example.
Florence (actual name; Firenze) is the cradle of the renaissance, the
rebirth of western civilisation and should be visited by all westerners.
A short and very picturesque bus ride from the airport into the city centre and I was beating the same cobblestones that the Medicis, Donatello, Michaelangelo, Botticelli, Brunelleschi, Vasari, Dante and Machiavelli had about 650 years before. Florence is spread on each side of the beautiful river Arno and rests between low, green hills on every side. The city is blissfully devoid of the glass- and- steel modern monstrosities seen infesting most large European metropolises and it didn't suffer as much bombing as many other prominent European cities during WWII. And luckily the Italians has had enough sense that when building new structures they are kept in a similar architectural style as the renaissance-buildings. This way, the city actually looks gorgeous instead of as something puked up by a brutalist architect from the 60s very high on acid. On arrival the first thing you see in Florence is not, as it is in Oslo, drug dealers, junkies and human wreckage on every street corner; but rather stylish Italians, tourists and of course the Duomo.
(View of Florence north)
(View of Florence East)
(View of Florence rooftops)
(View of Florence west)
My hotel, the Hotel Balcony, was located 5 minutes walk away from the famed cathedral and as such right in the centre of the city. In exchange, I suffered quite the uncomfortable bed and noisy Russian neighbours; both of which were easily remedied by various delicious Tuscan wines.
My first day consisted mostly of trying to get my bearings and simply walking around the city centre for a few hours. I also fell into the same trap as thousands other stupid tourists, i.e. sitting down at an outdoor café overlooking either the Piazza del Duomo or Piazza della Signoria. These places, due to their gorgeous surroundings; have shitty food, bad service and the prices are the same as back in Norway (ranging from 6 to 9 euros for a beer). Buy a tourist-guide upon arrival, and you will avoid such foibles.
The second day, and to be honest; the third and fourth also, was spent mainly exploring every piece of renaissance architecture, sculpture and painting I could find. And Florence being a full city of just that, my cup raneth over. There are six main museums one should try to see as much as possible of while in Florence:
- The Uffizi
- The Palazzo Vecchio
- The Accademia
- San Lorenzo Church and Library
- The Bargello
- The Palazzo Pitti
There are, of course, many more sites to explore, but these contain (in my humble opinion) the pillars of the renaissance. I, sadly, did not have the time to explore Palazzo Pitti (though I did take a look at its 'Grotta di Buontalenti'); but all the rest I examined in detail. Naturally with generous breaks for brunch, lunch and dinner.
(Grotta di Buontalenti)
Uffizi:
On Thursday, my third day visiting, I had booked a private tour starting at 8 am. This early in the morning there are far less people about and I was extremely lucky to have the tour-guide all to myself. Her name was Barbara, a pleasant married mother of two with a treasure-trove of knowledge regarding Florentine history and art. We started in the Uffizi (the name simply means 'Offices'), a building originally built by Vasari for Cosimo Medici to house the Medici rulers' civil servants. It also happens to be world's oldest art museum still in operation. As with most of the art galleries in Florence it is strictly forbidden to photograph inside the museum. This is very annoying, but is due to the fact that the Italians want to sell postcards and souvenirs; sale of which goes drastically down if the tourists can photograph their own mementos. Sadly I have no photographs from inside, but I was extremely lucky to have my own private tour of the Vasari corridor from the Uffizi, accross Ponte Vecchio all the way to Palazzo Pitti. Since I was alone with my guide, and a security officer who seemed to be sweet on my guide, I was allowed to snap off a few shots. I must admit I felt very much like Robert Langdon in the book Inferno. He too was being led through the Vasari corridor alone with a female companion. There even was a security guard who let them through! I didn't have murderous shadow corporations chasing me (or did I?), but it was still a memorable experience. The main gallery floor of the Uffizi contains several masterpieces (well, to be fair; only masterpieces) by f.ex. Botticelli, Leonardo Da Vinci, Michaelangelo and Caravaggio. My main reason for going was, of course, Botticelli's 'Birth of Venus' and Da Vinci's 'Annunciation'. I had never seen an original work by these masters before and it was very much worth it.
After Barbara and I had lunch on the very nice and sunny museum veranda she led me through the Varasi corridor. The corridor is not open to the public except for small groups who pays quite a bit extra. The reason is apparently that the security in the corridor is very lax (no alarms or glass shielding the paintings there). The art in the corridor changes all the time as it functions as temporary storage for much of the museum's art collection not currently on display in the main gallery. When I visited there were lots of little gems hanging there: A renaissance 'facebook' of most of the Medici family, self portraits of many of the old masters and even a fake Da Vinci. The gallery also gives its visitors a wonderful alternative view of the cityscape of Florence, not otherwise accessible.
