søndag 26. februar 2012
Nytt oljemaleri
Jeg har hatt en ukes vinterferie (første gang jeg har tatt meg ferie denne uken siden videregående) og noe av tiden har jeg brukt til å male et nytt bilde. Bildet har den gode nynorske tittelen "Point".
tirsdag 7. februar 2012
Kontorarbeid: Helse og trivsel på arbeidsplassen
Jeg jobber på kontor 8 timer om dagen 5 dager i uken. 1/3 av livet mitt går med til å være på jobb og jeg er blant dem som mener at det er viktig hvordan man har det på jobb. Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten om tredemølle på kontorplassen (les her: http://www.aftenposten.no/jobb/Tredemolle-pa-kontoret-6757565.html) måtte jeg bare skrive ned noen av tankene jeg har gjort meg angående helse og trivsel på kontoret.
1. Det viktigste før alt annet er at jobben ikke er livet ditt. Jobben er en del av livet ditt, så det å gå på jobben som en zombie uten å engasjere deg er jævlig dumt; men det å la arbeidslivet ta opp all tiden og tankeaktiviteten din er like ille. Derfor burde det være stor takhøyde for å komme med innspill til ledelsen angående forslag til forbedringer, men lite toleranse for folk som syter over at jobben tar så meget av tiden deres. Hvis du ikke klarer å gjøre jobben din og samtidig ha et privatliv så er du ikke i stand til å gjøre jobben din.
2. Det mest irriterende som finnes, og det mest skadelige for arbeidsmiljøet, er kolleger som legger seg opp i hvordan jeg benytter arbeidstiden min. Det er selvfølgelig at sjefen min legger seg opp i det, men kolleger bør holde nesen sin vekk fra ting som ikke angår dem. Det er mange som kommer sent på jobb mange ganger i løpet av uken og det er mange som går tidlig. Jeg legger meg aldri opp i det og tenker ikke videre over saken. Men i et 8-16:00 samfunn som Norge så dannes det en forventning om at det har egenverdi å være på jobb nøyaktig fra 8 til 16; gjerne litt ekstra også. Antall timer på jobb likestilles med det å skape merverdi, noe som selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg mener at det ikke burde vært arbeidstid overhodet. Kontoret burde hatt døgnåpent og de ansatte selv skulle kunne velge når de gikk på jobb; så lenge jobben faktisk ble gjort. Noe av hovedgrunnen til at vi har fått et samfunn hvor arbeidslivet er så strengt regulert i antall arbeidstimer er fagforeningene. Fagforeningenes verste mareritt er et arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker ikke ble målt på hvor mange timer han/hun var "på jobb", men hva han/hun skapte av merverdi. I et slikt samfunn ville slabbedaskene som drakk kaffe og røket hele dagen og gjorde litt småplukk av arbeid på overtid fått fyken; og dessverre er det mange av fagforeningenes medlemmer som er slik. Videre ville et slikt samfunn skapt problemer for den gruppen av mennesker som driver mest med undertrykking (ja, undertrykking!) i dagens Norge; nemlig de såkalte A- menneskene. De som elsker å stå opp når det er mørkt, løpe 10 km, dusje, spise frokost og vaske huset for så å møte til arbeid klokken 07:30 hver dag; dette er menneskene som styrer Norges døgnrytme. Dette driver meg til vanvidd ettersom det er et faktum at kun om lag 20- 30 % av mennesker i Norge er A- mennesker. Resten er solide B- mennesker som liker å være oppe til lengre enn 22:00 om kvelden og som liker å sove til det blir lyst ute. Hvis samfunnet hadde lagt opp til valgfrihet og fleksibilitet i arbeidsmønsteret ville plutselig A- menneskene følt seg marginalisert fordi de ville blitt i massivt mindretall på arbeidsplassen (og alle ville visst hvem de var ettersom de alltid var på jobb før alle andre og gikk hjem før alle andre); mens B- menneskene hadde fått et liv de kunne levd uten å slite seg halvt ihjel. Til slutt angående dette punktet: Rushtrafikken ville vært historie fordi det ikke lengre hadde vært slik at alle begynte på jobb mellom 8 og 9 og dro hjem mellom 16 og 17. A- menneskene ville kanskje kjørt til jobb mellom 6 og 9, mens B- menneskene hadde kanskje hadde kjørt til jobb mellom 10 og 12. En svært miljøskadelig rushtrafikk som tidligere var samlet til to timer om morgenen og to timer om ettermiddagen ville, uten at myndighetene trengte å gjøre noe som helst, bli spredt jevnt utover 6 timer om morgenen og 6 timer om ettermiddag/kvelden. Ja, det ville blitt en viss opphopning rundt klokken 9:30 og klokken 17:00 men ingenting sammenlignet med dagens rushtidshelvete. Personlig hadde jeg gått (jeg kan gå til arbeid) til jobb klokken 11 og dratt hjem når jeg var ferdig med det jeg hadde av arbeidsoppgaver den dagen (jfr. det jeg skrev ovenfor).
3. Møter er noe jævlig dritt. I Norge er vi veldig konsensusdrevne, noe som er en kilde til stabilitet og trygghet; men også et helvete når det kommer til å få ting gjort. Hvis en sjef faktisk bestemmer noe uten å først innkalle til et møte for å diskutere saken blir han/hun møtt med et hylekor av misnøye. Dette medfører at det på dagens kontorarbeidsplass er slik at en ansatt må regne med å bruke om lag en tredjedel av tiden sin på å sitte i møter. Jeg har sittet i møter for å planlegge møter; ikke bare én gang, men mange (mange!) ganger. Norge har meget å lære av mer autoritære kulturer her, for eksempel Tyskland. I Tyskland forhører sjefen seg med sine ansatte mellomledere når han/hun føler hun trenger råd, men aldri ellers. Sjefen skal være sjef og dette med å leke demokrati i en bedrift fører bare til krangling, utsettelser, lite produktivitet og jævlig kjedelige møter.
4. I dag er det fryktelig på moten å ha "åpne landskap". Høres fint ut, ikke sant? Både "åpent" og "landskap" gir positive assosiasjoner og sjefer (som selvfølgelig har svære egne kontorer) tror at det automatisk gir enormt med økt produktivitet og kreativitet ved å tvinge alle ansatte til å dele ett digert kontor uten vegger. Ingen forskning kan vise til at det skaper noe som helst merverdi å gjøre dette, det eneste man kan si som er bra med store felleskontor (som jo er et meget mer treffende navn) er at det sparer bedriften litt i husleieutgifter da man kan presse sammen flere ansatte i de samme (eller mindre) lokalene. For de ansatte som blir tvunget til å sitte i store felleskontor er det et helvete. I Norge lever som kjent janteloven i beste velgående og de som skiller seg ut på det minste vis blir umiddelbart gjort oppmerksom på dette av de andre. Man kan ikke høre på radio da det garantert irriterer en av dine ørten naboer, så det ender gjerne med at det ikke er annen lyd i lokalet enn naboens telefonsamtaler og tasteklikk. Ja, alle har godt av å ha musikk man liker i bakgrunnen når man jobber og det kan man altså ikke når man jobber i store felleskontorer. Det er ikke bevist at man blir mer kreativ av å ha eget kontor, men det er innlysende at man lettere blir forstyrret i tankeprosessen når du har 30- 100 folk inne på samme kontor som deg. Et eget (lite) kontor gir stor merverdi for den enkelte ansatte og det koster bedriften mer i form av dårlig arbeidsmiljø å ikke sørge for dette for alle ansatte enn det gjør å la være. Og det er faen meg skummelt å lese om folk som i fullt alvor skal ha ansatte til å gå på tredemølle mens de jobber. Dette er A- mennesker som tror at alle har et brennende behov for å trene 24 timer om dagen eller så er det ren, skjær sadisme. Og da jeg leste i artikkelen at firmaet som satser på dette gjør det fordi de ønsker at "alle kontoransatte i Norge skal ha mulighet" til å gå på tredemølle på jobb, da ble jeg arg. Fordi det er ikke de ansatte som bestemmer hvordan de utruster sine arbeidsplasser, det er det ledelsen som gjør. Og hvis en bedrift innfører tredemølle på alle kontorplassene kan jeg garantere at de som nekter å benytte seg av jævelskapen kommer til å bli presset ut av bedriften eller forbigått ved lønnsforhandlinger.
5. Til slutt: Det er en styggedom at det ikke lengre er mulig å ha en kontorplass hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ansiktet mot døren/naboen. Alle skal nå enten sitte med ryggen mot døren (helt seriøst!) eller med hodet mot veggen (de færreste har hjørnekontor) slik at man får kronisk kink i nakken av alle som passerer kontorplassen din. Det har blitt slik at fordi man har internett så antar man at folk som sitter med hodet mot døren/naboen (og dermed ikke viser dataskjermen til forbipasserende/naboen) ikke har arbeidsrelatert innhold på skjermen. Dette bringer meg igjen tilbake til mitt poeng angående fast arbeidstid kontra innsats målt utifra faktisk verdiskapning: Det er irrelevant om man bruker 8 timer på å gi bedriften en profitt på 1 million eller om man bruker 1 time og spiller Angry Birds de resterende 7. Så lenge man gjør det man er ansatt for å gjøre, det være seg å selge x- antall støvsugere eller å lage en statistisk analyse som viser produksjonskapasiteten til bedriften basert på sesongsvingninger, så burde det være ledelsen og kollegene fullstendig irrelevant hvor mange timer man var på jobb den dagen.
For å illustrere:
Korrekt kontor (legg merke til at personen blir sittende med ansiktet vendt mot besøkende og ryggen mot vinduet):
Mareritt og snarvei til en tidlig død:
1. Det viktigste før alt annet er at jobben ikke er livet ditt. Jobben er en del av livet ditt, så det å gå på jobben som en zombie uten å engasjere deg er jævlig dumt; men det å la arbeidslivet ta opp all tiden og tankeaktiviteten din er like ille. Derfor burde det være stor takhøyde for å komme med innspill til ledelsen angående forslag til forbedringer, men lite toleranse for folk som syter over at jobben tar så meget av tiden deres. Hvis du ikke klarer å gjøre jobben din og samtidig ha et privatliv så er du ikke i stand til å gjøre jobben din.