(Vasari corridor going from right to left)
(Vasari corridor interior)
(Vasari corridor view of Ponte Vecchio)
Palazzo Vecchio:
(Perseus statue outside Palazzo Vecchio)
If anything other than the Duomo defines Florence, it's Palazzo Vecchio (meaning 'Old Palace'). Home to Florentine rulers and their administrations for centuries. Even today the local government has offices here, among them the mayor's. It's famed 'Hall of the 500', named so because Florence once had only 500 men elligible to vote in civic matters and they met in this very hall, still regularly sees use for municipal meetings. Luckily for me, there were none when I arrived and my guide (a lovely young girl from America) could inform me of its many treasures. The hall, as so many other venues and buildings in Florence, was enlarged significantly and decorated by Georgio Vasari. Vasari was, next to Cosimo I and Lorenzo Medici, Florence's most influential man. He had Cosimo's (not Cosimo the Elder, but the duke) ear, a rare position as Cosimo was extremely narcissistic, power-hungry and vain. Today you can see frescos covering the huge ceiling, with Cosimo I being its centrepiece (replacing the spot usually reserved for Jesus or Mary). There are a few original statues by Michaelangelo and the statue of Leo X, the first Medici pope, stands in the hall's place of honor. In the Palazzo's 1st and 2nd floors you have the apartments of the old Medici rulers; one room more extravagant than the next. In every room Cosimo made sure to place either his face or his personal symbol; a turtle with a sail on its back. This symbol signified his motto of thinking slowly, but acting fast. In the Vecchio I also came across one of my primary goals of exploration; Dante Alighieri's death-mask. The mask is not actually a true plaster-cast of Dante's face upon his death, but is recreated from the original one which has been lost.
Among my top 5 favourite artists of all time ranks Jackson Pollock, the father of neo-expressionism. One would not expect his works to be seen in the capital of renaissance art; but Florence has this year dedicated a large portion of the Vecchio and a small government building on the Piazza di San Firenze to his life and works. The latter being home to a magnificent multimedia-display consisting of an entire room (floor, walls, ceiling) covered in Pollock-inspired films and images.
(Mr W-T and Pollock)
Accademia:
The only reason why one should waste the good amount of cash you need in order to skip the kilometre long line to enter the Accademia is, of course, Michaelangelo's 'David'. It is the absolute defining masterpiece of the Renaissance. Again, photography was prohibited, which is a shame because none of the museum postcards comes close to doing David justice. It is not often I am actually short of breath upon seeing a work of art, but David did the job. It is absolutely divine and the 'copy' standing in front of the Palazzo Vecchio is nothing like the original. Michaelangelo did have a perfect name: 'Michael the angel'.
San Lorenzo Church and Library:
The Medici's own parish church, San Lorenzo, is well worth a visit. There are almost no queues there and both its library (the first open to the public since antiquity) and church are magnificent. The façade of the church is unfinished, left like that since the days of the Medici. The insides, however, are filled with treasure. I highly recommend using the audio-guides provided at the entrance. But, the true gem is the library. As the first library open to the public in Europe after the fall of the Roman empire, its historical importance is staggering. It is also an architectural masterpiece. On display are various tomes from the Medici collection. Hand written versions of Dante's 'Commedia' and a handwritten Greek copy of Aristotle's 'Physics' were both gorgeous. It was a very cool feeling seeing those books in the Medici library, made me feel like I was in the film 'The 9th Gate'. The books are so gorgeous, it made me wonder; are there anyone writing books like these by hand anymore? That would cater to a certain market, to be sure.
(Medici library)
(Medici library catalogue)
(Dante's 'Commedia')
(Aristotle's 'Physics')
Bargello:
The Bargello is a hidden gem, I would say. While the lines to climb the Duomo and to visit the Accademia were almost a kilometer long, there were almost no one at the town's one-time prison. The building is beautiful on its own, pre-dating the renaissance and clearly medieval in style. I would say its very masculine, compared to the slender feminine elegance of renaissance buildings. Its contents, however, are pure rebirth of Roman sculpture. The Bargello has the largest collection of my personal favourite sculptor; the genius Donatello. Donatello, like many of his contemporary artists in Florence, were very gay. This is seen in the sensuality of his male sculptures. Donatello's 'David' is the direct opposite of Michaelangelo's. Where Michaelangelo's is white marble, masculine, huge, stern and very muscular; Donatello's is black bronze, small, feminine, slender and I would say more coy than stern. It was also the first full nude sculpture made in Italy since Roman times. Though, if you compare the two figures it is clear that Michaelangelo used Donatello's 'David' as a template for his own masterpiece.
(I had to take this photo in secret, the guard was watching; so I had to try to conceal my action. Therefore, the image is a little out of focus.)
(Michaelangelo's crucifix figurine)
But the Bargello is far more than Donatello's sensual tempter. One of my little side-quests while in Florence was to seek out Roman god of wine and festivity; Bacchus. There are many depictions of him in Florence, I found him in the Boboli gardens and in the Bargello. I must say I prefer the rather corpulent wine-god in the gardens.