2. Det mest irriterende som finnes, og det mest skadelige for arbeidsmiljøet, er kolleger som legger seg opp i hvordan jeg benytter arbeidstiden min. Det er selvfølgelig at sjefen min legger seg opp i det, men kolleger bør holde nesen sin vekk fra ting som ikke angår dem. Det er mange som kommer sent på jobb mange ganger i løpet av uken og det er mange som går tidlig. Jeg legger meg aldri opp i det og tenker ikke videre over saken. Men i et 8-16:00 samfunn som Norge så dannes det en forventning om at det har egenverdi å være på jobb nøyaktig fra 8 til 16; gjerne litt ekstra også. Antall timer på jobb likestilles med det å skape merverdi, noe som selvfølgelig er det reneste sludder. Jeg mener at det ikke burde vært arbeidstid overhodet. Kontoret burde hatt døgnåpent og de ansatte selv skulle kunne velge når de gikk på jobb; så lenge jobben faktisk ble gjort. Noe av hovedgrunnen til at vi har fått et samfunn hvor arbeidslivet er så strengt regulert i antall arbeidstimer er fagforeningene. Fagforeningenes verste mareritt er et arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker ikke ble målt på hvor mange timer han/hun var "på jobb", men hva han/hun skapte av merverdi. I et slikt samfunn ville slabbedaskene som drakk kaffe og røket hele dagen og gjorde litt småplukk av arbeid på overtid fått fyken; og dessverre er det mange av fagforeningenes medlemmer som er slik. Videre ville et slikt samfunn skapt problemer for den gruppen av mennesker som driver mest med undertrykking (ja, undertrykking!) i dagens Norge; nemlig de såkalte A- menneskene. De som elsker å stå opp når det er mørkt, løpe 10 km, dusje, spise frokost og vaske huset for så å møte til arbeid klokken 07:30 hver dag; dette er menneskene som styrer Norges døgnrytme. Dette driver meg til vanvidd ettersom det er et faktum at kun om lag 20- 30 % av mennesker i Norge er A- mennesker. Resten er solide B- mennesker som liker å være oppe til lengre enn 22:00 om kvelden og som liker å sove til det blir lyst ute. Hvis samfunnet hadde lagt opp til valgfrihet og fleksibilitet i arbeidsmønsteret ville plutselig A- menneskene følt seg marginalisert fordi de ville blitt i massivt mindretall på arbeidsplassen (og alle ville visst hvem de var ettersom de alltid var på jobb før alle andre og gikk hjem før alle andre); mens B- menneskene hadde fått et liv de kunne levd uten å slite seg halvt ihjel. Til slutt angående dette punktet: Rushtrafikken ville vært historie fordi det ikke lengre hadde vært slik at alle begynte på jobb mellom 8 og 9 og dro hjem mellom 16 og 17. A- menneskene ville kanskje kjørt til jobb mellom 6 og 9, mens B- menneskene hadde kanskje hadde kjørt til jobb mellom 10 og 12. En svært miljøskadelig rushtrafikk som tidligere var samlet til to timer om morgenen og to timer om ettermiddagen ville, uten at myndighetene trengte å gjøre noe som helst, bli spredt jevnt utover 6 timer om morgenen og 6 timer om ettermiddag/kvelden. Ja, det ville blitt en viss opphopning rundt klokken 9:30 og klokken 17:00 men ingenting sammenlignet med dagens rushtidshelvete. Personlig hadde jeg gått (jeg kan gå til arbeid) til jobb klokken 11 og dratt hjem når jeg var ferdig med det jeg hadde av arbeidsoppgaver den dagen (jfr. det jeg skrev ovenfor).
3. Møter er noe jævlig dritt. I Norge er vi veldig konsensusdrevne, noe som er en kilde til stabilitet og trygghet; men også et helvete når det kommer til å få ting gjort. Hvis en sjef faktisk bestemmer noe uten å først innkalle til et møte for å diskutere saken blir han/hun møtt med et hylekor av misnøye. Dette medfører at det på dagens kontorarbeidsplass er slik at en ansatt må regne med å bruke om lag en tredjedel av tiden sin på å sitte i møter. Jeg har sittet i møter for å planlegge møter; ikke bare én gang, men mange (mange!) ganger. Norge har meget å lære av mer autoritære kulturer her, for eksempel Tyskland. I Tyskland forhører sjefen seg med sine ansatte mellomledere når han/hun føler hun trenger råd, men aldri ellers. Sjefen skal være sjef og dette med å leke demokrati i en bedrift fører bare til krangling, utsettelser, lite produktivitet og jævlig kjedelige møter.
4. I dag er det fryktelig på moten å ha "åpne landskap". Høres fint ut, ikke sant? Både "åpent" og "landskap" gir positive assosiasjoner og sjefer (som selvfølgelig har svære egne kontorer) tror at det automatisk gir enormt med økt produktivitet og kreativitet ved å tvinge alle ansatte til å dele ett digert kontor uten vegger. Ingen forskning kan vise til at det skaper noe som helst merverdi å gjøre dette, det eneste man kan si som er bra med store felleskontor (som jo er et meget mer treffende navn) er at det sparer bedriften litt i husleieutgifter da man kan presse sammen flere ansatte i de samme (eller mindre) lokalene. For de ansatte som blir tvunget til å sitte i store felleskontor er det et helvete. I Norge lever som kjent janteloven i beste velgående og de som skiller seg ut på det minste vis blir umiddelbart gjort oppmerksom på dette av de andre. Man kan ikke høre på radio da det garantert irriterer en av dine ørten naboer, så det ender gjerne med at det ikke er annen lyd i lokalet enn naboens telefonsamtaler og tasteklikk. Ja, alle har godt av å ha musikk man liker i bakgrunnen når man jobber og det kan man altså ikke når man jobber i store felleskontorer. Det er ikke bevist at man blir mer kreativ av å ha eget kontor, men det er innlysende at man lettere blir forstyrret i tankeprosessen når du har 30- 100 folk inne på samme kontor som deg. Et eget (lite) kontor gir stor merverdi for den enkelte ansatte og det koster bedriften mer i form av dårlig arbeidsmiljø å ikke sørge for dette for alle ansatte enn det gjør å la være. Og det er faen meg skummelt å lese om folk som i fullt alvor skal ha ansatte til å gå på tredemølle mens de jobber. Dette er A- mennesker som tror at alle har et brennende behov for å trene 24 timer om dagen eller så er det ren, skjær sadisme. Og da jeg leste i artikkelen at firmaet som satser på dette gjør det fordi de ønsker at "alle kontoransatte i Norge skal ha mulighet" til å gå på tredemølle på jobb, da ble jeg arg. Fordi det er ikke de ansatte som bestemmer hvordan de utruster sine arbeidsplasser, det er det ledelsen som gjør. Og hvis en bedrift innfører tredemølle på alle kontorplassene kan jeg garantere at de som nekter å benytte seg av jævelskapen kommer til å bli presset ut av bedriften eller forbigått ved lønnsforhandlinger.
5. Til slutt: Det er en styggedom at det ikke lengre er mulig å ha en kontorplass hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ansiktet mot døren/naboen. Alle skal nå enten sitte med ryggen mot døren (helt seriøst!) eller med hodet mot veggen (de færreste har hjørnekontor) slik at man får kronisk kink i nakken av alle som passerer kontorplassen din. Det har blitt slik at fordi man har internett så antar man at folk som sitter med hodet mot døren/naboen (og dermed ikke viser dataskjermen til forbipasserende/naboen) ikke har arbeidsrelatert innhold på skjermen. Dette bringer meg igjen tilbake til mitt poeng angående fast arbeidstid kontra innsats målt utifra faktisk verdiskapning: Det er irrelevant om man bruker 8 timer på å gi bedriften en profitt på 1 million eller om man bruker 1 time og spiller Angry Birds de resterende 7. Så lenge man gjør det man er ansatt for å gjøre, det være seg å selge x- antall støvsugere eller å lage en statistisk analyse som viser produksjonskapasiteten til bedriften basert på sesongsvingninger, så burde det være ledelsen og kollegene fullstendig irrelevant hvor mange timer man var på jobb den dagen.
For å illustrere:
Korrekt kontor (legg merke til at personen blir sittende med ansiktet vendt mot besøkende og ryggen mot vinduet):
Mareritt og snarvei til en tidlig død:
torsdag 12. januar 2012
Popkulturell oppsummering av 2011
Mitt forrige innlegg tok for seg nyhetene og verdens gang i 2011, men for ikke å ha innlegg på størrelse med Tolstojs Krig og fred ønsket jeg å ha et eget innlegg som tok for seg film og musikk i året som har gått. Film og musikk definerer livet mitt i stor grad og uten disse to tingene er det bare å gå ut i skogen med et tykt rep.
Film:
Filmåret 2011 var ok, men ikke noe å onanere over samtidig som man spyr opp litervis av champagne og sigarrester. Særlig har Hollywood mistet meget av sin evne til å tenke nytt ettersom 2011 var året da flest oppfølgere ble lansert i forhold til noe annet år i historien. Sammenlignet med toppåret 2007 (There will be blood og No country for old men) kan 2011 ikke gjøre annet enn å kastrere seg selv i skam. Men noen höjdare så vi da (men man må til hjemmemarkedet for å få en liste på 5 titler) og for deg, kjære leser, har jeg oppsummert dem nedenfor i en hendig liten liste.
5. Pushwagner: Denne dokumentaren er i seg selv ikke fantastisk, men temaet er så interessant at det for meg genererte en helt ny lidenskap for den sprø og herlige kunsten til Hariton Pushwagner. Det alene er verdt en plass på min svært prestisjetunge liste.