(Bardello's Bacchus)
(Bopoli garden Bacchus)
Breakfast, lunch and dinner:
I was surprised to see that no establishments offered breakfast after 10 am. Since I didn't get up that early, I had to eat dessert-meals for breakfast. Usually croissants or calzone with chocolate. The latter being very much recommended. The best place for lunch is Yellow Bar. They make their own pasta and both this (I recommend their Gnocci) and their pizzas are fenomenal. For dinner you have a plethora of choices. Some bad, some great. Again, buy (don't use the free promotional leaflets) a proper tourist-guidebook and explore. My two favourite places to eat dinner was 4 Leoni, a handsome trattoria in the Oltrarno district (also a locale in which Sir Anthony Hopkins ate dinner while 'Hannibal' was being shot), and L' Osteria di Giovanni. The latter has magnificent service and delicious food, but the wine I was recommended did not impress. In 4 Leoni both food and wine tasted amazing, but the service has room for improvement.
(Hand-made pasta at Yellow Bar)
(Me at the 4 Leoni)
Even though my main goal of visiting Florence was to experience first-hand the masterpieces of renaissance art, I was still on holiday; and as such I wanted to experience Florentine night-life. Florence is not a city for wild parties, not unless you know the local youths at any rate, and you won't find any strip-clubs anywhere in the centre (I looked). You will, however, find hundreds of cosy trattorias and a selection small bars; some of which are actually quite excellent. The best bar I found is called Art Bar, not just due to the ever- changing gallery of local contemporary art on its walls; but due to the artistry of the bartender and proprietor. Their cocktail- selection is outstanding, the service friendly and the atmosphere very reminiscent of a 1920s jazz-bar.
(Art Bar)
And with that my excursion to Florence is over. 4 nights was neither too long nor too short and I got to see what I had come there to see (except the strippers, of course). For my journey home I travelled first by train to Bologna (a terribly boring and dull city it appears), then by Ryanair to Oslo. Coming back always leaves me depressed (Norway does that to you), but I can always reminisce.
(Reminiscent of 9th Gate, yes?)
(Arno at sunset)
(Arno at night)
A short and very picturesque bus ride from the airport into the city centre and I was beating the same cobblestones that the Medicis, Donatello, Michaelangelo, Botticelli, Brunelleschi, Vasari, Dante and Machiavelli had about 650 years before. Florence is spread on each side of the beautiful river Arno and rests between low, green hills on every side. The city is blissfully devoid of the glass- and- steel modern monstrosities seen infesting most large European metropolises and it didn't suffer as much bombing as many other prominent European cities during WWII. And luckily the Italians has had enough sense that when building new structures they are kept in a similar architectural style as the renaissance-buildings. This way, the city actually looks gorgeous instead of as something puked up by a brutalist architect from the 60s very high on acid. On arrival the first thing you see in Florence is not, as it is in Oslo, drug dealers, junkies and human wreckage on every street corner; but rather stylish Italians, tourists and of course the Duomo.
(View of Florence north)
(View of Florence East)
(View of Florence rooftops)
(View of Florence west)
My hotel, the Hotel Balcony, was located 5 minutes walk away from the famed cathedral and as such right in the centre of the city. In exchange, I suffered quite the uncomfortable bed and noisy Russian neighbours; both of which were easily remedied by various delicious Tuscan wines.
My first day consisted mostly of trying to get my bearings and simply walking around the city centre for a few hours. I also fell into the same trap as thousands other stupid tourists, i.e. sitting down at an outdoor café overlooking either the Piazza del Duomo or Piazza della Signoria. These places, due to their gorgeous surroundings; have shitty food, bad service and the prices are the same as back in Norway (ranging from 6 to 9 euros for a beer). Buy a tourist-guide upon arrival, and you will avoid such foibles.
The second day, and to be honest; the third and fourth also, was spent mainly exploring every piece of renaissance architecture, sculpture and painting I could find. And Florence being a full city of just that, my cup raneth over. There are six main museums one should try to see as much as possible of while in Florence:
- The Uffizi
- The Palazzo Vecchio
- The Accademia
- San Lorenzo Church and Library
- The Bargello
- The Palazzo Pitti
There are, of course, many more sites to explore, but these contain (in my humble opinion) the pillars of the renaissance. I, sadly, did not have the time to explore Palazzo Pitti (though I did take a look at its 'Grotta di Buontalenti'); but all the rest I examined in detail. Naturally with generous breaks for brunch, lunch and dinner.