4. Horrible bosses: Jeg har alltid synes det er trist at topplister sjelden eller aldri inneholder komedier. Denne filmen har en rollesammensetning fullspekket med dyktige skuespillere, for eksempel Kevin Spacey, Jennifer Aniston (fremdeles sinnsykt hått og jævlig morsom), Michael Day (fra It's always sunny in Philadelphia) og Colin Farrell, en kul historie og ikke noe klissete kjærlighetsdramatikk.
3. Drive: Denne filmen så jeg ganske nylig og Ryan Gosling gir en fremragende rolletolkning av den tankefulle og melankolske stuntmannen som også er sjåfør for kriminelle tjuvradder. Hvis jeg skal utsette noe med filmen blir det som vanlig at filmskaperne på død og liv vil ha kvinner inn i kinosalen og tror at den eneste måten å få til dét på er ved å inkorporere en kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistorien i Drive er platt, forutsigbar og fullstendig malplassert i en film som utmerket hadde stått på egne ben som noe så sjeldent som en melankolsk actionfilm.
2. Melancholia: Lars von Trier gjør det igjen og lager et filmatisk mesterverk som samtidig er en apokalyptisk fremtidsvisjon og samfunnskritikk. For min egen del blir von Trier noen ganger så fullstendig surrealistisk at det ødelegger litt for filmopplevelsen. Det er en scene i filmen hvor protagonisten i ti minutter vandrer, iført brudekjole, i en have med masse hvit tang hengende rundt benene sine. Er det helt sikkert en fantastisk, genial og modernistisk illustrasjon på et eller annet signifikant? Ja. Bryr jeg meg? Nei.
1. Oslo 31. august: Denne filmen er det nærmeste en perfekt film, laget i Norge, jeg har sett. Jeg mistenker at man helst bør være i aldersgruppen 25-35 for å virkelig sette pris på den og det skyldes at det i stor grad er en generasjonsbeskrivelse av de av oss født mellom 1976 og 1986. Jeg skal ikke bruke opp meget med plass her for å gi en fullstendig anmeldelse av filmen, for det ville ikke være å gi filmen dens rettmessige anerkjennelse, men kort fortalt er dette en sommerfilm som tar seg tid til å dvele ved livets bestanddeler. Og dét gjør den uten å bli pretensiøs.
Musikk:
Musikkåret 2011 var begredelig, men det er ikke noe nytt ettersom de siste 5 årene stort sett har bydd på ultrapretensiøs og lavmælt singer/songwriter pop, elendig hip-hop og RnB (all RnB er elendig), forglemmelig elektronisk musikk og emo- rock. Det er heldigvis noen få lysglimt, men man må lete veldig for å finne dem ettersom media har sluttet å spille god musikk. På radio får man enten 80- talls schlägere eller møkkamusikken nevnt ovenfor og på MTV får man realityshows. Her er det jeg har klart å grave frem verdt å lytte til det siste året:
Honorary mention: Red Hot Chili Peppers- I'm With You. Det gjør godt å se at RHCP fortsatt klarer å lage litt magik trass i deres påstand om at dopbruket er slutt. The adventures of rain dance maggie er catchy, men alt for popete. De andre sangene jeg har hørt (Monarchy of Roses, I'm with You og Did I Let You Know) virker tilgjort og er ikke bra nok til Red Hot Chili Peppers å være. Men selvfølgelig; meget bedre enn det meste annet der ute.
5. Kanye West/Jay-Z- Watch the Throne. Jeg liker vanligvis ikke rap, men Watch the Throne er et album som man ikke kan si annet enn at rocker. Kanye West lager faktisk noenlunde god musikk og sammen med veteranen Jay-Z blir det faktisk veldig god musikk. Verdt pengene.
4. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta vol. I & II. Jeg er blodfan av Kaizers og deres to album er naturligvis blant årets beste norske utgivelser. Men selv om de rangerer høyt blant årets utgivelser så er dette dobbeltalbumet Kaizers svakeste verk hvis man ser vekk fra makkverket Maskineri.
2. Tom Waits- Bad as Me. Tom Waits på sitt beste. En stemme som rustne spiker i et rustent metallrør fylt av god, gammel skotsk whisky kombinert med vilt fete tekster og jævlig kul drikkemusikk gjør albumet til årets nest beste.
1. Lou Reed & Metallica- Lulu. Dette albumet kom ut i 2011, men jeg kjøpte det i dag. Fy faen så fett det er. Jeg har allerede diskutert albumet med en del folk og det ser ut til at dette er et album man elsker eller hater. Lou Reed snakke-synger sine egne forskrudde dikt mens Metallica herjer i bakgrunnen slik bare Metallica kan. Resultatet? Årets beste album. Her er et utdrag fra låten Brandenburg Gate:
I would cut my legs and tits off
When I think of Boris Karloff and Kinsky
In the dark of the moon
It made me dream of Nosferatu
Trapped on the Isle of Doctor Moreau
Oh wouldn't it be lovely
Lyrikken til dette albumet er det beste jeg har lest (og hørt). Sett opp mot dritten alle popmusikere lirer av seg gjør det godt å se at noen faktisk gir en liten faen i å faktisk si noe i tillegg til å rocke fletta av tenåringsgroupiene.
Film:
Filmåret 2011 var ok, men ikke noe å onanere over samtidig som man spyr opp litervis av champagne og sigarrester. Særlig har Hollywood mistet meget av sin evne til å tenke nytt ettersom 2011 var året da flest oppfølgere ble lansert i forhold til noe annet år i historien. Sammenlignet med toppåret 2007 (There will be blood og No country for old men) kan 2011 ikke gjøre annet enn å kastrere seg selv i skam. Men noen höjdare så vi da (men man må til hjemmemarkedet for å få en liste på 5 titler) og for deg, kjære leser, har jeg oppsummert dem nedenfor i en hendig liten liste.
5. Pushwagner: Denne dokumentaren er i seg selv ikke fantastisk, men temaet er så interessant at det for meg genererte en helt ny lidenskap for den sprø og herlige kunsten til Hariton Pushwagner. Det alene er verdt en plass på min svært prestisjetunge liste.
4. Horrible bosses: Jeg har alltid synes det er trist at topplister sjelden eller aldri inneholder komedier. Denne filmen har en rollesammensetning fullspekket med dyktige skuespillere, for eksempel Kevin Spacey, Jennifer Aniston (fremdeles sinnsykt hått og jævlig morsom), Michael Day (fra It's always sunny in Philadelphia) og Colin Farrell, en kul historie og ikke noe klissete kjærlighetsdramatikk.
3. Drive: Denne filmen så jeg ganske nylig og Ryan Gosling gir en fremragende rolletolkning av den tankefulle og melankolske stuntmannen som også er sjåfør for kriminelle tjuvradder. Hvis jeg skal utsette noe med filmen blir det som vanlig at filmskaperne på død og liv vil ha kvinner inn i kinosalen og tror at den eneste måten å få til dét på er ved å inkorporere en kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistorien i Drive er platt, forutsigbar og fullstendig malplassert i en film som utmerket hadde stått på egne ben som noe så sjeldent som en melankolsk actionfilm.
2. Melancholia: Lars von Trier gjør det igjen og lager et filmatisk mesterverk som samtidig er en apokalyptisk fremtidsvisjon og samfunnskritikk. For min egen del blir von Trier noen ganger så fullstendig surrealistisk at det ødelegger litt for filmopplevelsen. Det er en scene i filmen hvor protagonisten i ti minutter vandrer, iført brudekjole, i en have med masse hvit tang hengende rundt benene sine. Er det helt sikkert en fantastisk, genial og modernistisk illustrasjon på et eller annet signifikant? Ja. Bryr jeg meg? Nei.
1. Oslo 31. august: Denne filmen er det nærmeste en perfekt film, laget i Norge, jeg har sett. Jeg mistenker at man helst bør være i aldersgruppen 25-35 for å virkelig sette pris på den og det skyldes at det i stor grad er en generasjonsbeskrivelse av de av oss født mellom 1976 og 1986. Jeg skal ikke bruke opp meget med plass her for å gi en fullstendig anmeldelse av filmen, for det ville ikke være å gi filmen dens rettmessige anerkjennelse, men kort fortalt er dette en sommerfilm som tar seg tid til å dvele ved livets bestanddeler. Og dét gjør den uten å bli pretensiøs.
Musikk:
Musikkåret 2011 var begredelig, men det er ikke noe nytt ettersom de siste 5 årene stort sett har bydd på ultrapretensiøs og lavmælt singer/songwriter pop, elendig hip-hop og RnB (all RnB er elendig), forglemmelig elektronisk musikk og emo- rock. Det er heldigvis noen få lysglimt, men man må lete veldig for å finne dem ettersom media har sluttet å spille god musikk. På radio får man enten 80- talls schlägere eller møkkamusikken nevnt ovenfor og på MTV får man realityshows. Her er det jeg har klart å grave frem verdt å lytte til det siste året:
Honorary mention: Red Hot Chili Peppers- I'm With You. Det gjør godt å se at RHCP fortsatt klarer å lage litt magik trass i deres påstand om at dopbruket er slutt. The adventures of rain dance maggie er catchy, men alt for popete. De andre sangene jeg har hørt (Monarchy of Roses, I'm with You og Did I Let You Know) virker tilgjort og er ikke bra nok til Red Hot Chili Peppers å være. Men selvfølgelig; meget bedre enn det meste annet der ute.
5. Kanye West/Jay-Z- Watch the Throne. Jeg liker vanligvis ikke rap, men Watch the Throne er et album som man ikke kan si annet enn at rocker. Kanye West lager faktisk noenlunde god musikk og sammen med veteranen Jay-Z blir det faktisk veldig god musikk. Verdt pengene.
4. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta vol. I & II. Jeg er blodfan av Kaizers og deres to album er naturligvis blant årets beste norske utgivelser. Men selv om de rangerer høyt blant årets utgivelser så er dette dobbeltalbumet Kaizers svakeste verk hvis man ser vekk fra makkverket Maskineri.
2. Tom Waits- Bad as Me. Tom Waits på sitt beste. En stemme som rustne spiker i et rustent metallrør fylt av god, gammel skotsk whisky kombinert med vilt fete tekster og jævlig kul drikkemusikk gjør albumet til årets nest beste.
1. Lou Reed & Metallica- Lulu. Dette albumet kom ut i 2011, men jeg kjøpte det i dag. Fy faen så fett det er. Jeg har allerede diskutert albumet med en del folk og det ser ut til at dette er et album man elsker eller hater. Lou Reed snakke-synger sine egne forskrudde dikt mens Metallica herjer i bakgrunnen slik bare Metallica kan. Resultatet? Årets beste album. Her er et utdrag fra låten Brandenburg Gate:
I would cut my legs and tits off
When I think of Boris Karloff and Kinsky
In the dark of the moon
It made me dream of Nosferatu
Trapped on the Isle of Doctor Moreau
Oh wouldn't it be lovely
Lyrikken til dette albumet er det beste jeg har lest (og hørt). Sett opp mot dritten alle popmusikere lirer av seg gjør det godt å se at noen faktisk gir en liten faen i å faktisk si noe i tillegg til å rocke fletta av tenåringsgroupiene.
fredag 30. desember 2011
2011
Jeg parafraserer John Fante og konkluderer med at "2011 was a bad year" (2011 var et dårlig år). For meg personlig var året som har gått helt ok, men for Norge og verden en katastrofe.
- Miljøkatastrofene: Det har i år vært langt flere klima- og naturkatastrofer enn normalt sett. Vi har sett jordskjelv med påfølgende tsunami i Fukushima- Japan og dette medførste det største utslippet av radioaktivt materiale siden Tsjernobyl. I USA har flere orkaner herjet østkysten og New York var i flere dager en spøkelsesby. Tørke med tilhørende hungersnød har igjen herjet øst-Afrika og Australia har sett både skogbrann og massive oversvømmelser som har gjort milliarder i skade og gjort tusenvis hjemløse. I Canada har de hatt de største oversvømmelsene på nesten hundre år og i Norge har Berit og Dagmar herjet i dagevis på Vestlandet. Noen hevder at menneskene kun har seg selv å skylde på, men jeg er ikke like dogmatisk. Jorskjelv skyldes ikke klimagasser og bevisene for korrelasjon mellom orkaner og høyere gjennomsnittlig overflatetemperatur er i beste fall svært tynne. Dog sa Christopher Hitchens noe lurt og det var at selv om vi ikke er sikre på at klimaendringer skyldes mennesker, så bør vi handle som om de var det. Hvis vi gjør det og det viser seg at det opphetning og klimaendringer skyldes økt vulkansk aktivitet og endring i strålingen fra Solen, så har vi kun gjort en feil uten betydelige skadevirkninger. Hvis vi derimot ikke gjør noe som helst og det viser seg at menneskene er skyld i klimaproblemene, så har vi bæsjet i skuffen og muligens dømt oss selv til undergang. Betyr dette at jeg støtter alle mulige klimaavgifter, hysterisk kildesortering og en generelt masochistisk tilnærming til dagliglivet? Selvfølgelig ikke. Den massive overvekt av klimagasser slippes ikke ut i Vesten, men i den tredje verden og BRIC landene (Brasil, Russland, India og Kina). Det er her drastiske løsninger må på plass. De kan begynne med å filtrere sine fabrikkpiper og innføre likt regelverk som Vesten har når det gjelder regulering av industrielt utslipp. Brasil bør også i langt større grad presses til å slutte med å hogge ned sin egen regnskog i Amazonas. Regnskogen i Amazonas sørger alene for store deler av det naturlige C02 opptaket i verden, så det å kutte ned denne til fordel for soyajorder så skyter vi oss bokstavelig talt i foten.
- Finanskrisen i USA: Jeg er, og har alltid vært, en sterk tilhenger av Barack Obama, så det er med misnøye jeg ser at han følger i litt for like fotspor som sin forgjenger i arbeidet med å hindre en ny depresjon i USA tilnærmet lik den vi så på 30- tallet. Han har nå endelig trukket seg ut av Irak, en krig som kostet amerikanske skattebetalere 1 billion amerikanske dollar (ca 5 norske statsbudsjetter), og denne krigen har selvfølgelig vært en av de viktigste bidragsyterne til uføret USA befinner seg i. Dessverre har Obama samtidig lovet å øke innsatsen i Afghanistan, en krig som snart har like mange amerikanske ofre som Irakkrigen og som ingen lengre forstår hvorfor de kjemper. Osama bin Laden er død (hurra!), Al-Qaida er tilnærmet utslettet og det er omtrent like forferdelige forhold i Afghanistan for sivilbefolkningen som det var for 8 år siden. USA og NATO bør trekke seg ut umiddelbart, men dessverre kan ikke Obama få til dette selv om han hadde hatt lyst. Kongressen og senatet i USA er styrt av politikere som er kjøpt og betalt av "the military- industrial complex" (forsvarsindustrien) og vil aldri stemme for å trekke seg ut av en så lukrativ krig som Afghanistan er for dem. For ikke å snakke om oljebransjen. Oljebransjen (og her har Norge sin del av skylden) tjener ufattelige summer på enhver krig da prisen på olje går i taket pga. økt etterspørsel (tanks, fly, humvees, osv. bruker enorme mengder drivstoff). Hvis krigen i tillegg føres i Midtøsten øker prisen ytterligere pga. den innskrenkede tilgjengeligheten på olje slike kriger medfører. Men for all annen næring er krig utelukkende destruktivt, markedene er kontinuerlig mer ustabile pga. krigføringen, folk handler mindre pga. frykt og det råvarer brukes i større grad på krigføring enn på produksjon av forbruksvarer. Hvis USA hadde kuttet sitt militærbudsjett med 30 % kunne de slettet den enorme gjelden sin (og dermed ikke vært så avhengige av Kina som de er i dag) og fått kontroll på finansmarkedet. Men det er altså ren ønsketenkning. Istedenfor krangler de om å kutte velferdsgoder, øke skattene for middelklassen og innføre avgifter på forbruksvarer. Det å øke skattene på de 1 % rikeste (som Bush kuttet skattene til noe helt enormt) er det ingen Republikanere som vil og Demokratene er altfor feige eller svake. Obama ønsker å øke skattene for de aller rikeste og beholde de forholdsvis lave skattene for middelklassen (det er derfor jeg liker Obama), men han står mer og mer alene i sine fornuftige synspunkter. Og mens alt dette pågår bor hundretusenvis av amerikanere i teltbyer ("Shantytowns"), millioner er arbeidsløse og 3,1 % av befolkningen brukes som slaver i det privatiserte fengselsvesenet. Ingen land i verden har en så stor andel av sin befolkning i fengsel som USA og det er klart at det er enormt skadelig for økonomien (fanger forbruker ikke). Siden 1970 har antall fanger i USA eksplodert, noe som hovedsaklig skyldes "krigen" mot narkotika og en totalt feilslått fattigdomspolitikk. Hvis USA brukte mindre penger på å løpe etter ungdom som røkte hasj og i stedet brukte de pengene på utdannelse og innovasjon ville USA kunne nærme seg det optimistiske sporet de var i under etterkrigstiden.
- Finanskrisen i EU: Hellas er bankerott, men i stedet for å godta dette og la Hellas slette gjelden sin, melde seg ut av EU og innføre Drakmer igjen pøser EU hundrevis av milliarder av europeiske (inkludert norske) skattebetaleres penger inn i ulike "redningspakker". Ingen av "redningspakkene" har så langt ført til noe som helst annet enn ytterligere økonomiske problemer, ikke bare for Hellas, men for hele Europa. Irland, Italia, Portugal og Spania er i en tilnærmet lik situasjon som Hellas var før det smalt der; men ingen gjør noe med saken og jeg priser meg lykkelig over at nordmenn to ganger har sagt "NEI" til vederstyggeligheten som er den Europeiske Union. Jeg liker tanken på frihandel, men det å forsøke å danne Europa til en overnasjonal føderasjon (felles flagg, felles valuta, felles grunnlov, mm.) er dømt til å mislykkes. Ja, bankene som har vært dumme nok til å gi de søreuropeiske landene (og Irland) enorme lån vil gå under hvis man oppløser Euroen og lar disse landene seile sin egen sjø. Men på sikt tror jeg ikke at tapet av noen banker vil medføre nevneverdige problemer for den vanlige skattebetaler. Banker kan gjenoppstå og jeg tror ihvertfall ikke at det å trykke opp penger i stor skala som deretter lånes til land som er et økonomisk uføre pga. for stor gjeld vil løse noe som helst.
- Den arabiske "våren": Det største som har skjedd på den internasjonale arena i 2011 er nok de mange revolusjoner som fant sted, og fortsatt pågår, i den arabiske verden. Folket har reist seg opp mot sine diktatoriske styresmakter i Algerie, Marokko, Tunisia, Libya, Egypt, Oman, Bahrain, Saudi-Arabia, Yemen, Syria, Jordan og Mauritania. I Tunisia, Libya og Egypt har de vært suksessfulle og kastet sine styresmakter og begynt prosessen med å avholde valg. Dette er i utgangspunktet meget positivt, men jeg frykter at Islam står altfor sterkt i hele regionen. Det muslimske brorskapet ligger an til å gjøre brakseire overalt og de er tilnærmet like fundamentalistiske som Taliban, noe som skremmer meg ettersom en krig tilsvarende Afghanistan i Tunisia, Libya og Egypt virkelig kunne medført tredje verdenskrig. For at Midtøsten skal kunne bli sivilisert, fritt og sekulært må først og fremst reell ytringsfrihet på plass. Så lenge Islam står sterkt er dette vanskelig da Sharia krever dødsstraff for enhver fornærmelse av den pedofile profeten Muhammed, Islam generelt og forbyr vitenskap som går imot Islams dogme om at verden er 6000 år gammel og at kvinnen er skapt fra en blodklatt fra Adam. Adam på sin side hevder de ble laget av "syv håndfuller muld, alle i forskjellige farver". Så lenge slikt tull er offisiell doktrine vil aldri Midtøsten blir fritt.