(Grotta di Buontalenti)
Uffizi:
On Thursday, my third day visiting, I had booked a private tour starting at 8 am. This early in the morning there are far less people about and I was extremely lucky to have the tour-guide all to myself. Her name was Barbara, a pleasant married mother of two with a treasure-trove of knowledge regarding Florentine history and art. We started in the Uffizi (the name simply means 'Offices'), a building originally built by Vasari for Cosimo Medici to house the Medici rulers' civil servants. It also happens to be world's oldest art museum still in operation. As with most of the art galleries in Florence it is strictly forbidden to photograph inside the museum. This is very annoying, but is due to the fact that the Italians want to sell postcards and souvenirs; sale of which goes drastically down if the tourists can photograph their own mementos. Sadly I have no photographs from inside, but I was extremely lucky to have my own private tour of the Vasari corridor from the Uffizi, accross Ponte Vecchio all the way to Palazzo Pitti. Since I was alone with my guide, and a security officer who seemed to be sweet on my guide, I was allowed to snap off a few shots. I must admit I felt very much like Robert Langdon in the book Inferno. He too was being led through the Vasari corridor alone with a female companion. There even was a security guard who let them through! I didn't have murderous shadow corporations chasing me (or did I?), but it was still a memorable experience. The main gallery floor of the Uffizi contains several masterpieces (well, to be fair; only masterpieces) by f.ex. Botticelli, Leonardo Da Vinci, Michaelangelo and Caravaggio. My main reason for going was, of course, Botticelli's 'Birth of Venus' and Da Vinci's 'Annunciation'. I had never seen an original work by these masters before and it was very much worth it.
After Barbara and I had lunch on the very nice and sunny museum veranda she led me through the Varasi corridor. The corridor is not open to the public except for small groups who pays quite a bit extra. The reason is apparently that the security in the corridor is very lax (no alarms or glass shielding the paintings there). The art in the corridor changes all the time as it functions as temporary storage for much of the museum's art collection not currently on display in the main gallery. When I visited there were lots of little gems hanging there: A renaissance 'facebook' of most of the Medici family, self portraits of many of the old masters and even a fake Da Vinci. The gallery also gives its visitors a wonderful alternative view of the cityscape of Florence, not otherwise accessible.
(Vasari corridor going from right to left)
(Vasari corridor interior)
(Vasari corridor view of Ponte Vecchio)
Palazzo Vecchio:
(Perseus statue outside Palazzo Vecchio)
If anything other than the Duomo defines Florence, it's Palazzo Vecchio (meaning 'Old Palace'). Home to Florentine rulers and their administrations for centuries. Even today the local government has offices here, among them the mayor's. It's famed 'Hall of the 500', named so because Florence once had only 500 men elligible to vote in civic matters and they met in this very hall, still regularly sees use for municipal meetings. Luckily for me, there were none when I arrived and my guide (a lovely young girl from America) could inform me of its many treasures. The hall, as so many other venues and buildings in Florence, was enlarged significantly and decorated by Georgio Vasari. Vasari was, next to Cosimo I and Lorenzo Medici, Florence's most influential man. He had Cosimo's (not Cosimo the Elder, but the duke) ear, a rare position as Cosimo was extremely narcissistic, power-hungry and vain. Today you can see frescos covering the huge ceiling, with Cosimo I being its centrepiece (replacing the spot usually reserved for Jesus or Mary). There are a few original statues by Michaelangelo and the statue of Leo X, the first Medici pope, stands in the hall's place of honor. In the Palazzo's 1st and 2nd floors you have the apartments of the old Medici rulers; one room more extravagant than the next. In every room Cosimo made sure to place either his face or his personal symbol; a turtle with a sail on its back. This symbol signified his motto of thinking slowly, but acting fast. In the Vecchio I also came across one of my primary goals of exploration; Dante Alighieri's death-mask. The mask is not actually a true plaster-cast of Dante's face upon his death, but is recreated from the original one which has been lost.
Among my top 5 favourite artists of all time ranks Jackson Pollock, the father of neo-expressionism. One would not expect his works to be seen in the capital of renaissance art; but Florence has this year dedicated a large portion of the Vecchio and a small government building on the Piazza di San Firenze to his life and works. The latter being home to a magnificent multimedia-display consisting of an entire room (floor, walls, ceiling) covered in Pollock-inspired films and images.
(Mr W-T and Pollock)
Accademia:
The only reason why one should waste the good amount of cash you need in order to skip the kilometre long line to enter the Accademia is, of course, Michaelangelo's 'David'. It is the absolute defining masterpiece of the Renaissance. Again, photography was prohibited, which is a shame because none of the museum postcards comes close to doing David justice. It is not often I am actually short of breath upon seeing a work of art, but David did the job. It is absolutely divine and the 'copy' standing in front of the Palazzo Vecchio is nothing like the original. Michaelangelo did have a perfect name: 'Michael the angel'.
San Lorenzo Church and Library:
The Medici's own parish church, San Lorenzo, is well worth a visit. There are almost no queues there and both its library (the first open to the public since antiquity) and church are magnificent. The façade of the church is unfinished, left like that since the days of the Medici. The insides, however, are filled with treasure. I highly recommend using the audio-guides provided at the entrance. But, the true gem is the library. As the first library open to the public in Europe after the fall of the Roman empire, its historical importance is staggering. It is also an architectural masterpiece. On display are various tomes from the Medici collection. Hand written versions of Dante's 'Commedia' and a handwritten Greek copy of Aristotle's 'Physics' were both gorgeous. It was a very cool feeling seeing those books in the Medici library, made me feel like I was in the film 'The 9th Gate'. The books are so gorgeous, it made me wonder; are there anyone writing books like these by hand anymore? That would cater to a certain market, to be sure.
(Medici library)
(Medici library catalogue)
(Dante's 'Commedia')
(Aristotle's 'Physics')
Bargello:
The Bargello is a hidden gem, I would say. While the lines to climb the Duomo and to visit the Accademia were almost a kilometer long, there were almost no one at the town's one-time prison. The building is beautiful on its own, pre-dating the renaissance and clearly medieval in style. I would say its very masculine, compared to the slender feminine elegance of renaissance buildings. Its contents, however, are pure rebirth of Roman sculpture. The Bargello has the largest collection of my personal favourite sculptor; the genius Donatello. Donatello, like many of his contemporary artists in Florence, were very gay. This is seen in the sensuality of his male sculptures. Donatello's 'David' is the direct opposite of Michaelangelo's. Where Michaelangelo's is white marble, masculine, huge, stern and very muscular; Donatello's is black bronze, small, feminine, slender and I would say more coy than stern. It was also the first full nude sculpture made in Italy since Roman times. Though, if you compare the two figures it is clear that Michaelangelo used Donatello's 'David' as a template for his own masterpiece.
(I had to take this photo in secret, the guard was watching; so I had to try to conceal my action. Therefore, the image is a little out of focus.)
(Michaelangelo's crucifix figurine)
But the Bargello is far more than Donatello's sensual tempter. One of my little side-quests while in Florence was to seek out Roman god of wine and festivity; Bacchus. There are many depictions of him in Florence, I found him in the Boboli gardens and in the Bargello. I must say I prefer the rather corpulent wine-god in the gardens.
(Bardello's Bacchus)
(Bopoli garden Bacchus)
Breakfast, lunch and dinner:
I was surprised to see that no establishments offered breakfast after 10 am. Since I didn't get up that early, I had to eat dessert-meals for breakfast. Usually croissants or calzone with chocolate. The latter being very much recommended. The best place for lunch is Yellow Bar. They make their own pasta and both this (I recommend their Gnocci) and their pizzas are fenomenal. For dinner you have a plethora of choices. Some bad, some great. Again, buy (don't use the free promotional leaflets) a proper tourist-guidebook and explore. My two favourite places to eat dinner was 4 Leoni, a handsome trattoria in the Oltrarno district (also a locale in which Sir Anthony Hopkins ate dinner while 'Hannibal' was being shot), and L' Osteria di Giovanni. The latter has magnificent service and delicious food, but the wine I was recommended did not impress. In 4 Leoni both food and wine tasted amazing, but the service has room for improvement.
(Hand-made pasta at Yellow Bar)
(Me at the 4 Leoni)
Even though my main goal of visiting Florence was to experience first-hand the masterpieces of renaissance art, I was still on holiday; and as such I wanted to experience Florentine night-life. Florence is not a city for wild parties, not unless you know the local youths at any rate, and you won't find any strip-clubs anywhere in the centre (I looked). You will, however, find hundreds of cosy trattorias and a selection small bars; some of which are actually quite excellent. The best bar I found is called Art Bar, not just due to the ever- changing gallery of local contemporary art on its walls; but due to the artistry of the bartender and proprietor. Their cocktail- selection is outstanding, the service friendly and the atmosphere very reminiscent of a 1920s jazz-bar.
(Art Bar)
And with that my excursion to Florence is over. 4 nights was neither too long nor too short and I got to see what I had come there to see (except the strippers, of course). For my journey home I travelled first by train to Bologna (a terribly boring and dull city it appears), then by Ryanair to Oslo. Coming back always leaves me depressed (Norway does that to you), but I can always reminisce.
(Reminiscent of 9th Gate, yes?)
(Arno at sunset)
(Arno at night)
mandag 7. oktober 2013
Ny regjering!
Jeg skriver dette i samme stund som Norges nye statsminister, Erna Solberg, holder pressekonferanse om den nye regjeringskoalisjonen Høyre og Fremskrittspartiet har gått sammen om. De har dannet 8 prosjekter de ønsker å realisere:
1. Styrke Norges konkurransekraft ved lavere skatter og mindre byråkratisering.
2. Fra formynderstat til tillitsstat gjennom mer lokalt selvstyre, ikke la fylkesmann stoppe vedtak fra kommunestyrer som ikke ønsker eiendomsskatt. I tillegg skal mange norske særforbud og -regler fjernes.
3. Realisere kunnskapssamfunnet. Lærerløft, yrkesfagløft, ha som mål å ha flere universitetsmiljø i verdensklasse og øke satsning på forskning over offentlige budsjetter og stimulere næringslivet til å investere i forskning.