- Terror i Norge: Andurs Bingo Brasvik (ABB) gjennomførte det verste angrepet på Norge siden andre verdenskrig og drepte 77 uskyldige mennesker 22. juli i år. Ingenting positivt kom ut av dette, selv om det var mye prat om "mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati" i etterkant. Det eneste vi har sett er mindre demokrati (mindre toleranse for å være uenig med den sosialdemokratiske modellen), mindre åpenhet (mer makt til PST, mer overvåkning, kriminalisering av ideer, mistenkeliggjøring av fritidssysler som dataspill og filmer) og mindre kjærlighet (folk er stort sett forbannet og mer mistenkelige overfor hverandre). Rosinen i pølsen er at ABB ble kjent strafferettslig utilregnelig og ofrene etter bombingen i regjeringskvartalet og Utøya må regne med å gjennoppleve faenskapet de neste 20- til 30 årene da ABB skal vurderes for om han er blitt "frisk" eller ikke hvert tredje år. Jeg blir ikke overrasket hvis noen "eksperter" finner ut at jævelen er frisk om noen år og slipper ham løs på samfunnet igjen.
- Dødsfall: Christopher Hitchens, mitt største forbilde, døde 15. desember i år og verden er meget fattigere etter hans bortgang. Han var et fyrtårn i en verden som stadig formørkes av religionens åk og ingen er i nærheten av å retorisk banke dritten ut av overtroiske tullinger som Hitchens var.
- Herr W-T: Selv har jeg hatt et bra år med meget med reising. I mai var jeg i Amsterdam (se egen post), i juli/august på Island og nå i desember på Cuba (eget innlegg om dette kommer på nyåret i 2012). Kjærlighetsmessig har det ikke skjedd en dritt, noe som er nøyaktig det samme som skjedde i 2010. Jeg fylte 30 år i år og på jobben går det stort sett greit, selv om jeg kunne ha ønsket meg en lederstilling der snart samt selvfølgelig høyere lønn (jeg fikk ikke den forrige lederstillingen som ble utlyst og heller ikke lønnsvekst). I desember feiret jeg mitt ettårsjubileum som osloborger og kan vel ikke akkurat si at jeg er noe særlig mer glad i Oslo nå enn før. Oslomarka er meget bra og veldig nærme der jeg bor, men ellers må jeg innrømme at Oslo er og blir et høl.
Og med det ønsker jeg alle et godt nytt år i 2012, selv om mange tror at vi alle blir oppslukt i et hav av flammer den 21. desember. Tror jeg på dette? Nei. 21.12.12 konspirasjonsteorien er bare nok et eksempel på at menneskeheten er litt for glad i tanken på vår egen undergang og altfor lettlurte.
- Miljøkatastrofene: Det har i år vært langt flere klima- og naturkatastrofer enn normalt sett. Vi har sett jordskjelv med påfølgende tsunami i Fukushima- Japan og dette medførste det største utslippet av radioaktivt materiale siden Tsjernobyl. I USA har flere orkaner herjet østkysten og New York var i flere dager en spøkelsesby. Tørke med tilhørende hungersnød har igjen herjet øst-Afrika og Australia har sett både skogbrann og massive oversvømmelser som har gjort milliarder i skade og gjort tusenvis hjemløse. I Canada har de hatt de største oversvømmelsene på nesten hundre år og i Norge har Berit og Dagmar herjet i dagevis på Vestlandet. Noen hevder at menneskene kun har seg selv å skylde på, men jeg er ikke like dogmatisk. Jorskjelv skyldes ikke klimagasser og bevisene for korrelasjon mellom orkaner og høyere gjennomsnittlig overflatetemperatur er i beste fall svært tynne. Dog sa Christopher Hitchens noe lurt og det var at selv om vi ikke er sikre på at klimaendringer skyldes mennesker, så bør vi handle som om de var det. Hvis vi gjør det og det viser seg at det opphetning og klimaendringer skyldes økt vulkansk aktivitet og endring i strålingen fra Solen, så har vi kun gjort en feil uten betydelige skadevirkninger. Hvis vi derimot ikke gjør noe som helst og det viser seg at menneskene er skyld i klimaproblemene, så har vi bæsjet i skuffen og muligens dømt oss selv til undergang. Betyr dette at jeg støtter alle mulige klimaavgifter, hysterisk kildesortering og en generelt masochistisk tilnærming til dagliglivet? Selvfølgelig ikke. Den massive overvekt av klimagasser slippes ikke ut i Vesten, men i den tredje verden og BRIC landene (Brasil, Russland, India og Kina). Det er her drastiske løsninger må på plass. De kan begynne med å filtrere sine fabrikkpiper og innføre likt regelverk som Vesten har når det gjelder regulering av industrielt utslipp. Brasil bør også i langt større grad presses til å slutte med å hogge ned sin egen regnskog i Amazonas. Regnskogen i Amazonas sørger alene for store deler av det naturlige C02 opptaket i verden, så det å kutte ned denne til fordel for soyajorder så skyter vi oss bokstavelig talt i foten.
- Finanskrisen i USA: Jeg er, og har alltid vært, en sterk tilhenger av Barack Obama, så det er med misnøye jeg ser at han følger i litt for like fotspor som sin forgjenger i arbeidet med å hindre en ny depresjon i USA tilnærmet lik den vi så på 30- tallet. Han har nå endelig trukket seg ut av Irak, en krig som kostet amerikanske skattebetalere 1 billion amerikanske dollar (ca 5 norske statsbudsjetter), og denne krigen har selvfølgelig vært en av de viktigste bidragsyterne til uføret USA befinner seg i. Dessverre har Obama samtidig lovet å øke innsatsen i Afghanistan, en krig som snart har like mange amerikanske ofre som Irakkrigen og som ingen lengre forstår hvorfor de kjemper. Osama bin Laden er død (hurra!), Al-Qaida er tilnærmet utslettet og det er omtrent like forferdelige forhold i Afghanistan for sivilbefolkningen som det var for 8 år siden. USA og NATO bør trekke seg ut umiddelbart, men dessverre kan ikke Obama få til dette selv om han hadde hatt lyst. Kongressen og senatet i USA er styrt av politikere som er kjøpt og betalt av "the military- industrial complex" (forsvarsindustrien) og vil aldri stemme for å trekke seg ut av en så lukrativ krig som Afghanistan er for dem. For ikke å snakke om oljebransjen. Oljebransjen (og her har Norge sin del av skylden) tjener ufattelige summer på enhver krig da prisen på olje går i taket pga. økt etterspørsel (tanks, fly, humvees, osv. bruker enorme mengder drivstoff). Hvis krigen i tillegg føres i Midtøsten øker prisen ytterligere pga. den innskrenkede tilgjengeligheten på olje slike kriger medfører. Men for all annen næring er krig utelukkende destruktivt, markedene er kontinuerlig mer ustabile pga. krigføringen, folk handler mindre pga. frykt og det råvarer brukes i større grad på krigføring enn på produksjon av forbruksvarer. Hvis USA hadde kuttet sitt militærbudsjett med 30 % kunne de slettet den enorme gjelden sin (og dermed ikke vært så avhengige av Kina som de er i dag) og fått kontroll på finansmarkedet. Men det er altså ren ønsketenkning. Istedenfor krangler de om å kutte velferdsgoder, øke skattene for middelklassen og innføre avgifter på forbruksvarer. Det å øke skattene på de 1 % rikeste (som Bush kuttet skattene til noe helt enormt) er det ingen Republikanere som vil og Demokratene er altfor feige eller svake. Obama ønsker å øke skattene for de aller rikeste og beholde de forholdsvis lave skattene for middelklassen (det er derfor jeg liker Obama), men han står mer og mer alene i sine fornuftige synspunkter. Og mens alt dette pågår bor hundretusenvis av amerikanere i teltbyer ("Shantytowns"), millioner er arbeidsløse og 3,1 % av befolkningen brukes som slaver i det privatiserte fengselsvesenet. Ingen land i verden har en så stor andel av sin befolkning i fengsel som USA og det er klart at det er enormt skadelig for økonomien (fanger forbruker ikke). Siden 1970 har antall fanger i USA eksplodert, noe som hovedsaklig skyldes "krigen" mot narkotika og en totalt feilslått fattigdomspolitikk. Hvis USA brukte mindre penger på å løpe etter ungdom som røkte hasj og i stedet brukte de pengene på utdannelse og innovasjon ville USA kunne nærme seg det optimistiske sporet de var i under etterkrigstiden.
- Finanskrisen i EU: Hellas er bankerott, men i stedet for å godta dette og la Hellas slette gjelden sin, melde seg ut av EU og innføre Drakmer igjen pøser EU hundrevis av milliarder av europeiske (inkludert norske) skattebetaleres penger inn i ulike "redningspakker". Ingen av "redningspakkene" har så langt ført til noe som helst annet enn ytterligere økonomiske problemer, ikke bare for Hellas, men for hele Europa. Irland, Italia, Portugal og Spania er i en tilnærmet lik situasjon som Hellas var før det smalt der; men ingen gjør noe med saken og jeg priser meg lykkelig over at nordmenn to ganger har sagt "NEI" til vederstyggeligheten som er den Europeiske Union. Jeg liker tanken på frihandel, men det å forsøke å danne Europa til en overnasjonal føderasjon (felles flagg, felles valuta, felles grunnlov, mm.) er dømt til å mislykkes. Ja, bankene som har vært dumme nok til å gi de søreuropeiske landene (og Irland) enorme lån vil gå under hvis man oppløser Euroen og lar disse landene seile sin egen sjø. Men på sikt tror jeg ikke at tapet av noen banker vil medføre nevneverdige problemer for den vanlige skattebetaler. Banker kan gjenoppstå og jeg tror ihvertfall ikke at det å trykke opp penger i stor skala som deretter lånes til land som er et økonomisk uføre pga. for stor gjeld vil løse noe som helst.