4. Sikkerhet. Jobbgaranti i Politet. Øke beredskapen over hele landet. Styrke nasjonalt beredskapssenter i Oslo. Bevæpning av politiet i de distrikter der politiet mener det er nødvendig.
5. Innvandringspolitikk: Innstramning på familiegjenforening. Lukkede asylmottak for de som har fått avslag og for kriminelle asylsøkere.
6. Samferdsel: Bedre vei, bane og kollektivløsninger. Bygge raskere enn i dag. Dannes et stort veiselskap som skal stå for mange av veiene som skal bygges fremover. Statlig låneordning for utbygging av infrastruktur. Øke fartsgrense til 110km/t på utvalgte motorveier. Mer vei og mindre bompenger.
7. Helse og omsorg. Lovfestet rett til omsorgsplass skal utredes med mål om innføring ila. perioden. Rus og psykiatri skal kraftig rustes opp. Lavterskeltilbud i psykiatrien skal prioriteres for å gi bedre handlekraft i helseforetakene.
8. Kommunereform.
Jeg oppdaterer innlegget når regjeringskabalen, altså hvordan statsrådene fordeler seg mellom H og FrP, er klar.
Så langt er dette en politisk plattform som er langt bedre enn jeg hadde håpet på. Storartet!
1. Styrke Norges konkurransekraft ved lavere skatter og mindre byråkratisering.
2. Fra formynderstat til tillitsstat gjennom mer lokalt selvstyre, ikke la fylkesmann stoppe vedtak fra kommunestyrer som ikke ønsker eiendomsskatt. I tillegg skal mange norske særforbud og -regler fjernes.
3. Realisere kunnskapssamfunnet. Lærerløft, yrkesfagløft, ha som mål å ha flere universitetsmiljø i verdensklasse og øke satsning på forskning over offentlige budsjetter og stimulere næringslivet til å investere i forskning.
4. Sikkerhet. Jobbgaranti i Politet. Øke beredskapen over hele landet. Styrke nasjonalt beredskapssenter i Oslo. Bevæpning av politiet i de distrikter der politiet mener det er nødvendig.
5. Innvandringspolitikk: Innstramning på familiegjenforening. Lukkede asylmottak for de som har fått avslag og for kriminelle asylsøkere.
6. Samferdsel: Bedre vei, bane og kollektivløsninger. Bygge raskere enn i dag. Dannes et stort veiselskap som skal stå for mange av veiene som skal bygges fremover. Statlig låneordning for utbygging av infrastruktur. Øke fartsgrense til 110km/t på utvalgte motorveier. Mer vei og mindre bompenger.
7. Helse og omsorg. Lovfestet rett til omsorgsplass skal utredes med mål om innføring ila. perioden. Rus og psykiatri skal kraftig rustes opp. Lavterskeltilbud i psykiatrien skal prioriteres for å gi bedre handlekraft i helseforetakene.
8. Kommunereform.
Jeg oppdaterer innlegget når regjeringskabalen, altså hvordan statsrådene fordeler seg mellom H og FrP, er klar.
Så langt er dette en politisk plattform som er langt bedre enn jeg hadde håpet på. Storartet!
tirsdag 16. juli 2013
Filmanmeldelse: World War Z (*spoiler alert*)
World War Z (jeg tipper tittelen skal uttales som 'World War Zee' slik at det ligner på 'World War Three') er visstnok basert på boken
ved samme navn skrevet av Max Brooks, men det er lite fellestrekk ved filmen og
boken bortsett fra navnet og at begge deler handler om menneskets kamp mot
zombier. Der boken viste hvordan ulike nasjoner og folk sloss mot den samme
fienden på forskjellig vis (og med ulik grad av hell) har filmen valgt å kjøre
en lineær historiefortelling om den hvite vakre amerikanske mannen som redder
hele verden helt på egen hånd. Der boken gikk svært dypt inn i materien og
virkelig prøvde å lage et troverdig apokalyptisk scenario med tilhørende
overlevelsesteknikk (Max Brooks skrev til og med en egen ‘Zombie Survival
Guide’ som tilbehør til romanen) famler filmen helt på overflaten.
Zombiene
blir fremstilt som '28-days Later' zombier (raske, men hjernedøde) og fungerer
utelukkende som en generisk fiende som Brad Pitt på mirakuløst vis alltid
klarer å komme seg unna i siste liten. Filmen er såpass lat at i stedet for å
vise hvordan Brad Pitt kommer seg ut av de ulike farlige situasjonene, ja så
kutter man simpelthen til en ny scene hvor han er i sikkerhet. Ingen
forklaring, bare movie magic. Et konkret eksempel: Brad og hans side-kick
sitter tilsynelatende trygge på et passasjerfly på vei mot Wales. Alle aner
fred og ingen fare inntil en zombie plutselig hopper ut av en av doene bakerst
i flyet (hvorfor dette skjer 7-8 timer inn i flyturen og ikke umiddelbart etter
take-off vites ikke). Så å si alle passasjerene blir deretter smittet. Det er
kun Brad Pitt som er i stand til å holde zombier på avstand, alle andre er
tydeligvis hjernedøde fjols som lar seg bite. Etter en kort kamp hvor
passasjerene (selvfølgelig under ledelse av Brad) forsøker å holde zombiene på
avstand ved å bygge en vegg av kofferter bryter zombiehordene igjennom og Brad
befinner seg på bakken med en bølge av zombier over seg. Hvordan vil han komme
seg ut av denne kinkige knipen? Det forblir et mysterium fordi der kutter filmen over i
neste scene hvor han sitter trygt i setet sitt ved siden av side-kicken og slenger
en granat bakover slik at zombiene blir sugd ut og flyet trygt kan styrte.