- Den arabiske "våren": Det største som har skjedd på den internasjonale arena i 2011 er nok de mange revolusjoner som fant sted, og fortsatt pågår, i den arabiske verden. Folket har reist seg opp mot sine diktatoriske styresmakter i Algerie, Marokko, Tunisia, Libya, Egypt, Oman, Bahrain, Saudi-Arabia, Yemen, Syria, Jordan og Mauritania. I Tunisia, Libya og Egypt har de vært suksessfulle og kastet sine styresmakter og begynt prosessen med å avholde valg. Dette er i utgangspunktet meget positivt, men jeg frykter at Islam står altfor sterkt i hele regionen. Det muslimske brorskapet ligger an til å gjøre brakseire overalt og de er tilnærmet like fundamentalistiske som Taliban, noe som skremmer meg ettersom en krig tilsvarende Afghanistan i Tunisia, Libya og Egypt virkelig kunne medført tredje verdenskrig. For at Midtøsten skal kunne bli sivilisert, fritt og sekulært må først og fremst reell ytringsfrihet på plass. Så lenge Islam står sterkt er dette vanskelig da Sharia krever dødsstraff for enhver fornærmelse av den pedofile profeten Muhammed, Islam generelt og forbyr vitenskap som går imot Islams dogme om at verden er 6000 år gammel og at kvinnen er skapt fra en blodklatt fra Adam. Adam på sin side hevder de ble laget av "syv håndfuller muld, alle i forskjellige farver". Så lenge slikt tull er offisiell doktrine vil aldri Midtøsten blir fritt.
- Terror i Norge: Andurs Bingo Brasvik (ABB) gjennomførte det verste angrepet på Norge siden andre verdenskrig og drepte 77 uskyldige mennesker 22. juli i år. Ingenting positivt kom ut av dette, selv om det var mye prat om "mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati" i etterkant. Det eneste vi har sett er mindre demokrati (mindre toleranse for å være uenig med den sosialdemokratiske modellen), mindre åpenhet (mer makt til PST, mer overvåkning, kriminalisering av ideer, mistenkeliggjøring av fritidssysler som dataspill og filmer) og mindre kjærlighet (folk er stort sett forbannet og mer mistenkelige overfor hverandre). Rosinen i pølsen er at ABB ble kjent strafferettslig utilregnelig og ofrene etter bombingen i regjeringskvartalet og Utøya må regne med å gjennoppleve faenskapet de neste 20- til 30 årene da ABB skal vurderes for om han er blitt "frisk" eller ikke hvert tredje år. Jeg blir ikke overrasket hvis noen "eksperter" finner ut at jævelen er frisk om noen år og slipper ham løs på samfunnet igjen.
- Dødsfall: Christopher Hitchens, mitt største forbilde, døde 15. desember i år og verden er meget fattigere etter hans bortgang. Han var et fyrtårn i en verden som stadig formørkes av religionens åk og ingen er i nærheten av å retorisk banke dritten ut av overtroiske tullinger som Hitchens var.
- Herr W-T: Selv har jeg hatt et bra år med meget med reising. I mai var jeg i Amsterdam (se egen post), i juli/august på Island og nå i desember på Cuba (eget innlegg om dette kommer på nyåret i 2012). Kjærlighetsmessig har det ikke skjedd en dritt, noe som er nøyaktig det samme som skjedde i 2010. Jeg fylte 30 år i år og på jobben går det stort sett greit, selv om jeg kunne ha ønsket meg en lederstilling der snart samt selvfølgelig høyere lønn (jeg fikk ikke den forrige lederstillingen som ble utlyst og heller ikke lønnsvekst). I desember feiret jeg mitt ettårsjubileum som osloborger og kan vel ikke akkurat si at jeg er noe særlig mer glad i Oslo nå enn før. Oslomarka er meget bra og veldig nærme der jeg bor, men ellers må jeg innrømme at Oslo er og blir et høl.
Og med det ønsker jeg alle et godt nytt år i 2012, selv om mange tror at vi alle blir oppslukt i et hav av flammer den 21. desember. Tror jeg på dette? Nei. 21.12.12 konspirasjonsteorien er bare nok et eksempel på at menneskeheten er litt for glad i tanken på vår egen undergang og altfor lettlurte.
mandag 28. november 2011
Tidenes beste spill
Min generasjon, alstå grovt sett de født mellom 1976 og 1986, skiller seg i særdeleshet fra foreldregenerasjonen på ett punkt: Bruk av data- og TV- spill. Jeg er intet unntak og har siden 8 års alderen spilt jevnlig på ulike data- og TV- spill. Utviklingen her har vært forrykende og det er vanskelig å sammenligne dagens opplevelsesbaserte spill og de gode gamle plattformspillene fra 80- og 90- tallet. En ting er grafikken (i dag er det ikke store forskjellen mellom film og TV- spill), en annen er kompleksiteten i historiene som fortelles og hva spillet faktisk går ut på. Personlig har jeg vært en stor tilhenger av rollespillsjangeren, hovedsaklig fordi man her gis stor grad av frihet til å utvikle din egen protagonist og fordi jeg er en enorm nerd som elsker fantasy.
Frem til nylig har jeg holdt spill som Diablo I & II, Baldur's Gate I & II, Neverwinter Nights I & II, World of Warcraft og Dragon Age I & II høyt på en pidestall som det fremste av det spillverdenen hadde å by på. Dette er alle solide spill som har gitt meg hundrevis av timer med underholdning og storslagne skreddersydde opplevelser.
Men for 17 dager siden kom Elder Scrolls V: Skyrim. Det føles ikke som 17 dager siden dette spillet kom, mye fordi jeg har spilt spillet mange timer hver eneste dag siden det kom. Skyrim er, for de av dere som ikke følger med på slikt, et rollespill basert i fantasy- verdenen Tamriel; nærmere bestemt den nordlige regionen Skyrim. Skyrim regionen er basert i sin helhet på Norge og innbyggere og natur har utviklerne brukt meget med tid på å få likest mulig vikingtidens Norge. Innbyggerne har gjerne navn som Harald og Nordstrøm og mytologien minner sterkt om gode gamle Odin og Tor. Valhall er byttet ut med "Sovngarde" (Søvngarden) for eksempel. Dette gjør opplevelsen desto mer givende for en nordmann som meg, men det er ikke det som gjør spillet så fantastisk. Det er kombinasjonen av enormt vakker grafikk, en setting som er uovertruffen, spillmotor som kjører silkemykt og tilnærmet bugfritt og fremfor alt den grenseløse friheten man har som spiller som gjør spillet så ekstraordinært. Hvis man har lyst til å følge hovedquestet lineært kan man fint gjøre det, men mulighetene til å dra på ekspedisjon ut på tundraen for å slakte noen kjemper og mammuter, gifte seg, kjøpe hus, drikke seg full, drepe en drage, støtte Imperiet i sin krig mot Stormkråkene og hundrevis av andre svært underholdende bedrifter kan man fint gjøre det også. Det er faktisk ikke lett å se hva hovedquestet er ettersom spillet ikke styrer deg i nevneverdig grad. Først etter å ha lest på Elder Scrolls wiki fikk jeg bekreftet hva dette var. Jeg har til nå spilt ca 150 timer i spillet, men selve hovedquestet tok bare drøye 20 timer. Skyrim er altså langt mer enn en historie med en begynnelse, hoveddel og slutt; det er en egen verden.
Elder Scrolls V: Skyrim er, kort fortalt, det beste spillet jeg noensinne har spilt og jeg anbefaler det sterkt til alle jeg kjenner som også liker å dra på ferie uten å faktisk gå ut døren.
Frem til nylig har jeg holdt spill som Diablo I & II, Baldur's Gate I & II, Neverwinter Nights I & II, World of Warcraft og Dragon Age I & II høyt på en pidestall som det fremste av det spillverdenen hadde å by på. Dette er alle solide spill som har gitt meg hundrevis av timer med underholdning og storslagne skreddersydde opplevelser.
Men for 17 dager siden kom Elder Scrolls V: Skyrim. Det føles ikke som 17 dager siden dette spillet kom, mye fordi jeg har spilt spillet mange timer hver eneste dag siden det kom. Skyrim er, for de av dere som ikke følger med på slikt, et rollespill basert i fantasy- verdenen Tamriel; nærmere bestemt den nordlige regionen Skyrim. Skyrim regionen er basert i sin helhet på Norge og innbyggere og natur har utviklerne brukt meget med tid på å få likest mulig vikingtidens Norge. Innbyggerne har gjerne navn som Harald og Nordstrøm og mytologien minner sterkt om gode gamle Odin og Tor. Valhall er byttet ut med "Sovngarde" (Søvngarden) for eksempel. Dette gjør opplevelsen desto mer givende for en nordmann som meg, men det er ikke det som gjør spillet så fantastisk. Det er kombinasjonen av enormt vakker grafikk, en setting som er uovertruffen, spillmotor som kjører silkemykt og tilnærmet bugfritt og fremfor alt den grenseløse friheten man har som spiller som gjør spillet så ekstraordinært. Hvis man har lyst til å følge hovedquestet lineært kan man fint gjøre det, men mulighetene til å dra på ekspedisjon ut på tundraen for å slakte noen kjemper og mammuter, gifte seg, kjøpe hus, drikke seg full, drepe en drage, støtte Imperiet i sin krig mot Stormkråkene og hundrevis av andre svært underholdende bedrifter kan man fint gjøre det også. Det er faktisk ikke lett å se hva hovedquestet er ettersom spillet ikke styrer deg i nevneverdig grad. Først etter å ha lest på Elder Scrolls wiki fikk jeg bekreftet hva dette var. Jeg har til nå spilt ca 150 timer i spillet, men selve hovedquestet tok bare drøye 20 timer. Skyrim er altså langt mer enn en historie med en begynnelse, hoveddel og slutt; det er en egen verden.