Filmen er også spekket med gapende plotthull. Noen herlige eksempler: Israel
har bygget en enorm mur rundt Jerusalem, men har tydeligvis glemt å plassere
vakter eller kameraer på toppen for å sikre at zombiene ikke prøver å klatre
over. De oppdager ikke at zombiene klarer å klatre over før de på andre siden
av muren ser zombiene som faller over murkanten ned i folkehavet. Jerusalem er
bedre bevoktet i dag enn det den muren er i filmen. Videre: Israel er omringet
av en diger sikkerhetsmur og de har kamphelikoptre som flyr runder. Hvorfor
skyter ikke kamphelikoptrene regelmessig zombiene på utsiden av veggen? Og
hvorfor har de ikke mitraljøsetårn som regelmessig plaffer ned zombiene på utsiden
slik at de (som de sier i filmen) ‘has less zombies to fight’? I stedet lar de
zombiene komme i hopetall og bygge seg opp på utsiden uten noe som helst
motstand. Som nevnt ovenfor er det visstnok en zombie som har gjemt seg på do på flyet. Der har zombien altså sittet i ro og mak i 7-8 timer før den bestemmer seg for å angripe. I filmen blir smitten fra zombier aktiv etter 11 sekunder (dette blir gjentatt flere ganger) ikke 7-8 timer og zombiene har det ikke med å leke gjemsel (de løper og biter og kaster seg mot enhver hindring som berserkere på amfetamin og fluesopp). Mot slutten av filmen er Brad Pitt isolert fra de øvrige menneskene
på andre siden av et forskningskompleks. Han skal injisere seg med livsfarlige
bakteriesykdommer for å bli 'usynlig for zombiene', men vet ikke hvilket glass han skal injisere seg fra (det er
ikke alle det finnes en kur mot). Sekunder før denne scenen ringer en av
forskerne ham for å fortelle hva koden til lageret han står i er. Hvorfor
ringer han ikke opp igjen og spør «hey, hvilket jævla serum skal jeg injisere
meg med?»? Dette er bare noen eksmpler på plotthull i dette makkverket av en
film.
Men det som trumfer både plotthull og avvik fra romanen filmen visstnok
er basert på er kvinnesynet i filmen. Absolutt alle kvinner i denne filmen blir
presentert som evneveike, livredde, dumme og totalt hjelpesløse sauehoder som
kun overlever takket være den sterke, vakre, hvite mannen. Konen til Brad i
filmen gjør ikke annet enn grine over at hun savner mannen sin og klarer til og
med å nesten få ham drept ved å ringe ham på mobilen (selv om hun vet at han
befinner seg midt i zombie-land med zombier som er tiltrukket av lyd). Døtrene
til Brad er fullstendig avkoblede og klarer ikke annet enn å skrike og være i
veien (forsovet korrekt gjengivelse av barn, så kanskje ikke så dumt akkurat
det). Til og med en kvinnelig, israelsk kommandosoldat blir fremstilt som et
ynkelig, hjelpeløst vesen som ikke kan annet enn å skyte vilt rundt seg
samtidig som hun griner og klynker. Gjennom hele filmen er det utelukkende menn
som er i stand til å gjøre noe som helst, kvinner er gjennomgående plassert som
veggpryd. Jeg er ingen feminist og bryr meg vanligvis ikke nevneverdig meget om
kjønnsroller på film, men jeg bryr meg om at film i hvert fall skal prøve å
være noenlunde realistiske. Her er tre eksempler på hvordan kvinner kunne blitt
presentert på en bedre måte i filmen:
- Konen til Brad kunne slåss
imot beslutningen til kapteinen på skipet de er på om å sende dem i land kun 48
timer etter siste livstegn fra Brad. For eksempel kunne hun sagt
‘mobiltelefonen hans har kun en batteritid på 48 timer, det er nå 80 timer
siden han dro ut; all sannsynlighet tilsier at han rett og slett ikke har
mulighet til å ta kontakt. Vær så snill, utsett med å sende oss i land med 24
timer, dere skylder min mann såpass. I stedet holder hun munn og gjør gladelig
det den store sterke mannen sier at hun må gjøre.