Elder Scrolls V: Skyrim er, kort fortalt, det beste spillet jeg noensinne har spilt og jeg anbefaler det sterkt til alle jeg kjenner som også liker å dra på ferie uten å faktisk gå ut døren.
onsdag 9. november 2011
Oslo og kvinner i musikklivet
Jeg vokste opp i Bærum, men flyttet til Stavanger når jeg var tyve år gammel og bodde der til jeg var 26 år. Deretter bodde jeg ett år i Skottland før jeg igjen flyttet tilbake til østlandet (Bærum). Etter halvannet år i Bærum flyttet jeg i fjor til Oslo. Jeg har aldri likt Oslo noe særlig, men jeg hadde heller ikke noe veldig alvorlig å utsette med Oslo før jeg flyttet dit. Dog etter at jeg har bodd her i ett år så har jeg store problemer med byen: Oslo er ikke en veldig stor by sammenlignet med, for eksempel, Glasgow, London, Los Angeles, osv; men den er veldig stor i utstrekning. Uansett hvor man skal i Oslo så er det minst en halvtime å gå. Skal man fra Karl Johan til Grünerløkka; en halvtime å gå. Skal man fra Grünerløkka til Oslo S; en halvtime å gå. Skal man fra Grønland til Majorstua; en halvtime å gå. Osv. Det er også fullt av tiggere fra øst-Europa overalt i hele byen som maser på deg. Det er horer i hele nedre del av Karl Johan og hele kvadraturen så fort solen har gått ned. Narkomane finner man overalt, men særlig rundt hovedinngangen til Oslo Sentralbanestasjon drives det åpent heroinsalg og langs hele Akerselven selges det dop av ulovlige asylsøkere døgnet rundt. Vold er svært vanlig og det å gå alene langs turstier, parker eller dårlig belyste områder sent om kvelden er ikke å anbefale for menn og bent frem livsfarlig for kvinner. Voldtekt skjer hele tiden og i det siste har vi vært så heldige at vi har fått en drapsbølge å kose oss med. Noen har hevdet at Oslos volds- og narkotikaproblem springer ut fra østkanten, men neida. "Beste" vestkant er åsted for de fleste av voldtektene og narkosalg foregår som sagt overalt. Og drapene har skjedd både på østkanten og vestkanten.
Men ok, alle byer har sine problemer og særlig storbyer. Så i sommer tok jeg en tur til mitt gamle bosted Stavanger og hadde det fantastisk. Når jeg ankom til Oslo etter dette gikk det akkurat to dager før denne klysa fra Skøyen ("beste" Vestkant) sprenger regjeringskvartalet i luften og dreper masse ungdommer på Utøya. Flotte greier. Så når jeg ser alle disse "trendy" greiene hvor folk går med t- skjorter med "Osl<3" og "Oslove" og tatoverer "Oslo" på knokene sine og "alle" babler om "hvor glade de er i byen sin"; da blir jeg litt irritert. Oslo er faen ikke noe bra by. Oslo er et høl.
Så til kvinner. Jeg synes det er interessant at kvinnelige musikere skiller seg så drastisk fra mannlige i deres valg av tema. Ikke det at det er så rart at kvinner og menn er opptatt av forskjellige ting, det er vi, men det at menn tilsynelatende bryr seg om masse forskjellige ting og at kvinner kun synger om én jævla ting; det er bemerkelsesverdig. Men, la gå, dette er en hypotese jeg har kokt sammen i hodet mitt og det er ikke sikkert at den stemmer. Så det jeg gjør nå, ja akkurat nå, er å hente frem de ti mest populære låtene med kvinnelig vokalist og de ti mest populære låtene med mannlig vokalist. Deretter skal jeg sammenligne hva de synger om. Ok? Here goes:
Google-->søkekriterie "Top ten most popular female singers in 2011". Dette er listen:
10. Nicki Minaj
9. Beyoncé
8. Shakira
7. Kesha
6. Taylor Swift
5. Britney Spears
4. Rihanna
3. Katy Perry
2. Adele
1. Lady Gaga
Deretter tar vi nummer én hiten til hver av disse artistene og ser på tematikken:
10. Nicki Minaj: Your love. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Shawty Imma only tell you this once, you the illest (dat for dat dat dude)
And for your lovin' Imma Die Hard like Bruce Willis
(bah ba dah dah oh)
You got spark, you, you got spunk"
9. Beyoncé: Crazy in Love. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I look and stare so deep in your eyes
I touch on you more and more every time
When you leave I'm beggin you not to go
Call your name two, three times in a row"
8. Shakira: Hips don't lie. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Oh baby when you talk like that
You make a woman go mad
So be wise and keep on
Reading the signs of my body"
7. Ke$ha: Tik Tok. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I'm talking about everybody getting crunk, crunk
Boys tryin' to touch my junk, junk
Gonna smack him if he getting too drunk, drunk"
6. Taylor Swift: Love story. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Romeo take me somewhere we can be alone
I'll be waiting all there's left to do is run
You'll be the prince and I'll be the princess
It's a love story baby just say yes"
5. Britney Spears: ...Baby one more time. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"My loneliness is killin' me
I must confess I still believe
When I'm not with you I lose my mind
Give me a sign, hit me baby one more time"
4. Rihanna: Umbrella. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"You have my heart
And we'll never be worlds apart
May be in magazines
But you'll still be my star
Baby cause in the dark
You can't see shiny cars
And that's when you need me there
With you I'll always share
Because"
3. Katy Perry: California Gurls. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"California girls
We're unforgettable
Daisy Dukes
Bikinis on top
Sun-kissed skin
So hot
We'll melt your Popsicle
Oooooh oh oooooh "
2. Adele: Someone like you. Dette er en faktisk en fantastisk sang, her et utdrag fra teksten:
"I hate to turn up out of the blue uninvited.
But I couldn't stay away, I couldn't fight it.
I'd hoped you'd see my face and that you'd be reminded,
That for me, it isn't over."
1. Lady Gaga: Poker face. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I wanna hold em' like they do in Texas Plays
Fold em' let em' hit me raise it baby stay with me
(I love it)
Love game intuition play the cards with Spades to start
And after he's been hooked I'll play the one that's on his heart"
Som vi ser handler alle sangene om kjærlighet og forholdet mellom gutter og jenter. Alle sangene uten unntak. Kesha sin kan kanskje sies å handle mer om sex enn kjærlighet, men det er fremdeles forholdet mellom gutter og jenter som er tematikken (i den grad den kan sies å handle om noe i det hele tatt).
La oss derfor ta en titt på gutta og hva de har å fare med.
Google-->søkekriterie "Top ten most popular male singers in 2011". Dette er listen:
10. Usher: Burn. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I don't understand why
See it's burning me to hold onto this
I know this is something I gotta do
But that don't mean I want to
What I'm trying to say is that I love you, I just
I feel like this is coming to an end
And it's better for me to let it go now than hold on and hurt you
I gotta let it burn"
9. Taio Cruz. Dynamite. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I came to move, move, move, move
Get out the way me and my crew, crew, crew, crew
I'm in the club so I'm gonna do, do, do, do
Just what the fuck, came here to do, do, do, do"
8. Akon. Lonely. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Yeah, I woke up in the middle of the night
And I noticed my girl wasn't by my side
Coulda sworn I was dreamin'
For her I was feenin'
So I had to take a little ride"
7. Chris Brown. With you. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Hey, little mama, ooh, you're a stunner
Hot little figure, yes, you a winner
And I'm so glad to be yours
You're a class all your own"
6. David Guetta. You're a sexy bitch. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Damn Girl!!!
Damn, you's a sexy bitch, sexy bitch!
Damn, you's a sexy bitch!
Damn Girl!!!"
5. Tinie Tempah. Pass out. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Yeah (I) yeah, I’m in charge now
I’m a star and I bought my fucking cast out
I live a very, very, very, wild lifestyle
Heidi and Audrina eat your heart out
I used to listen to "you don’t wanna bring arms house"
I got so many clothes I keep’s em in ma aunt's house
Disturbing London baby we're about to branch out
Soon I'll be the king like Prince Charles Child, Yeah!"
4. Enrique Iglesias. Hero. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Would you tremble, if I touched your lips?
Would you laugh? Oh please tell me this
Now would you die, for the one you love?
Hold me in your arms, tonight"
3. Pitbull. I know you want me. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I know you want me, want me
You know I want cha, want cha
I know you want me
You know I want cha, want cha"
2. Bruno Mars. Just the way you are. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Oh, her eyes, her eyes, make the stars look like they're not shining
Her hair, her hair, falls perfectly without her trying
She's so beautiful, and I tell her every day"
1. Justin Bieber. Baby. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"You know you love me, I know you care
Just shout whenever, and I'll be there
You are my love, you are my heart
And we will never, ever, ever be apart"
Ugh. Det var en smertefull opplevelse å lete opp alle disse grusomme artistene. Okay, så av 10 mannlige sangere så sang 8 om kjærlighet og/eller sex. Det er jo 20 % færre enn hos damene, så jeg er redd min hypotese står: Mannlige musikere har mer varierte tema i sine låter enn kvinnelige. Men noen enorm forskjell er det nok ikke. (Populære) mannlige artister synger om klisjefyllt dritt de også.
Og én ting jeg så utifra denne listen var at det hos damene var hele to artister jeg liker (Adele og Lady GaGa), mens hos gutta var det ingen.
Men ok, alle byer har sine problemer og særlig storbyer. Så i sommer tok jeg en tur til mitt gamle bosted Stavanger og hadde det fantastisk. Når jeg ankom til Oslo etter dette gikk det akkurat to dager før denne klysa fra Skøyen ("beste" Vestkant) sprenger regjeringskvartalet i luften og dreper masse ungdommer på Utøya. Flotte greier. Så når jeg ser alle disse "trendy" greiene hvor folk går med t- skjorter med "Osl<3" og "Oslove" og tatoverer "Oslo" på knokene sine og "alle" babler om "hvor glade de er i byen sin"; da blir jeg litt irritert. Oslo er faen ikke noe bra by. Oslo er et høl.