- Den kvinnelige israelske
soldaten kunne oppført seg som soldat og intelligent menneske i stedet for et
lettere tilbakestående, klynkende barn.
- Gitt personellet Brad møter i
de forskjellige landene 30 % kvinneandel istedenfor 99 % menn.
Hadde handlingen foregått i Afghanistan hvor kvinner er forvist til å
være hjemme med barn og matlaging, ja da kunne kjønnsrollepresentasjonen i
denne filmen vært godkjent hvis hovedpersonen var en afghansk mann. Men filmen
har et konkret vestlig perspektiv, og da blir dette våset for dumt.
Langt bedre enn filmen:
tirsdag 28. mai 2013
Sex, kropp og nakenhet
Det norske samfunnet har sett en markant
endring i måten vi forholder oss til kropp, sex, kjønn og mote de siste
tiårene. Aldri har vi sett unge mennesker utsatt for så massivt seksualisert
press som nå. Daglig blir budskapet om å være mest mulig sexy og ha mest (og
best) mulig sex dyttet på befolkningen fra radio, TV, internett, aviser,
reklameplakater og tidsskrifter. Jeg har fulgt litt med på avisoverskriftene på
nett og papir og jeg tror faktisk ikke det har gått én eneste dag uten at
dagspressen har hatt en overskrift (gjerne akkompagnert av et bilde med et sexy
halvnakent par) av typen «slik får du mer/bedre sex». I tillegg har vi
«folkeopplysning» på NRK med både «Trekant» og «Juntafil» som tar opp mer og
mer av sendeplanen til vår lisensfinansierte statskanal. Her blir man
informert, i beste sendetid, om hvordan man trygt (men kanskje ikke
nødvendigvis godt) utfører fisting, analsex, wetsex og fåglarna vet hva.
Ser vi på tidsskriftene så er mannebladene stapp fulle av menn med 2 % kroppsfett, six-pack og boksershorts
som knapt skjuler godteposer de færreste kan vise til og i en god dose av
artiklene finner vi ytterligere detaljer om hvordan man ordner multiorgasmer til både
seg selv og partneren. Kvinnebladene, som i antall lett utmanøvrerer
mannebladene, går enda lenger. Jeg er lykkelig jeg ikke er kvinne i dagens
Norge; den lille selvtilliten jeg har som jantelov-ødelagt nordmann ville da
blitt grundig knust av å stå i kassen på Rema og kikke på reolen med syltynne
übermensch som nådeløst gliser meg i fjeset mens jeg skamfullt legger både
ostepop og (*gisp*) brød på rullebåndet. Og er det ikke «sex, sex og mere sex»
som lyser imot oss fra alle mediekanaler; så er det «slank, slankere og skam
deg!». Daglig blir man fortalt hvor livsfarlig det er å ha kjøtt på kroppen og
blonde overmennesker i åletrange tights står gjerne frem og viser hvor lekende
lett det er for Hvermannsen å komme i superform bare han/hun trener litt (8-9
timer i uken) og spiser sunt (opptil flere hundre kalorier om dagen kan man
trygt spise!).
Blir man lei av å glo på deprimerende firkanter (aviser/datamaskin/iPhone/TV), ja kanskje man da søker ut i friluft.
En tur på stranden er godt for helsen og humøret. Slik var det i alle fall. På
Huk i Oslo har det aldri vært så få toppløse jenter og guttenes badeshorts har aldri
vært lenger; men aldri har stranden vært mer seksualisert heller. Det går sport
i å ha de mest spenstige klærne og takket være konstant mediemobbing av de
overvektige er det knapt et normalt menneske i sikte. «Alle» er vakre, unge og
alle er så veldig, veldig lykkelige på stranden i Oslo. Gleden var derfor enorm
da jeg oppdaget naturiststranden. Borte var skrålet fra de vakre
vestkanthordene, borte var sexpress og mindreverdighetskomplekser. Hyggelige,
normale kvinner og menn som helt uten motepress og kroppshysteri trives i
nakent samvær. Alle kroppsfasonger var representert på naturiststranden; tykke,
smale, yngre og eldre. Og stort sett alle med en brunfarve som knuser selv den
mest ihuga partysvensken på andre siden av bukten der tekstilfolket holder til.
På syttitallet fant du knapt en eneste ung
kvinne som ikke solet seg toppløs på stranden. Dette var ikke et uttrykk for et
mer seksualisert samfunn, men snarere en demonstrasjon på ekte likeverd mellom
kjønnene og et genuint frihetsuttrykk. Parallelt med økende kommersialisering
og seksualisering av samfunnet fra syttitallet frem til i dag dekker både
jenter og gutter seg mer og mer til med mer og mer sexy (og dyre) klær. Selv
tror jeg alle hadde hatt sunt av å rusle nakne rundt på naturiststrendene våre
en gang i blant. Bedre terapi mot et kynisk og umenneskelig kroppsideal skal
man lete lenge etter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)