Så til kvinner. Jeg synes det er interessant at kvinnelige musikere skiller seg så drastisk fra mannlige i deres valg av tema. Ikke det at det er så rart at kvinner og menn er opptatt av forskjellige ting, det er vi, men det at menn tilsynelatende bryr seg om masse forskjellige ting og at kvinner kun synger om én jævla ting; det er bemerkelsesverdig. Men, la gå, dette er en hypotese jeg har kokt sammen i hodet mitt og det er ikke sikkert at den stemmer. Så det jeg gjør nå, ja akkurat nå, er å hente frem de ti mest populære låtene med kvinnelig vokalist og de ti mest populære låtene med mannlig vokalist. Deretter skal jeg sammenligne hva de synger om. Ok? Here goes:
Google-->søkekriterie "Top ten most popular female singers in 2011". Dette er listen:
10. Nicki Minaj
9. Beyoncé
8. Shakira
7. Kesha
6. Taylor Swift
5. Britney Spears
4. Rihanna
3. Katy Perry
2. Adele
1. Lady Gaga
Deretter tar vi nummer én hiten til hver av disse artistene og ser på tematikken:
10. Nicki Minaj: Your love. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Shawty Imma only tell you this once, you the illest (dat for dat dat dude)
And for your lovin' Imma Die Hard like Bruce Willis
(bah ba dah dah oh)
You got spark, you, you got spunk"
9. Beyoncé: Crazy in Love. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I look and stare so deep in your eyes
I touch on you more and more every time
When you leave I'm beggin you not to go
Call your name two, three times in a row"
8. Shakira: Hips don't lie. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Oh baby when you talk like that
You make a woman go mad
So be wise and keep on
Reading the signs of my body"
7. Ke$ha: Tik Tok. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I'm talking about everybody getting crunk, crunk
Boys tryin' to touch my junk, junk
Gonna smack him if he getting too drunk, drunk"
6. Taylor Swift: Love story. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Romeo take me somewhere we can be alone
I'll be waiting all there's left to do is run
You'll be the prince and I'll be the princess
It's a love story baby just say yes"
5. Britney Spears: ...Baby one more time. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"My loneliness is killin' me
I must confess I still believe
When I'm not with you I lose my mind
Give me a sign, hit me baby one more time"
4. Rihanna: Umbrella. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"You have my heart
And we'll never be worlds apart
May be in magazines
But you'll still be my star
Baby cause in the dark
You can't see shiny cars
And that's when you need me there
With you I'll always share
Because"
3. Katy Perry: California Gurls. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"California girls
We're unforgettable
Daisy Dukes
Bikinis on top
Sun-kissed skin
So hot
We'll melt your Popsicle
Oooooh oh oooooh "
2. Adele: Someone like you. Dette er en faktisk en fantastisk sang, her et utdrag fra teksten:
"I hate to turn up out of the blue uninvited.
But I couldn't stay away, I couldn't fight it.
I'd hoped you'd see my face and that you'd be reminded,
That for me, it isn't over."
1. Lady Gaga: Poker face. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I wanna hold em' like they do in Texas Plays
Fold em' let em' hit me raise it baby stay with me
(I love it)
Love game intuition play the cards with Spades to start
And after he's been hooked I'll play the one that's on his heart"
Som vi ser handler alle sangene om kjærlighet og forholdet mellom gutter og jenter. Alle sangene uten unntak. Kesha sin kan kanskje sies å handle mer om sex enn kjærlighet, men det er fremdeles forholdet mellom gutter og jenter som er tematikken (i den grad den kan sies å handle om noe i det hele tatt).
La oss derfor ta en titt på gutta og hva de har å fare med.
Google-->søkekriterie "Top ten most popular male singers in 2011". Dette er listen:
10. Usher: Burn. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I don't understand why
See it's burning me to hold onto this
I know this is something I gotta do
But that don't mean I want to
What I'm trying to say is that I love you, I just
I feel like this is coming to an end
And it's better for me to let it go now than hold on and hurt you
I gotta let it burn"
9. Taio Cruz. Dynamite. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I came to move, move, move, move
Get out the way me and my crew, crew, crew, crew
I'm in the club so I'm gonna do, do, do, do
Just what the fuck, came here to do, do, do, do"
8. Akon. Lonely. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Yeah, I woke up in the middle of the night
And I noticed my girl wasn't by my side
Coulda sworn I was dreamin'
For her I was feenin'
So I had to take a little ride"
7. Chris Brown. With you. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Hey, little mama, ooh, you're a stunner
Hot little figure, yes, you a winner
And I'm so glad to be yours
You're a class all your own"
6. David Guetta. You're a sexy bitch. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Damn Girl!!!
Damn, you's a sexy bitch, sexy bitch!
Damn, you's a sexy bitch!
Damn Girl!!!"
5. Tinie Tempah. Pass out. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Yeah (I) yeah, I’m in charge now
I’m a star and I bought my fucking cast out
I live a very, very, very, wild lifestyle
Heidi and Audrina eat your heart out
I used to listen to "you don’t wanna bring arms house"
I got so many clothes I keep’s em in ma aunt's house
Disturbing London baby we're about to branch out
Soon I'll be the king like Prince Charles Child, Yeah!"
4. Enrique Iglesias. Hero. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Would you tremble, if I touched your lips?
Would you laugh? Oh please tell me this
Now would you die, for the one you love?
Hold me in your arms, tonight"
3. Pitbull. I know you want me. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"I know you want me, want me
You know I want cha, want cha
I know you want me
You know I want cha, want cha"
2. Bruno Mars. Just the way you are. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"Oh, her eyes, her eyes, make the stars look like they're not shining
Her hair, her hair, falls perfectly without her trying
She's so beautiful, and I tell her every day"
1. Justin Bieber. Baby. Her er et utdrag fra dette lyriske mesterverket:
"You know you love me, I know you care
Just shout whenever, and I'll be there
You are my love, you are my heart
And we will never, ever, ever be apart"
Ugh. Det var en smertefull opplevelse å lete opp alle disse grusomme artistene. Okay, så av 10 mannlige sangere så sang 8 om kjærlighet og/eller sex. Det er jo 20 % færre enn hos damene, så jeg er redd min hypotese står: Mannlige musikere har mer varierte tema i sine låter enn kvinnelige. Men noen enorm forskjell er det nok ikke. (Populære) mannlige artister synger om klisjefyllt dritt de også.
Og én ting jeg så utifra denne listen var at det hos damene var hele to artister jeg liker (Adele og Lady GaGa), mens hos gutta var det ingen.
lørdag 22. oktober 2011
Morsomme religiøse tullinger
Mange av oss lo godt av de kristne folkene som før mai i år varslet at Dommedag ville komme 21. mai i år. Som vi vet kom og gikk 21. mai uten at noen ble dømt av noen usynlig himmelpappa og folkene bak "Family Radio" ble nødt til å komme med bortforklaringer. Det som visstnok, ifølge dem, hadde skjedd var at himmelpappaen hadde dømt alle 21. mai, men skulle vente med den "fysiske manifesteringen" av dette til 21. oktober. I dag er det lørdag 22. oktober og ingen av de "utvalgte" kristne folkene som følger "Family Radio" har blitt løftet opp til himmelpappaens høyre hånd i Paradis (dette kaller de for "Rapture") og jorden har ikke gått under. Det som er morsomt er at Family Radio har titusenvis, ja muligens hundretusenvis, av lyttere og folk som tror på hvert bidige ord folkene der spyr ut av seg. Og den dag i dag kan vi lese på hjemmesiden til "Family Radio" følgende:
"Thus we can be sure that the whole world, with the exception of those who are presently saved (the elect), are under the judgment of God, and will be annihilated together with the whole physical world on October 21, 2011, on the last day of the present five months period. On that day the true believers (the elect) will be raptured. We must remember that only God knows who His elect are that He saved prior to May 21." Så sent som 16. oktober kjørte de på med nye bortforklaringer og radioprekener: http://www.familyradio.com/audio_archives/sunday_study/101611.mp3
Hadde disse menneskene hatt to hjerneceller seg imellom ville de i dag, en dag etter at "Family Radio" garanterte at jorden ville gå under, tatt avstand fra alt sammen og innrømmet hvor idiotiske de har vært ved å tro på slikt vås. Men dette skjer naturligvis ikke. I bakgrunnen på radioprekenen hører vi små barn. Småbarn blir altså indoktrinert med denne dritten. Fy faen for noen jævla idioter disse folkene er.
Kommentar til bildet nedenfor: Ser det ikke ut som om fyren nederst til høyre gjør fra seg?
"Thus we can be sure that the whole world, with the exception of those who are presently saved (the elect), are under the judgment of God, and will be annihilated together with the whole physical world on October 21, 2011, on the last day of the present five months period. On that day the true believers (the elect) will be raptured. We must remember that only God knows who His elect are that He saved prior to May 21." Så sent som 16. oktober kjørte de på med nye bortforklaringer og radioprekener: http://www.familyradio.com/audio_archives/sunday_study/101611.mp3
Hadde disse menneskene hatt to hjerneceller seg imellom ville de i dag, en dag etter at "Family Radio" garanterte at jorden ville gå under, tatt avstand fra alt sammen og innrømmet hvor idiotiske de har vært ved å tro på slikt vås. Men dette skjer naturligvis ikke. I bakgrunnen på radioprekenen hører vi små barn. Småbarn blir altså indoktrinert med denne dritten. Fy faen for noen jævla idioter disse folkene er.
Kommentar til bildet nedenfor: Ser det ikke ut som om fyren nederst til høyre gjør fra seg?
Abonner på:
Innlegg (Atom)